Redd for at det skal skje mitt barn noe hele tiden.

[AnonymBruker]

Han er bare seks uker. Jeg har vært svært tålmodig med alle rundt som har vært på besøk (mange!). Etter at alt har roet seg og vi er mer alene, merker jeg at jeg har en klump i magen over frykt for at noe skal skje ham. Og frykten er reel.

Når hans storesøster er her (8 år,  annenhver helg), så bekymrer jeg meg for hver gang hun tar på ham. Om hun er forsiktig nok, ikke rører det bløte partiet på hodet, ikke snubler eller er uheldig i nærheten av lille venn. Hun er så uforsiktig! Uansett hvor mye vi prøver å si fra om at hun må være rolig. I dag sølte hun saft mens jeg ammet, PÅ meg og ammeputa. Nei, det traff ikke babyen og hadde jo ikke vært farlig, men hva om glasset hadde truffet han i hodet?? Og det verste er at hun ikke bryr seg mer enn et: "oisann". 

Uansett hvor mange ganger jeg sier at hun må holde litt avstand når hun skal ha blikk-kontakt, så hiver hun hodet fremover og sier "heeeeei".TO CM fra fjeset hans!! Jeg får angst og merker at jeg aldri slipper han av syne når hun er her. Hun kjenner ikke avstand, og om babyen lener seg mot henne,  så skaller de! Og volumet hun bruker.... Omtrent roper til han. UANSETT  hvor ofte jeg sier at hun må ha rolig og  normal stemme. At han ikke smiler mer jo høyere hun roper. 

Hun kan fint tvinge opp fingrene hans for at han skal klemme rundt fingeren hennes med hånda. Å forklare henne at hun ikke må gjøre det..., det fungerer i fem minutt, så er der "glemt". 

Hvordan få (unnskyld meg, men dritt)ungen til å forstå at hun må være forsiktig rundt lillebror? At han ikke tåler at noe skjer med han på samme måte som med henne? Om hun skulle skalle hodet hans når hun hiver seg fremover, tenker hun ikke over at det er MYE mer skadelig for han enn for henne.. 

Ja, han er min første og jeg merker at jeg er utrolig overbeskyttende. Men frykter for at hun selv skade hanner stor. Generelt er hun vrødig sjalu på at pappa ikke bare er hennes lengre. Når han holder babyen, er hun klistret fast på han. Når han går med babyen ved gråt, flyr hun rundt beina på han igjen er livredd for at han skal snuble. For det har holdt på å skje flere ganger.

Hvordan forklare en unge på 8 (som faen meg burde forstå!) at hun er nødt til å endre adferd rundt babyen? 

Underliggende frykt for at hun skal mate han med noe fast føde er sterk! F.eks sjokolade eller noe som hun liker som kanskje babyen vil like. Hun er 8, men oppfører seg som mye yngre. Jeg snakker mye om at babyen KUN skal ha melk fra brystet, men er likevel redd for at sjalusi/spennende å prøve/glemt hva du sa skal gjøre at hun mater han med noe. Eller at hun gjør noe mot han når ingen ser det. Ergo, jeg er ALLTID rundt han når hun er her.... 

Anonymkode: 4c637...1dc

[livmor]

Jeg vet at du er full av hormoner og at beskyttertrangen er overveldende, men du må skjerpe deg! Hun er et BARN! Et barn som ser pappaen sin kun annenhver helg, som antakelig er livredd for å miste han fullstendig til denne nye babyen som har pappaen hennes der hele tiden, og hun er helt sikkert veldig, veldig stolt og glad over å være storesøster. Hun har ikke modenhet og verktøy til å takle alle følelser som har kommet med babyen, men det har dere. Dere som voksne må hjelpe henne, ikke bare bli irriterte på "drittungen som klenger på faren". Tenk så vondt å bli korrigert hele tiden og merke uvilje fra deg (og muligens pappa?). Javisst skal man være forsiktig med bittesmå babyer, men om hun stirrer han i ansiktet nærmere enn du liker, så dauer han ikke.

