Innadvendt = et dårlig liv??

[Evehei77]

I dagens sammfunn har "alle" en stor vennekrets, er i aktivitet og sosial hele tiden...sånn virker det på 99% av folk rundt meg,                      

Og så er det meg da. 

 

Når jeg ser på definisjonen av introvert/innadvendt, så er jeg ikke alt det der. Jeg er ikke sjenert, jeg klarer meg fint på jobben, jeg klarer å kommunisere med folk, også greit nok med dem jeg ikke kjenner. Jeg elsker å gå på konserter eller være i Oslo blant folk.

 

Men så er det det at jeg trenger MYE tid for meg selv, henter energi ut av det. Jeg har venner, dvs folk jeg vet stiller opp hvis det er noe, men ingen jeg er sosial med regelmessig. Jeg har sønnen min og kjæresten rundt meg,                                                                        

Det skal nevnes at jeg flyttet til Norge som 20 åring og hele tiden har følt at de jeg har møtt

 allerede har sin vennekrets, sitt liv og at det ikke er plass til meg.

Når jeg en sjelden gang har noe sosialt på planen, et arrangement med klassen til sønnen min, en middag med jobben e.l. kjenner jeg at jeg ikke "orker", vurderer alltid å trekke meg. Men når jeg tvinger meg dit så blir det jo som oftest hyggelig. Enda så har jeg samme følelsen neste gang. Og noen ganger trekker jeg meg.

Det virker som om jeg rett og slett blir sliten av å forholde meg til folk, særlig for mange på en gang.

Jeg har i alle år slitet med meg selv pga det. Savnet det å være sosialt, ha venninnekvelder, noen å skravle med. Og man får følelsen av at man ikke er normal, at man er mislykket. Jeg trodde også at ekteskapet mitt røyk fordi det som regel bare var oss to. Vet jo at det ikke er sunt. Det stresser meg i mitt nye forhold som ser ut til å være nokså lik på den måten.

MEN....

Så har jeg begynt å tenke i det siste…er det egentlig så ille å være sånn?! 

Kan ikke jeg heller akseptere at det er sånn jeg er. Ikke streve etter det jeg (eller andre) mener er riktig.

Jeg vil roe meg. Jeg vil prøve å ikke bli stresset av at jeg ikke har venner jeg er sosial med. Heller bare nyte livet slik det er. Nyte tid med sønnen min. Nyte kjærligheten jeg har funnet.

Jeg har vært jo sånn i 39 år, så det er nok MEG.

Og kanskje når jeg slutter å stresse kommer det av seg selv. Eller kanskje jeg rett og slett har det jeg trenger. 

 

Jeg vil gjerne høre om det er flere der ute som er som meg ;-).

[AnonymBruker]

Ikke noe galt i å være sånn. Jeg har alltid vært glad i å være i eget selskap. Så lenge det ikke blir sånn at du isolerer deg, så går det fint.

Jeg sliter ofte litt med dårlig samvittighet overfor bekjente som er sosiale som bare det, og alltid har lyst til å finne på noe. Selv så inviterer jeg sjelden, og gir ikke så mye av meg selv. Dette har ført til at mange ikke gidder å være venn med meg selvfølgelig. Litt synd, men noen kvelder MÅ jeg bare ha alene ellers tilter det for meg.

Anonymkode: a190e...ae5

[AnonymBruker]

Så lenge du er lykkelig med deg selv slik du har det, så er det det eneste som betyr noe.

Vær tro mot deg selv, da får du det best med deg selv. 

Anonymkode: ddbe7...bf5

[AnonymBruker]

Man må da finne sin egen lykke, og ikke lykke ut i fra en gitt mal. Jeg er også introvert. Er ikke sjenert (lenger), kan holde kurs foran mange og kan snakke med alle men henter energi i å være alene.  Med barn er jo det en utfordring, så det blir mye tid med mann og barn og tiden til overs brukes helst alene. Trives godt med det

Det jeg ikke trives med er om alle hverdagene blir like, jeg trenger litt variasjon. Venner blir da viktig, få men bære venner som kan treffes i mindre lag, film etc. og som vi kan dra på turer sammen med feks. Dette er viktig for min lykke, for meg blir meg og mannen min alene alltid for kjedelig. Så jeg trenger balanse og er heldig og har funnet nettopp det med de få vennene jeg har. En hobby kan ha samme effekt, ønsker meg på sikt ei lita hytte som vår lille familie kan samles om og ha felles som gir variasjon i hverdagen men også den stillheten som jeg trenger. Har laga meg en god kjøklenhage nå, det gir meg noe. Får utretta noe men får også tid alene. 

