Det å komme seg tilbake til livet,være sosial og begynne å leve igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har slitt endel over en lengre periode,og har da isolert meg mye og kanskje ikke fått med meg så mye av det som skjer rundt meg og i verden generelt.

Nå har jeg nettopp flyttet til ny plass,det er mye nytt og jeg er med på endel sosialt. Jeg er litt tilbakeholden på grunn av at dette er uvant for meg,og jeg er ikke så veldig flink sosialt. Noen ganger føles det som jeg har vært på en annen planet. Jeg har jo ikke tenkt å sitte og utbrodere til alle og enhver,men det vil jo sikkert komme frem litt at jeg ikke har gjort så mye og kanskje også at jeg ikke har noen venner.Jeg er nok litt redd for å bli dømt for det,og at folk ikke vil bli kjent med meg.  Eller er det jeg som tenker og bekymrer meg mye kanskje?

Jeg tror ikke at dette blir helt lett,men jeg ønsker å øve meg på dette. Regner jo med at det vil bli lettere etterhvert som jeg blir tryggere og mer vant til det. Er det andre som har vært gjennom det samme eller lignende? Eller eventuelt har noen tips og råd for hvordan jeg kan komme meg gjennom denne kleine og litt ubehagelige tiden?

Anonymkode: 6a9d2...a85

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Bumper tråden og håper noen normale kan svare oss

Anonymkode: 9775e...94f

[AnonymBruker]

Der er alltid noen som vil dømme , og noen som ikke vil gjøre det. Det man burde se etter er heller om det man har lyst å gjøre er bra for ens egen mentale og fysiske helse.

Anonymkode: 98360...dd8

[AnonymBruker]

Så bra at du har lyst til å øve deg på dette, Ts! Jeg tror det er noe i at du tenker og bekymrer deg (for) mye. Litt mental forberedelse er bra, men blir det for mye kan du ende opp med å gjøre ting mer skummelt enn det er/trenger å være. Det jeg tror kan være lurt er å fokusere på de som er rundt deg, forsøke å glemme deg selv, hvordan du fremstår og hva andre tenker om deg.  Tenk på denne tiden som en tid hvor du kan bli kjent med nye mennesker, og gjerne deg selv i tillegg, -kanskje bor det mer inni deg enn en som er tilbakeholden?

Jeg tror mennesker egentlig liker at andre viser seg sårbare, og at man kan kjenne seg igjen i hverandre. Det å f.eks innrømme at man er nervøs, eller at man ikke har fulgt så mye med på noe- det er en ærlig sak. Og kanskje er det flere i samme båt?

Anbefaler forresten denne 

Se den gjerne før du skal noe du gruer deg til, psyk deg selv opp.

Jeg har også i perioder isolert meg selv, og vet at det kan være tøft å stå i det ubehaget. Kanskje hjelper det å se på det som fysisk trening: Det blir lettere etterhvert, og øvelse gjør mester! Ta det rolig i starten, og bygg på. Reis deg om det går skeis, og prøv på ny! 

Ønsker deg lykke til, Ts! 

Anonymkode: c5a94...8eb

[Jerry Lee]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen. Bumper tråden og håper noen normale kan svare oss

Anonymkode: 9775e...94f

Som like "unormal" håper jeg på det, og. ☺

[AnonymBruker]

Den 20.8.2016 at 16.56, AnonymBruker skrev:

Jeg har slitt endel over en lengre periode,og har da isolert meg mye og kanskje ikke fått med meg så mye av det som skjer rundt meg og i verden generelt.

Nå har jeg nettopp flyttet til ny plass,det er mye nytt og jeg er med på endel sosialt. Jeg er litt tilbakeholden på grunn av at dette er uvant for meg,og jeg er ikke så veldig flink sosialt. Noen ganger føles det som jeg har vært på en annen planet. Jeg har jo ikke tenkt å sitte og utbrodere til alle og enhver,men det vil jo sikkert komme frem litt at jeg ikke har gjort så mye og kanskje også at jeg ikke har noen venner.Jeg er nok litt redd for å bli dømt for det,og at folk ikke vil bli kjent med meg.  Eller er det jeg som tenker og bekymrer meg mye kanskje?

Jeg tror ikke at dette blir helt lett,men jeg ønsker å øve meg på dette. Regner jo med at det vil bli lettere etterhvert som jeg blir tryggere og mer vant til det. Er det andre som har vært gjennom det samme eller lignende? Eller eventuelt har noen tips og råd for hvordan jeg kan komme meg gjennom denne kleine og litt ubehagelige tiden?