Du synes sikkert annenhver helg er mye akkurat nå, men er det ingen mulighet for at hun kan komme litt oftere nå? Kanskje hun føler seg mer inkludert, og at hun ikke trenger å være så intens hele tiden. Får hun alenetid med pappa? Kanskje trenger hun tid med deg mens pappa tar babyen? Man kommer så mye lenger med forståelse. Hun prøver garantert ikke å være slem, men er usikker og vet ikke hvordan hun skal takle dette nye. 

Endret 22. august 2016 av livmor

[AnonymBruker]

Skjerp deg. 8 åringen  er normal, du er ikke.

Anonymkode: c9e8d...6e9

[AnonymBruker]

Det er du som må forstå noe her. At denne "frykten" ikke er reell.  Selvfølgelig er du alltid rundt ham, han er fem uker. Det er da ikke å være overbeskyttelse eller et problem. 

Anonymkode: 6f605...dfc

[AnonymBruker]

Høres litt ut som du tror at en åtteåring er et ferdig utviklet menneske, som har selvinnsikt og modenhet som et voksent menneske. Men hun er ÅTTE år, og er kanskje ikke klar over at hun er sjalu engang. Oppførselen hennes er nok mye basert på frykten for å miste faren sin helt.

Støtter forslaget om at hun får komme oftere på besøk. Om det er mulig, kunne kanskje far ha tilbragt en hel dag med åtteåringen, hvor hun er i fokus? Hvis hun føler seg litt mer sett av dere (kanskje spesielt far), så er det ikke sikkert hun føler behovet for å mase så sjukt rundt babyen.

Beklager, men kunnskapen din om hvordan et barnesinn fungerer virker litt begrenset. Jeg har ikke barn selv, men jeg regner med det finnes mye faglitteratur man kan lese seg opp på når det kommer til problematikken med storesøsken og sjalusi.

Lykke til

Anonymkode: 08f8a...26f

[Gumman87]

Hin er 8 år! Skjerp deg!

[sonush]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjerp deg. 8 åringen  er normal, du er ikke.

Anonymkode: c9e8d...6e9

Jo, TS er også normal. Det er normalt å være usikker og utrygg førstegangs mor. At man er redd for å at det skal skje noe. 

Jeg hadde 9 års forskjell mellom mine to. Jeg hadde stor hjelp i 9-åringen. Hun hjalp meg med å skifte bleie, hjalp meg med å lage mat (lage flasker, etterhvert grøt osv), hente kluter, fylle opp vannflaska mi, mens jeg ammet. Passe babyen mens jeg gikk i dusjen (pappa fulgte også med, med et halv øye (men det visste hun ikke). Bruk 8-åringen. Det vil gi henne følelsen av å tilhøre familien. Det siste du burde gjøre er å gi henne følelse av å være i veien, og erstattet av en ny baby. Hvordan du ter deg i starten, vil kunne påvirke hennes forhold til din familie, men også hennes forhold til sin søsken. 

[Gjest Magnifiq]

Helt normal oppførsel fra en 8åring.

Faren er absolutt ikke reell som du sier.. Babyer tåler utrolig mye.

Forstår at du er full av hormoner altså, men hvordan var dine følelser for denne åtteåringen før babyen kom?

[Britt Banditt]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan få (unnskyld meg, men dritt)ungen til å forstå at hun må være forsiktig rundt lillebror? At han ikke tåler at noe skjer med han på samme måte som med henne? Om hun skulle skalle hodet hans når hun hiver seg fremover, tenker hun ikke over at det er MYE mer skadelig for han enn for henne.. 

Hvordan få (unnskyld meg, men dritt)stemor til å forstå at hun hvis hun faktisk velger en mann med barn fra før, så er hun nødt til å akseptere stebarnet? 

