orker snart ikke mer

[Gjest Anonymous]

I dag har det skjedd igjen, vi har kranglet pga foreldrene hans...

Jeg er forlovet med en gutt, og vi har vært samboere i 5 mnd. Vi har vært sammen i to år. I løpet av disse to åra så tror jeg at vi har kranglet/diskutert ting 2 ganger på grunn av OSS, de siste 5 mnd har vi kranglet 2000 ganger pga foreldrene hans.

Det begynte da vi kjøpte leilighet. Vi hadde bestemt oss for å pusse den opp, og da fikk jeg for første gang høre av faren hans at jeg var bortsemt, som i det hele tatt tenkte på å gjøre noe med leiligheten. Etter dette kom kommentarer om at jeg brukte altfor mye penger på ting og tang til leligheten, for ikke å snakke på klær og sminke. Penger som JEG har tjent selv.

Da vi begynte å planlegge bryllup, sa de ingenting til å begynne med, men så hadde de hele tiden fylt hodet til forloveden min om negative ting om meg. At jeg var manipulerende, dominerende, ville bestemme alt ang bryllupet.Da hadde de sagt at dersom de ikke fikk lov å bestemme ALT i bryllupet så kommer de ikke til å være der.

Da hadde vi vår første kjempe krangel, hvor jeg flyttet hjem til mine foreldrene, og han kom og ba på sine knær om at jeg skulle komme tilbake. Noe jeg gjorde.

Ting ble bra en stund, jeg flyttet tilbake, men kuttet kontakt med foreldrene hans.

Men i dag, hadde vi en krangel igjen. det viste seg at foreldrene hans snakker masse negativt om meg til ham, blant annet at jeg er en bortsemt drittunge (jeg er 24), at jeg er like dum som en 8 åring (jeg har 5 års høyere utdannelse), at foreldrene mine er dumme (begge med universitetsutdannelse), at de har gjort en elendig jobb i å oppdra meg, pluss masse mer.

Nå har jeg sittet i flere timer og tenkt, ønsker jeg meg et sånt liv?

Jeg elsker forloveden min over alt på jord, og det gjør vondt bare ved tanken om å forlate ham for godt, men samtidig så kommer foreldrene hans til å vær etilstede i mange år til, og han kommer aldri til å kutte ut kontakt med dem.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, måtte bare få det ut. Jeg står ved mitt livs største avgjørelse, og den kommer jeg til å ta innen kl 22 i kveld, innen samboeren min kommer tilbake fra jobb...

[Gjest Gjesta]

For en vanskelig situasjon du er i... :trøste:

Det er ikke lett å gi råd til deg, men det som slo meg aller først når jeg leste slutten av innlegget ditt var at jeg syns du må gi deg selv litt mer tid enn til kl 22 i kveld...Det er et stort og viktig valg - og det må ikke gjøre i fortvilelsens hete og i forhold til et klokkeslett.

Det jeg syns du må tenke nøye igjennom er hvordan samboern din takler foreldrenes oppførsel overfor deg - hvem sin "side" er han på - støtter han deg og er den kjæresten som du ønsker deg, eller lar han seg påvirke av sine foreldre i større grad enn du kan akseptere?

Har du snakket med foreldrene hans om måten de behandler/omtaler deg på?

Det jeg syns er det verste med det du forteller, er at du faktisk vurderer å gi opp samboern din og deres framtid samme pga noe som foreldrene hans er skyld i...Og det er jo helt forferdelig at sånt skal skje.

Jeg syns du skal ta en alvorsprat med samboern din og foreldrene jeg - dere 4 sammen - og komme til en enighet om hvilket forhold dere skal ha, samtidig som du krever å bli behandlet med respekt.

Ikke ta forhastede valg - kanskje dette kan ordne seg selvom du kanskje ikke ser det som sannsynlig akkurat nå.

Det viktige nå er at du og din kjære står sammen - det er deres framtid det gjelder!

Lykke, lykke til!

K

[Gjest Madam Felle]

Du og samboeren din bør sette dere ned å ha en skikkelig prat. For jeg hadde gitt han et ultimatum, og det er: Enten så slutter du å diskutere meg med dine foreldre, eller så flytter jeg.

Her er det ikke snakk om å bryte med forledrene, men at han viser at han ikke er interessert i høre på sånt. Hadde mine foreldre begynt sånn, så hadde jeg sagt at vi kunne snakkes sammen, når de hadde noe positivt å si. Eller om de ville diskutere noe annet.