Anonymkode: 6a9d2...a85

Jeg har også vært isolert, hos meg var det alvorlig sykdom, men dertil også angst og depresjon pga det... så jeg følte meg rett og slett sosialt klønete når jeg begynte å komme meg og grudde meg til sosiale settinger.
Anbefaler å holde deg oppdatert på nyheter, danne deg meninger om ting, se humorprogram osv. 
Å "chatte" litt her på kvinneguiden er også smart trening, trening i hva som er "lov" å si, hva som er morsomt osv...

Da er det lettere å finne ting å snakke om. Om noen begynner å snakke om Trump f.eks. så har du fått med deg det som skjer i nyhetene og dannet deg meninger, og kan delta på diskusjonen. Ikke vær redd for at de andre er uenige i deg. 
Men ikke vær for standhaftig heller. En sak har som regel flere sider, viktig å respektere samtalepartneren.
Øyekontakt er også viktig. Jeg blir sur om folk snur seg vekk når jeg skal fortelle de noe! Men merker jeg selv har litt blafrende blikk... 

Jeg har funnet en god treningsmåte, nemlig å filme seg selv mens du later som du har en samtale med en venn!

Jeg føler meg ofte litt sånn dum, at jeg snakker rart osv...

Men jeg har slik kamerea på ipaden som jeg kan snu, så jeg filmet meg selv der jeg lot som jeg snakket med en venn, ulike samtaleting. det var ting jeg tenkte på, morsomme ting osv.

Det var litt artig å se etterpå, hvordan jeg snakket osv.
Jeg ble imponert av stemmen min, før har jeg alltid syntes jeg høres så rar ut når jeg snakker, 

men nå hørtes jeg faktisk veldig eh oppvakt ut? Fin stemme, engasjert, morsom... ja jeg ble faktisk litt sjarmert av meg selv hehe :D

Og jeg holdt god blikkontakt og så faktisk fin ut... men så jeg må øve meg på å bevege munnen og smile mer når jeg prater, jeg er litt stiv i kjeven.. og jeg har en tendens til å av og til se vekk og da ser jeg så dum ut!
SÅ jeg tror absolutt dette er en god teknikk. Å stå foran speilet også: Øv deg på hvordan du står, hvordan du gestikulerer, smiler osv...

Og hver dag se deg i speilet og si: Du ser fantastisk ut!

Det hjelper også litt å piffe seg opp litt! 

Bare å ha på litt mascara og lipgloss, lage en fin sveis, finne noen fine klær... 

Det gir et lift for selvtilliten. 

Anonymkode: 55a9d...96c

[Gjest antbug]

Jeg tror som AB over her at det er lurt å fokusere på de rundt deg, i alle fall i denne fasen. Vær oppmerksom og hyggelig, og vis interesse for dem og det dere opplever sammen. Alle liker mennesker som er vennlige, hører hva en sier og kommer med tilbakemeldinger av og til. Hvis du bare konsentrerer deg om å senke skuldrene og være til stede i starten tror jeg resten vil gå av seg selv. Glem deg selv litt, og la være å utbrodere for mye hvis noen skulle komme med nærgående spørsmål. Det kan du heller gjøre senere hvis du vil. Det er alltid lettere å åpne seg når man føler seg trygg og vet at man er likt:) 

[Gjest Baremenneske]

Kjenner meg litt igjen..Jeg har alltid vært litt sjenert og ikke den som "roper høyest".. og etter at jobben ble lagt ned og ikke fått noen ny, så kjenner jeg selvtilliten synker jævl..iblant.. Blir da også usikker på ting og tenker for mye..Har få venninner..men av og til så kjenner jeg slett ikke behov for være sosial heller..-og allfall ikke med folk som mener det bare er å gjøre sånn og sånn så får man jobb (og føler de stempler meg som lat..) MEN så treffer jeg noen mennesker som respekterer meg som jeg er og jeg føler at de godtar meg som jeg er og skjønner litt situasjon, og sammenheng uten å være "bedreviter".. -Da "åpner" jeg meg mer og har mer lyst til være litt mer sosial! Får da følelsen av å være "bra nok"! Da blir jeg også minnet på at jeg er jo tross blid vennlig og hyggelig mot folk som også klarer å lytte til folk og virke interressert- og det er jo bra ting! Tror det er bra å møte de man vil møte-ta vare på de som "får deg opp" mens du prøver glemme litt de som får deg til å føle deg motsatt (de får mene det de vil, men du selv vet egentlig bedre!) Ta det gode med deg og husk du er mer enn bra nok😊Da kan det være koselig være litt sosial også😊😊

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror mennesker egentlig liker at andre viser seg sårbare, og at man kan kjenne seg igjen i hverandre. Det å f.eks innrømme at man er nervøs, eller at man ikke har fulgt så mye med på noe- det er en ærlig sak. Og kanskje er det flere i samme båt?