Barn merker fort når de er mislikt. Og ikke si at hun ikke merker, og at du ikke sier sånt til henne, jeg kan garantere deg at hun merker. 

 

 

8-åringen virker forøvrig helt normal. 

[AnonymBruker]

Hva føler du når jeg kaller babyen din en drittbaby? For den er jo det, ikke at den har gjort noe galt annet enn å være født og er seks uker gammel, men den har en drittsøster, og tydeligvis en drittvoksen til mor (som kanskje ikke gjør noe annet galt enn å være normal, overbekymret førstegangsmor). Søsteren hans er 8 år, det kvalifiserer henne tydeligvis til "drittunge og en reell fare", hun har ikke gjort noe galt hun heller. Stakkars drittbabyen din, som er født inn i en slik drittfamilie med andre familiemedlemmer tilstede. Du burde faen meg forstå at babyen din har en søster, jeg antar du er mer enn 18 år.

Anonymkode: 6f605...dfc

[AnonymBruker]

Vin var over to uker med oss etter at babyen kom. Og det var det samme i de to ukene da også. 

Til dere som tror jeg dytter barnet vekk, les at jeg forklarer hvordan hun kan gjøre ting og at hun må være rolig meg objekter rundt babyen. Hun og far har hatt mye alenetid sammen og jeg har babyen... omtrent hele dagen, slik at hun blir sett og føler seg inkludert. I sommer var de på aktiviteter omtrent hver dag (hele dagen). I helgene hun er her også.  Pluss at min mann har babyen slik at jeg og hun kan få alenetid og gjøre ting vi gjorde før den lille kom. 

Har prøvd å få til hver helg en periode. Selvsagt er det usikkerhet som skaper oppførselen og behovet for å være brå (all oppmerksomhet er bra oppmerksomhet?). Men vi bor et godt stykke unna og mor ønsker jo selvsagt helger med barnet hun og (selv om det går utover relasjoner her). 

Hun får hjelpe til, og vi skryter av alt hun gjør bra. Utfordringen er at hun har endret seg HELT etter at babyen kom og er utagerende på områder der babyen får noe form for oppmerksomhet. 

(Ja, er full av hormoner.... og svært lite søvn. Burde holde meg for god for ordbruk, men etter i går sprakk jeg fordi jeg ble så redd for hendelsen med glasset ).

Men jeg er ikke enig i at en på 8 ikke skal kunne forstå. Og som sagt,  hun har vært så moden helt frem til han kom. 

Nei, jeg har ikke noe imot at hun klenger på meg og faren sin, men jeg får vondt i magen når hun løper rundt beina på han når faren bærer en skrikende baby og ikke ser henne før han snubler i henne. 

TS

Anonymkode: 4c637...1dc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vin var over to uker med oss etter at babyen kom. Og det var det samme i de to ukene da også. 

Til dere som tror jeg dytter barnet vekk, les at jeg forklarer hvordan hun kan gjøre ting og at hun må være rolig meg objekter rundt babyen. Hun og far har hatt mye alenetid sammen og jeg har babyen... omtrent hele dagen, slik at hun blir sett og føler seg inkludert. I sommer var de på aktiviteter omtrent hver dag (hele dagen). I helgene hun er her også.  Pluss at min mann har babyen slik at jeg og hun kan få alenetid og gjøre ting vi gjorde før den lille kom. 

Har prøvd å få til hver helg en periode. Selvsagt er det usikkerhet som skaper oppførselen og behovet for å være brå (all oppmerksomhet er bra oppmerksomhet?). Men vi bor et godt stykke unna og mor ønsker jo selvsagt helger med barnet hun og (selv om det går utover relasjoner her). 

Hun får hjelpe til, og vi skryter av alt hun gjør bra. Utfordringen er at hun har endret seg HELT etter at babyen kom og er utagerende på områder der babyen får noe form for oppmerksomhet. 

