Å gå fra mannen i moden alder, har du det?

[AnonymBruker]

Jeg tenker mye på å gå fra mannen min, men jeg er så forbanna redd for alt det fører med seg! Jeg er i slutten av førtiårene, ufør, lite sosial og har lav inntekt. Ja angst har jeg også...  

Har noen litt erfaring å dele med meg? Kjenner at jeg blir mindre og mindre i dette forholdet.

Anonymkode: 16c1c...7ef

[AnonymBruker]

Jeg er vel i samme situasjon som deg. Men jeg har en privat tilleggspensjon i tillegg til den vanlige uførepensjonen fra NAV, så jeg klarer meg. Har vel i underkant av 400.000 i året brutto. Er uføretrygdet pga generalisert angstlidelse. Har lært meg å leve med den og blitt flinkere til å håndtere det når angsten kommer, men jeg jobber altså ikke.

Som deg er jeg også i slutten av førti-årene. Jeg tok ut separasjon fra mannen min i fjor, og etter et år sendte jeg inn skilsmissebegjæringen. Ble offisielt skilt i sommer.

Det er det beste jeg har gjort på mange år, og jeg føler meg såååå fornøyd :-) Det er en tung bør som er løftet fra skuldrene mine, en stor lettelse å slippe og leve sammen med den slabbedasken. Han var blant annet en sånn type som fikk 10-12 vinduskonvolutter fra diverse låneforetak (forbruksgjeld) og bare stappet konvoluttene uåpnet ned i en skuff og lot dem bli der.... Herregud som jeg hater sånn atferd og holdning. Nåja, dette var bare EN av mange årsaker til at jeg ville skilles. Jeg liker ikke mennesketypen han er, rett og slett. Han kan stå med bilen på en parkeringsplass, se at det ligger fullt av søppel på bilgulvet på passasjersiden. Da kan han bare åpne bildøra, skyfle all søpla ut døra og ned på bakken, og så smelle igjen døra og dra sin vei... flott holdning, hæ? Nok en side ved han som har gjort at jeg har mistet respekten for mange år siden.

Jeg har vært så fast bestemt på skilsmisse i mange år, at det var egentlig ikke så stort skritt og endelig bare gjøre det - si det til mannen min og sette i gang papirmølla. Han ble sjokkert først, og litt lei seg, men ser ut til at han fort kom over det, og han har nå funnet seg en ny, etter hva jeg hører via omveier ;-) Helt greit for meg. Selv har jeg ingen planer om å rote meg inn i noe nytt, jeg trenger frihet og pusterom en god stund. Det siste jeg vil nå er å håndtere komplikasjonene ved et forhold og måtte innrette meg etter et annet menneske igjen. Eneste grunnen til at jeg ventet så lenge med å be om skilsmisse, var selvfølgelig barnet vårt. Jeg ville at han skulle vokse opp med mor og far under samme tak, så lenge som muilg. Men nå er han midt i tenårene, og gammel nok til å skjønne og til å takle at mor og far ikke lenger bor sammen. Har altså ett barn sammen med eks-mannen, og han bor hos meg. Ingen andre barn fra tidligere e.l.

Jeg fikk boliglån i banken min fordi jeg har hatt et langt og trofast forhold til den banken hele mitt voksne liv, og de kunne se historikken min. Som lånerådgiveren sa: "Jeg ser du har stålkontroll på økonomien din". I tillegg var det selvsagt en stor fordel at jeg hadde med meg nesten 900.000 i egenkapital etter salg av boligen jeg delte med eksen. Så nå sitter jeg med en blokklelilighet med to soverom, som jeg og sønnen min bor i. Og hunden vår :-)

 

Har du barn med eksen din? Hvor mye tjener du brutto i året?

Det kan være at Husbanken kan gi deg lån til en bolig av moderat standard. De gir lån til varig økonomisk vanskeligstilte, altså mennesker i nettopp din posisjon. Det er kommunene rundt om som forvalter Husbankens lån, så man henvender seg altså til kommunen man bor i for og forhøre seg om Husbanken lån. Evt kan du google og se på Husbankens sider for info. Les deg opp litt der.

 

 

 

Anonymkode: ac95d...2d5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker mye på å gå fra mannen min, men jeg er så forbanna redd for alt det fører med seg! Jeg er i slutten av førtiårene, ufør, lite sosial og har lav inntekt. Ja angst har jeg også...  

Har noen litt erfaring å dele med meg? Kjenner at jeg blir mindre og mindre i dette forholdet.

Anonymkode: 16c1c...7ef

Jeg var 40 år da jeg valgte å gå i fra min samboer gjennom 20 år. Det var ikke et lett valg å ta, og det tok mange, mange år før jeg klarte å gå. Han var hele tiden klar over hvordan jeg følte det, men tok meg aldri på alvor. Når barna begynte å bli voksen tok jeg endelig motet til meg og avsluttet forholdet. Når man gjennom 20 år blir sittende mye alene (han hadde en jobb som medførte mye reising og jobb både kveld og helg) og samboeren min ville ikke endre på noe, så jeg ingen annen utvei. Økonomisk gikk det greit for min del, selv om det var mange tøffe runder for å få ting til å gå i hop. 

Nå har det gått 3 år og jeg er helt ferdig med dette forholdet, det er tøft når et langvarig forhold ryker selv om man er den som går. Siden min ekssamboer var mye borte, har jeg alltid vært vant med å være sosial med venner og familie uten han, så for min del ble det ikke store omveltningen. Klart det var tøft den første tiden om å være alene (og ikke akkurat flink med hammer og skrujern) men man lærer så lenge man lever. 

Jeg er bare glad jeg gjorde dette da jeg var såpass ung, og ikke ventet forgjeves på en mann som aldri var hjemme; og ble sittende til vi ble pensjonister....  Jeg gleder meg over et nytt liv og en ny vår <3

 

Anonymkode: 92462...d35