Er han ikke villig til det, men at det skal bli en grei der du står på utsiden hele tiden, ville jeg vurdert sterkt å avslutte forholdet. Det er ingenting som er mer slitsomt, enn en gutt/mann som ikke klarer å ta egen beslutninger, men som hele tiden gjør og sier som foreldrene ønsker.

Eller han kan slutte å fortelle deg hva de sier, for jeg forstår ikke hvorfor han egentlig gjør det. Det kan jo være han ønsker å skape splid mellomd ere, for da kan han få litt mer vilje igjennom kanskje. Jeg vet ikke, men dere bør sette dere ned og prate.

Lykke til, men ta ikke en forhastet beslutning, for det kan du komme til å angre på i ettertid.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar madam felle og kverula!

Jeg vet at jeg ikke bør ta en forhastet beslutning, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Dette har jo pågått en stund, så jeg har egentlig bestemt meg for å avslutte forholdet.

Som du Kverula sier om at je gmå tenke over hans oppførsel ovenfor meg, det har jeg gjort, og det er der problemet ligger. Ikke en gang siden alt dette begynte har han støttet meg, sagt at han vet at det ikke er min skyld. Hele tiden har han indirekte vært enig med foreldrene sine, og det sårer langt inni hjertet

Han har egentlig sluttet å fortelle hva de sier om meg Madam felle, men jeg merket i dag at noe plaget ham igjen, og da jeg prøvde å snakke med ham og få ut hva det var, så kom dette frem.

Jeg har også snakket med foreldrene mine og min søster tidligere i dag. De og syns at jeg er i en vanskelig situasjon, og de tørr ikke å gi meg råd dersom jeg tar den imot og det rådet viser seg å være feil. Men sånn indirekte så har jeg skjønt at min far og svoger syns at jeg bør bryte, mens min mor og søster mene rjeg bør gi det en liten sjanse til.

Uff, hvorfor skal livet være så vanskelig?

[waco]

Uff, hvorfor skal livet være så vanskelig?

Spørsmålet her er vel om du er vanskelig og dominerende, hvorfor føler svigerforeldrene dine at du styrer for mye med bryllupet og skal bestemme alt? Er universitetsutdannelse noen bevis for at man er smart? Jeg synes ikke det, ikke av det jeg har sett på blindern og andre steder jeg har studert. Bruker du mye penger på sminke selv om det er dine egne penger?

Er typen din underdaning eller sterk, en kar med overivrige foreldre velger seg ofte kontrollerende dame, er det typen din som er problemet, foreldrene hans eller deg selv..?

Waco

[Gjest gjest1]

For ett dilemma du er i!

Jeg tror du må ta en prat med samboeren din. Det aller viktigste er jo at dere står sammen. Enten må han si fra til foreldrene sine at de må respektere deg hvis dere skal være sammen og han må få vite at du trenger hans støtte 100%.

Jeg kunne ikke vært sammen med en fyr lar foreldrene manipulere seg og forholdet deres.

[Gjest Madam Felle]

Unnskyld meg, men når ble det bestemt, at "svigerforeldre" skal kunne blande seg så mye i hva hun bruker penger på? Har de noe de skulle ha sagt? Selv om han er sønnen deres, gir det IKKE dem retten til å legge seg i på den måten. Alvorlig talt, men det får da være grenser for hvem man skal måtte stå til ansvar for. :evil:

[Gjest Anonymous]

Helt enig madam felle! Men det er visst flere som mener som mine svigerforeldrene...

Nei, jeg er ikke vanskelig og dominerende, jeg vil bare bestemme over livet mitt selv. Og når det gjelder btyllup, så er det min og min forloveden sin dag, vi skal betle for hele bryllupet selv, og da syns jeg at det er vi som skal bestemme hvordan det skal være også.

Jeg har heller aldri fått høre at jeg er vanskelig, blir satt pris på i både vennekretsen i familien og på jobben, mens foreldrene hans ikke har noe sosialliv fordi de har blitt uvenner med det som er. Faren hans fikk til og med sparken fordi han ikke var enig med sjefen og sa det ene og det andre.

Så nei, problemet ligger nok ikke hos meg og mitt pengebruk, men hos foreldrene hans som ikke kan folkeskikk!