Men hvorfor tar du ikke med disse opplysningene i hovedinnlegget? Her ber du jo nærmest om å bli misforstått, når du utelater en så stor del av situasjonen.. Hadde jeg visst disse tingene, hvor mye innsats dere faktisk legger ned i å få åtteåringen til å føle seg sett, ville jeg kanskje svart helt annerledes tidligere i tråden.

Men det er jo en klassiker på forum, at folk skriver som om alle som leser allerede kjenner situasjonen. Men, bra du la til dette nå i hvert fall.

Håper dere finner ut av ting etter hvert

Anonymkode: 08f8a...26f

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Magnifiq skrev:

Helt normal oppførsel fra en 8åring.

Faren er absolutt ikke reell som du sier.. Babyer tåler utrolig mye.

Forstår at du er full av hormoner altså, men hvordan var dine følelser for denne åtteåringen før babyen kom?

Vi har alltid hatt en veldig god relasjon og hun har alltid hørt og forstått det når meg og far forklarer noe for henne. 

Hun er verdens skjønneste jente, og jeg VET jo at hun aldri ville gjort noe mot sin søsken, likevel merker jeg at frykten ligger der. Selv om at det er et uhell, er det skummelt når hun KUN er her 6 dager i måneden. Og mor hjelper ikke akkurat på der... Barnet vet at vi ønsker å ha henne her så mye vi kan.

Jeg synes det er tøft når hun sier at babyen har vokst så mye siden sis. Og ja, en baby vokser jo ganske fort.... Så hun føler nok også at hun går glipp av mye.  For hun sier ofte at hun er så glad i babyen og gleder seg til 'ditt og datt' som de kan gjøre når han blir større. 

TS

Anonymkode: 4c637...1dc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor tar du ikke med disse opplysningene i hovedinnlegget? Her ber du jo nærmest om å bli misforstått, når du utelater en så stor del av situasjonen.. Hadde jeg visst disse tingene, hvor mye innsats dere faktisk legger ned i å få åtteåringen til å føle seg sett, ville jeg kanskje svart helt annerledes tidligere i tråden.

Men det er jo en klassiker på forum, at folk skriver som om alle som leser allerede kjenner situasjonen. Men, bra du la til dette nå i hvert fall.

Håper dere finner ut av ting etter hvert

Anonymkode: 08f8a...26f

Burde jeg jo selvsagt ha gjort. Men nå kom det mer ut som frustrasjon i HI :/ 

TS

Anonymkode: 4c637...1dc

[Gjest AryaKillie]

Jeg tror du kjenner spesielt på dette med at hun ikke er ditt barn nå når du har født ditt eget. Hun er nå i veien for din kos og din periode med barnet ditt. Det hun gjør er ikke slemt og uforsiktig. Hun vil gjerne også knytte seg til lillebroren sin men vet ikke hvordan man gjør det, hun må prøve seg fram.

Kanskje du kan inkludere henne mer? Bleieskift, raping, kosing og "passe på han" innimellom. For dersom hun merker at hun er et irritasjonsmoment som gjør alt feil, vil det kunne skape sjalusi og utagering på henne.

[livmor]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vin var over to uker med oss etter at babyen kom. Og det var det samme i de to ukene da også. 

Til dere som tror jeg dytter barnet vekk, les at jeg forklarer hvordan hun kan gjøre ting og at hun må være rolig meg objekter rundt babyen. Hun og far har hatt mye alenetid sammen og jeg har babyen... omtrent hele dagen, slik at hun blir sett og føler seg inkludert. I sommer var de på aktiviteter omtrent hver dag (hele dagen). I helgene hun er her også.  Pluss at min mann har babyen slik at jeg og hun kan få alenetid og gjøre ting vi gjorde før den lille kom. 

