Har lyst å melde meg ut av samfunnet

[AnonymBruker]

Jeg har virkelig fått alt press opp i halsen, og jeg klarer snart ikke mer. Føler snart spørsmålet for min del er; ta livet ditt eller meld deg ut av samfunnet.

Jeg griner nesten hver dag av fortvilelse, fordi jeg sammenligner meg med andre og hva de oppnår. Alt er så overfladisk; materialisme, penger, jobb, utdannelse osv. Det eneste jeg hører folk (ungdommer og unge) snakker om på bussen er; "jeg skal begynne på det og det studiet, jeg har bare 4,9 i snitt så jeg vet ikke om jeg kommer inn, bla bla". Voksne snakker om barna sine; idag gjorde sønnen mine det og det, og det var så morsomt. Datteren min er SÅ flink på skolen, hun blir nok noe stort" 

Jeg blir påvirket av det, enten jeg vil eller ikke. Om jeg har disse tingene sier noe om jeg er suksessfull eller ei.

Og utifra dagens samfunns forventninger er jeg ikke det. Har man ikke ambisjoner er man heller ikke aktuell som partner.

Skulle virkelig ønske at flere enn meg hadde en slik oppfatning av livet. Jeg er glad for at jeg tenker annerledes enn disse samfunnsslavene, selv om jeg også blir deprimert av det. Dessverre er det slik at de mest tilpasningsdyktige overlever, og det er de som er slaver av samfunnet og trives med det. Er ikke rom for slike som meg. Folk ville bare ha fnyst av meg om jeg hadde frontet meningene offentlig..

Hvordan blir dette forventningspresset om 10, 25 og 50 år? Jeg vil ikke ha barn i en slik verden. Og jeg får mindre og mindre lyst til å leve i det selv.

Anonymkode: 7cf59...476

[Sulosi]

Det høres ut som du kan trenge hjelp med tankene dine. Jeg føler på mye av det samme og det er ikke normalt å gråte hver dag for det. Snakk med fastlegen din og be om hjelp, det har jeg gjort og jeg har det bedre nå når jeg vet at jeg får hjelp.

[AnonymBruker]

Kunne du tenke deg å reise, ts? Noe sånt som backpacking verden rundt f.ex.? Eller folkehøyskole?  Høres ut for meg som om du trenger et annet perspektiv og å komme deg bort fra de som er rundt deg som virker som de har et noe ensidig fokus.

Anonymkode: 36533...08f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kunne du tenke deg å reise, ts? Noe sånt som backpacking verden rundt f.ex.? Eller folkehøyskole?  Høres ut for meg som om du trenger et annet perspektiv og å komme deg bort fra de som er rundt deg som virker som de har et noe ensidig fokus.

Anonymkode: 36533...08f

Kanskje, men jeg har bare ikke økonomien til det.

Anonymkode: 7cf59...476

[AnonymBruker]

Samfunn skapes fordi det gjør det enklere for folk flest å leve sammen i et mangfold av interesser, intelligensnivå, personlighet, preferanser osv., og dette må du faktisk bare finne deg i. Hvis du hater det så intenst, så må du enten jobbe med deg selv eller finne lykken alene utenfor samfunnet. Lykke til med det.

Anonymkode: a30d3...daa

[Beach]

Det er vanskelig å si noe om fremtiden. Presset blir bare større og større. Det har pågått en stund og særlig yngre sliter veldig mentalt. Jeg tror at det naturlig vil snu, da det enkelt og greit ikke kan pågå særlig mye lengre uten at samfunnet kollapser. 

Sosiale medier er årsak #1 til utseendemessig press, men dette presset har uansett eksistert i alle år. Det vil aldri forsvinne, men kan forbedres ved å få frem gode rollemodeller i media med alle typer utseende/kropp - innenfor hva som er sunt. 

Karrieremessig har man jo fått innprentet at utdanning er så viktig(noe det virkelig er, men til en viss grad da ikke alle kan bli lege eller advokat), noe som gjør at alt lavere enn høyere utdanning er bånn i bøtta. Politikerne snakker om å gjøre yrkesfag mer attraktivt, noe de virkelig bør, da Norge vil trenge mange, mange tusener med ulik yrkeskompetanse i fremtiden. Lykkes de i det, tror jeg karakterpress og maset om universitetsutdanning vil minke.

Det skal bli spennende å se. Det er ikke lenge siden jeg var tenåring, men det er ingen tvil om at det har blitt langt hardere enn for bare 5-10 år siden.

[AnonymBruker]

Det er mange som føler seg fremmedgjorte i samfunnet. Finner du frem til noen av disse, med de samme verdiene som du har, vil du antagelig føle deg bedre. Selv om du alltids må forholde deg til storsamfunnet, kan du i fellesskap med andre bygge deg et liv du trives med. Selv om det virker slik her inne og i mediene, er ikke alle opptatt av "ambisjoner", "karriere" og meningsløst statusjag. Ta utgangspunkt i det du er opptatt av og søk deg til personer og grupper som er det samme. Hvis terskelen er høy for å møte opp noe sted, kan du se etter likesinnede grupper på Facebook. Ser du etter, finner du subkulturer over alt. Dessuten er det ikke slik at samfunnsutviklingen er gitt, eller at man bare må slå seg til ro med status quo, du kan være med å påvirke.

Anonymkode: 26fda...66f

[AnonymBruker]

Jeg tror nok du føler mer på presset, enn hva det faktisk er. Det er fortsatt flere som velger yrkesfaglig, som dropper ut både før og etter videregående. Og som jobber i butikk, på sykehjem, PU osv.

Jeg er tante til, og mamma til flere ungdommer, og ut av de 7, så er det bare en som starter på høyskole nå, og da sykepleier studie. Resten har enten fagbrev, eller har bare videregående, og jobber på butikk. Og det er overhodet ikke noe galt i det. For i et samfunn, så trenger vi alle. Vi trenger de i butikken, vaskehjelpen, helsefagarbeiderne, barne og ungdomsarbeiderne, snekker, elektriker, lege, advokat, økonom, sosionom osv.

 

Anonymkode: ebd10...76b

[AnonymBruker]

Slutt å legg skylden på samfunnet, dette presset legger du faktisk på deg selv!

Er null problem å leve et fint og idyllisk liv, parallelt med det samfunnet du beskriver med karakterpress og ambisjonskrav og alt det der. Hvis du bare klarer å akseptere at det ikke er noe du selv vil ta del i.

Men, såklart. Da mister du jo en del goder også. Mindre penger til materielle ting (men det virker det jo ikke som du bryr deg så mye om, eller?), mindre anseelse fra de "normale" (vet ikke hva du tenke om dét), mindre reisemuligheter grunnet økonomi etc etc.

Anonymkode: 3abda...550

[AnonymBruker]

Enig med deg Hi. Jeg har ønsket om å flytte ut i naturen og leve av det. Er lei av folk, jobben, regninger og det evige maset om at det skal skje noe hele tiden. Så takk for sommeren jeg fikk. Tre måneder i telt på fjellet, kun meg og min kjæreste som kom på besøk innimellom. 

Anonymkode: 73dbd...785