Anonymkode: c5a94...8eb

Det gjelder kanskje for damer som viser seg sårbare for menn, men hvis du er mann og viser deg sårbar for ei dame så prøver hun å knekke deg helt. Som mann bør man aldri vise sårbarhet.

Anonymkode: ad15f...5e3

[Gjest Spiderman]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gjelder kanskje for damer som viser seg sårbare for menn, men hvis du er mann og viser deg sårbar for ei dame så prøver hun å knekke deg helt. Som mann bør man aldri vise sårbarhet.

Anonymkode: ad15f...5e3

Vel.

Det er forskjell på å vise sårbarhet og sutre over sine svakheter. 

 Det jeg personlig mener er et problem for mange sosialt er at de viser seg selv som for perfekte ved å ta på en maske. Ingen kan relatere seg til en som er perfekt. De gjør og sier det de tror andre vil like og imponeres av samtidig som de legger lokk på hvem de er. Så lenge man ikke tør å blotte seg selv litt blir det umulig å få ekte kjemi med noen. 

Det å være flink sosial er også en muskel som kan trenes. Det høres ut som TS har startet.med dette og tror det løsner seg etterhvert:) Husk at folk er mer opptatt av seg selv enn av deg så sjansen for at de dømmer deg er liten og det er ikke der fokuset ditt burde ligge:)

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Spiderman skrev:

Vel.

Det er forskjell på å vise sårbarhet og sutre over sine svakheter. 

 

Det er jeg helt enig med deg i, men jeg nevnte aldri det å sutre over egne svakheter. Det holder med å vise at du er svak for ei jente. Da har du gitt henne makt til å shitteste og dra deg ned. Jeg syns det er en dårlig ide av noen å gi inntrykk av at menn også bør være åpne om følelser.

Grunnen til at kvinner klager over at menn ikke har følelser er jo nettopp det at de ikke kan manipulere dem med sjalusi. Menn som ikke viser sårbarhet har rett og slett tatt vekk ammunisjonen fra kvinnene.

Anonymkode: ad15f...5e3

[Gjest ti10]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jeg helt enig med deg i, men jeg nevnte aldri det å sutre over egne svakheter. Det holder med å vise at du er svak for ei jente. Da har du gitt henne makt til å shitteste og dra deg ned. Jeg syns det er en dårlig ide av noen å gi inntrykk av at menn også bør være åpne om følelser.

Grunnen til at kvinner klager over at menn ikke har følelser er jo nettopp det at de ikke kan manipulere dem med sjalusi. Menn som ikke viser sårbarhet har rett og slett tatt vekk ammunisjonen fra kvinnene.

Anonymkode: ad15f...5e3

Men kjære deg, du må jo ha hatt maks uflaks! De fleste av oss er virkelig ikke sånn! Hvordan i all verden tror du menn blir sammen med noen hvis de aldri er åpne om egen følelser?

[AnonymBruker]

Haha,gikk inn her og bare "er ikke det min tråd?"

Takk for alle svar Skal lese dem litt mer grundig senere. Sosial angst er noe av grunnen til at jeg har isolert meg,og dette sliter jeg ganske mye med enda. I det siste har det nok vært ganske vanskelig,og jeg har ikke noe nettverk her så jeg sliter kanskje litt med å komme i kontakt med folk. Har tenkt på å bli med på diverse,men utsetter det og er redd for hvordan folk skal være og at jeg skal rote det til.

Vet at selvfokuset mitt er ganske stort,men jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal gjøre. Det hjelper jo sikkert ikke på at jeg fokuserer så mye på det.

Samtidig så vil jeg jo ta dette i et tempo som føles overkommelig,men jeg må nok bare hoppe i det og bli med på ting. Jeg har også meldt meg inn i noen sånne vennegrupper på facebook. Der har jeg jo vist interesse for noe noen har lagt ut,men det har ikke blitt til at jeg har møtt noen enda.

På fredag lurer jeg på å gå på konsert selv om jeg må gå alene. Det føles litt skummelt,men der har jeg i det minste alkohol som kan hjelpe meg.

 

Anonymkode: 6a9d2...a85

[Mummikopp]

Den eneste måten du kan bli bedre på sosiale ting er å være sosial  Lykke til!