Har prøvd å få til hver helg en periode. Selvsagt er det usikkerhet som skaper oppførselen og behovet for å være brå (all oppmerksomhet er bra oppmerksomhet?). Men vi bor et godt stykke unna og mor ønsker jo selvsagt helger med barnet hun og (selv om det går utover relasjoner her). 

Hun får hjelpe til, og vi skryter av alt hun gjør bra. Utfordringen er at hun har endret seg HELT etter at babyen kom og er utagerende på områder der babyen får noe form for oppmerksomhet. 

(Ja, er full av hormoner.... og svært lite søvn. Burde holde meg for god for ordbruk, men etter i går sprakk jeg fordi jeg ble så redd for hendelsen med glasset ).

Men jeg er ikke enig i at en på 8 ikke skal kunne forstå. Og som sagt,  hun har vært så moden helt frem til han kom. 

Nei, jeg har ikke noe imot at hun klenger på meg og faren sin, men jeg får vondt i magen når hun løper rundt beina på han når faren bærer en skrikende baby og ikke ser henne før han snubler i henne. 

TS

Anonymkode: 4c637...1dc

Faren til mitt eldste barn har en nevø som var 7 år da barnet vårt ble født. Denne nevøen reagerte med å ville bli båret rundt som en baby og ville sitte på armen. Helt bak mål, selvsagt, han var jo 7 år, men barn tenker ikke rasjonelt. Han var så redd for å miste de han var glad i til dette lille mennesket og han ante ikke hvordan han skulle takle det, så han oppførte seg rett og slett som en baby selv. Og hvorfor ikke? Babyen fikk jo masse oppmerksomhet. Men vet du hva? Dette var også en normalt moden 7-åring, og det gikk over. Med forståelse og en ekstra dose bekreftelse, ble forholdet mellom onkel og nevø som vanlig. 

Frykten din virker å være ganske overdrevet. Prøv å la være å plukke for mye på ting som er mindre farlig. Selvsagt skal hun ikke holde babyen etter beina, slenge hodet hans rundt, leke på toppen av trappa osv. Men mindre farlige ting, som å holde han for nære ansiktet, snakke høyt, klenge på faren osv, ikke pirk hver gang. Sitt på hendene dine, knip igjen munnen eller hva som helst. Det kommer nemlig til å gå bra. Skalle kan det hende de gjør, men jammen går det bra det også! Fokuser heller på at lillebror er kjempeheldig som har en storesøster som antakelig kommer til å forgude han, beskytte han og være en enorm glede for han gjennom livet. Storesøstre er en gave, selv om de kanskje både roper høyt, søler saft og blir litt baby selv. 

[AnonymBruker]

Tipper det er mane hormoner i omløp her. Den episoden med glasset er sikkert noe du kommer til å smile av om en stund. Hva tenker du kunne skjedd om glasset kom bort i babyen? Såfremt jenta ikke satt med glovarm kaffe, hadde det neppe skjedd så mye annet enn at babyen hadde klynket eller grått litt, du hadde trøstet, og vips så var alt i orden igjen. Babyer går vanligvis ikke stykker, og det er ganske mange som overlever mer eller mindre brutale småsøsken. Her i huset har vi en 2-åring som omtrent knuser babyen når hun skal kose, som bruker vippestolen som katapult og jeg mistenker også at hun kliper ham litt i armen så fort jeg kikker bort, men det går stortsett bra. Men med førstemann var jeg nok litt som deg, og klarte aldri helt å slappe av. Det går over, og i mellomtiden er det viktig å ikke overvurdere 8/åringens modenhetsnivå.