[waco]

Så faren er et dårlig menneske fordi han har fått sparken en gang? Jammen, i disse dager så er det mange som får sparken og de trenger ikke være uenige med sjefen en gang, men jeg vil ikke tro at de er dårlige mennesker for det...

Men jeg tenker... problemet er vel ikke at hun bruker egne penger på sminke men AT hun bruker mye penger på sminke og klær, er det ikke det dem klager på? Jeg trodde at når man var i felleskap så skulle man dele på utgiftene og jeg skjønner at svigerforeldrene blir litt bekymret hvis det er sånn at han betaler hushold og du betaler sminke og klær.... selv om det er dine egne penger...

Waco

[Laban]

Vel, jeg må si jeg reagerer på at samboeren din faktisk forteller deg slike onde ting som foreldrene hans sier om deg!! Hadde selv en kjæreste min mor hatet og baktalte, men det ville ikke falle meg inn å fortelle ham hva hun sa, for jeg ville han ikke så vondt.

Så jeg synes det virker som om samboeren din mangler empati. Dette også utifra at han tar parti med foreldrene sine.

Jeg synes også et slikt møte som noen nevnte overfor kunne gjort godt, ikke minst fordi du da lettere vil kunne se om det er noe som kan gjøres, eller om det alltid vil være slik...

[Gjest Gjesta]

Jeg undrer meg også over det faktum at din kjære vidreformidler det som blir sagt om deg av hans foreldre.

Det han BØR gjøre er jo å gjøre det helt klart for dem at han ikke godtar at de snakker negativt om deg - og at han forventer at de skal respektere deg og forholdet deres.

Om det er det økonomiske som er foreldrenes bekymring, så kan de vel komme med råd og meninger UTEN å snakke nedlatende om noen av den grunn.

Som sagt i tidligere innlegg: Du og samboern din må bestemme dere for å spille på samme lag - og gjøre det klart for foreldrenen hans at dere forventer respekt og aksept.

K

[Gjest Anonymous]

Nei, det økonomiske er ikke problem. Vi tjener ca 800000 i året, og klarer oss fint, så foreldrene hans har ingen grunn til bekymring.

Og Waco, ja jeg bruker penger på klær og sminke, etter at alle regninger er betalt, jeg betaler all maten + mye mer, fordi jeg tjener dobbelt så mye som ham. Så når du ikke kjenner hele historien så syns jeg at du kan holde kjeft. Jeg trenger råd i mitt livs vanskeligste situasjon, jeg trenger ikke en mannsjåvinist til å dømme meg!!!

[Gjest gjest1]

Orker du et slikt liv? Orker du å alltid måtte forsvare deg mot hans foreldre og bekymre deg for hva de forteller samboeren din om deg? Hva med om dere får barn - orker du bekymre deg for hva de kan finne på å si om deg til dem? Ja, i det hele tatt, orker du å måtte forholde deg til en svigerfamilie som ikke liker deg?

Stakkars, jeg synes virkelig synd på deg. Én av grunnene til at jeg gjorde det slutt med exen min etter 3 år var at jeg ikke orket å måtte forholde meg til faren hans resten av livet. Man trenger ikke å være bestevenner med svigers, men dersom man ikke kan omgås blir det vanskelig.

Enn om du sier til samboeren din at du ikke kan leve med å ha det slik, så kan han selv velge om han for eksempel vil si fra til sine foreldre at det er forbudt å snakke om deg til han? Og hvis han ikke vil ta opp kampen så er dette muligens dødfødt?

Uff, lykke til i hvert fall. Det høres forferdelig vanskelig ut.

[Gjest Anonymous]

Hei Matahari!

Vi snakket lenge i går. Han sier at senest i går så har han sagt til faren sin at de ikke får lov å snakke om meg til ham så lenge de ikke har noe positivt å si.

Vennene mine og familien syns at det er veldig dumt hvis vi ofrer kjærligheten vår pga dem. De ser hvor mye vi betyr for hverandre.

Jeg har betemt meg for å gi det en sjanse til, men vi utsetter bryllupet til jeg er sikker på at ting er blitt annerledes. Vi skal bruke mye mer tid på å være sammen som kjærester i fremtiden, for å finne tilbake gnisten i forholdet.

Så optimisten i meg lever fortsatt, men hadde jeg ikke hatt de følelsene jeg har får ham, så ville jeg ikke vært i tvil i det hele tatt om å bryte ut av forholdet.

Tusen takk for alle svar!

[Gjest Kaffegjesten]

Kverula:

Som sagt i tidligere innlegg: Du og samboern din må bestemme dere for å spille på samme lag - og gjøre det klart for foreldrenen hans at dere forventer respekt og aksept.

K

Fyren må jo enten ha litt dårlig gangsyn, ha litt for sterke foreldrebindinger, ikke være særlig voksen og ikke særlig selvstendig.

Det er jo kjæresten din du skal gifte deg med og ikke hans foreldre. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok vært helt nødt til 1. først ta en samtale med kjæresten min om hvordan jeg ønsket å ha mitt ekteskap, altså uten innblanding av hans foreldre. 2. Når dette var avklart tatt en samtale også med hans foreldre for å få avklart hvorfor de ikke yter deg noen form for respekt. Dernest si ifra at slik innblanding finner du deg ikke i(dette kan sies på en måte som gjør at du ikke flyr i strupen på dem). 3 Jeg forventer at kjæresten din støtter deg fullt ut i disse tingene. Gjør han ikke det burde han og ditt forhold henge i en meget tynn tråd. Dessuten bør kjæresten din få klar beskjed(hvis han ikke har skjønt det allerede) at det er du som blir hans aller nærmeste familie og ikke hans foreldre.

Får du til dette har du nok god sjanse til å lyktes i ditt forhold.

[Gjest Eline ikke pålogget]

Det som jeg syntes er oppsiktvekkende her, er at din samboer virker som å akseptere kommentarene/oppførselen fra hans foreldre. Hadde du fått hans fulle støtte ville dette være lettere å bære.

Syntes du må prøve å få han til å forstå at noe av ansvaret her ligger hos han. Dette kan han rett å slett ikke akseptere.

Lykke til

[waco]

Det som jeg syntes er oppsiktvekkende her, er at din samboer virker som å akseptere kommentarene/oppførselen fra hans foreldre. Hadde du fått hans fulle støtte ville dette være lettere å bære.

Syntes du må prøve å få han til å forstå at noe av ansvaret her ligger hos han. Dette kan han rett å slett ikke akseptere.

Lykke til

Eline ikke glem at i samboerensverden er det dama som skaper splittelse og konflikt.

Jeg hadde tatt litt selvkritikk jeg, kanskje prøvd å forandre meg littegranne hvis jeg ble oppfattet som dominerende og manipulerende.

Vi har jo bare ord mot ord, ikke et eneste eksempel på hvorfor svigerforeldrene mener at hun er som hun er...

Hadde jeg vært samboeren hadde jeg nesten ALDRI akseptert at noen ikke skulle akseptert foreldrene mine eller latt meg velge mellom foreldrene mine og dama.

På en betingelse hadde jeg sagt, at du også bryter kontakt med dine.

Det handler litt om respekt også, og alt er ikke alle andres feil selv om dere damer gjentar det til det kjedsommelige.

Jenter er så kompromissløse at dere er ikke egnet som forhandlingspartner.

Waco

[Linselus]

Waco: menneskelige realsjoner er dessverre ikke så sorte og hvite som du forestiller deg.

For det andre: jeg føler at mennesker selvtillit på barneoppdragelsesfronten til en viss grad speiler deres innblanding i voksne barns liv. Mine foreldre stoler på at de har gitt meg en trygg ballast for å starte mitt eget liv. De antar at dette innebærer at jeg blant annet er i stand til å velge min livsledsager selv.

Ang trådstarters forhold: jeg er til dels enig med de av dere som sier at sambo absolutt bør ta hennes side. Det som allikevel "lugger" litt hos meg er det fakta at ikke hans foreldre er voksne nok til å sette seg ned og si det som bekymrer dem til han. I stedet kommer de med det i noe som for meg oppfattes som "små drypp" for å få han "over på sin side".

Om trådstarter er dominerende eller sønnen har et aldri så lite "løsrive seg fra mamma" problem skal ikke jeg ta stilling til.

Det som det derimot bør tas stilling til er vel om man hele livet orker å leve med noen som aldri kommer til å bli fornøyd med deg..(nå snakker jeg om svigerfamilien, ikke samboeren). Så lenge de er en del av hans liv vil de også være en del av trådstarters liv..og med mindre eplet har falt laaaangt fra stammen så er det kanskje noe å tenke på.