Anonymkode: c199b...418

[AnonymBruker]

7 minutter siden, livmor skrev:

Faren til mitt eldste barn har en nevø som var 7 år da barnet vårt ble født. Denne nevøen reagerte med å ville bli båret rundt som en baby og ville sitte på armen. Helt bak mål, selvsagt, han var jo 7 år, men barn tenker ikke rasjonelt. Han var så redd for å miste de han var glad i til dette lille mennesket og han ante ikke hvordan han skulle takle det, så han oppførte seg rett og slett som en baby selv. Og hvorfor ikke? Babyen fikk jo masse oppmerksomhet. Men vet du hva? Dette var også en normalt moden 7-åring, og det gikk over. Med forståelse og en ekstra dose bekreftelse, ble forholdet mellom onkel og nevø som vanlig. 

Frykten din virker å være ganske overdrevet. Prøv å la være å plukke for mye på ting som er mindre farlig. Selvsagt skal hun ikke holde babyen etter beina, slenge hodet hans rundt, leke på toppen av trappa osv. Men mindre farlige ting, som å holde han for nære ansiktet, snakke høyt, klenge på faren osv, ikke pirk hver gang. Sitt på hendene dine, knip igjen munnen eller hva som helst. Det kommer nemlig til å gå bra. Skalle kan det hende de gjør, men jammen går det bra det også! Fokuser heller på at lillebror er kjempeheldig som har en storesøster som antakelig kommer til å forgude han, beskytte han og være en enorm glede for han gjennom livet. Storesøstre er en gave, selv om de kanskje både roper høyt, søler saft og blir litt baby selv. 

Dette! Jeg synes jo egentlig det høres logisk ut-selv om barnet i ditt tilfelle var 7 år og ikke en baby. Det må være så underlig for den eldste å venne seg til den nye familiesituasjonen. 

Til TS: Godt mulig du har lest dette og liknende aritkler i massevis,men likte så godt denne tankegangen med "vi store"- http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/soskensjalusi-1432545.ece

Forstår veldig godt at ikke du fikk med hele bildet i hovedinnlegget, -det er lett å glemme hva som måtte være relevant for de som leser når du selv er midt i frustrasjonen. Men jeg tror at du kommer langt med å ikke fokusere på hva du mener 8-åringen burde forstå,og å heller se at dere voksne kan bruke andre måter å se på situasjonen på. Håper at dette er noe som går seg til,og at du klarer å slappe mer av når 8-åringen er rundt babyen.

Anonymkode: 5474e...0ad

[Biloba]

Ser du ikke at frykten din tar litt av når et av eksemplene er saftsprut PÅ deg og ammeputen...?

Jeg fikk også litt noia når en litt uvøren 12-åring trillet min 3 uker gamle baby på togstasjonen, ned en bakke osv. Og synes det var ekkelt å være alene med baby om natten, i tilfelle innbrudd og overfall(!) eller om jeg snublet i trappen så babyen ble skadet. 

Det er helt ok å være litt overbeskyttende. Det er ikke ok å stemple barn i familien som drittunger fordi de er barn, fordi de er ivrige, og fordi de er usikre på om de fortsatt er elsket. 

Husk at stemninger smitter, merker hun at du er helt på tuppa når hun er der med babyen, gjør det henne mer usikker og hun blir mer urolig og uvøren. Du vil ha verdens laveste skuldre, senke stemmen og lage en positiv og bekreftende atmosfære. De aller fleste av verdens barn er ikke født som nummer 1 i flokken, det er normalen å være nyfødt med viltre storesøsken i omgivelsene:-) Det kommer til å gå fint, for du er der og veileder og har refleksene inne til å passe på, og en voksen mann på 80 kg faller ikke overende fordi en småjente løper litt mellom bena på ham. Om noen måneder er gutten din allerede en god del mer robust og du har ikke hjertet like langt opp i halsen lenger. 

[AnonymBruker]

Dette bør du ta en samtale med jordmor eller noen andre på helsestasjonen om. Du er sikkert full av hormoner og dette er mest sannsynlig midlertidig, men tenk om det ikke er det? Skal du oppføre deg slik resten av livet? Det er ikke bra for barnet i lengden da det skaper usikkerhet.

Anonymkode: 6d743...270