Jeg har godtatt at min lykke er de nære og kjære ting. Jeg er nok litt kjedelig, er ingen eventyrperson foretrekker hytta enn de spennende feriene jorda rundt. Foretrekker en god bok eller film med en venn heller enn den fancy festen. Hva enn som gjør meg, og min mann, lykkelig er det viktigste. Har ingen problem med å godta det.

Ser også at mange av de aktive rundt meg, de som trener mye, løper mamathon, bestiger fjell og har mange fancy ferier og spennende attraktive liv også ofte blir utbrennt. Det gjelder SELVSAGT ikke alle, men jeg ser i alle fall tendensene til at deres liv tar mer på i det lange løp. 

Anonymkode: a71c7...ce9

[AnonymBruker]

Kan det tenkes at du er høysensetiv? Jeg er det selv, og har det på samme måte som deg. Google det

Anonymkode: 2e048...1ba

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan det tenkes at du er høysensetiv? Jeg er det selv, og har det på samme måte som deg. Google det

Anonymkode: 2e048...1ba

Eeehh....hun er innadvendt. Det er ikke nødvendig å bruke nye moteord, det endrer ingenting. Er ikke det hun er ute etter heller...

Man bør finne roen med seg selv, om man kan, ikke sammenligne seg for mye med andre. Jeg har ingen kjæreste, så jeg er mer "utadvendt" enn jeg egentlig vil. Samtidig ville jeg nok passet meg for å satse alt på ett kort (kjæreste/mann). Man kan bli veldig alene den dagen det tar slutt...

Anonymkode: 53941...ab7

[AnonymBruker]

Dette innlegget likte jeg! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Likte særlig godt den formuleringen om at  "kanskje når jeg slutter å stresse kommer det av seg selv". Jeg tror du har mye rett i det. Selv har jeg kommet fram til at jeg har blitt så flink til å forandre meg for å passe inn, at det er vanskelig iblant å se hva som virkelig er meg. Men jeg kjenner meg så igjen i det å hente energi når jeg er alene..

Samtidig, så¨ser jeg den at jeg trenger å presse meg iblant for å være sosial for samboers del. Men jeg har en annen tilnærming til det nå enn tidligere. Jeg tenker at det er greit å være med i noen timer, eller det er greit å ikke være "frempå" hele tiden, jeg trenger ikke smile hele tiden,eller være perfekt. Og jeg sniker meg av og til unna for å puste og hente meg inn.

Så er jeg så heldig at jeg også har noen venner/bekjente som likner meg litt, slik at vi kan gjerne sitte og lese hvert vårt blad når vi er sammen, vi trenger ikke prate hele tiden. På den måten blir jeg like utslitt som jeg gjerne blir av andre sosiale sammenkomster. Og jeg lar det lettere prelle av når noen kommenterer at jeg er så stille,f.eks. Tenk om alle skulle skravle i et kjør hele tiden, da! Tenker at det er noe med hele den sosiale dynamikken, at noen er mer tilbaketrukket/lyttende- kall det hva du vil og noen tar fra naturens side stor plass. Tenker det er egentlig bare bra, så lenge man godtar seg selv. Det ene er ikke mer riktig enn det andre. 

Takk, Ts, for at du skrev dette innlegget. Følte det som en skikkelig selvtillitsboost, rett og slett!

Anonymkode: 9b05d...046

[AnonymBruker]

Det som er problemet er jo ikke at man er innadvendt,men at andre ofte påpeker at det er "feil". Man får jo gjerne ofte kommentarer på det og man får presentert et bilde av at en normal og vellykket person er utadvendt og har mange venner.

Om noen oppretter en tråd der de ytrer usikkerhet rundt måten de er på,så får de masse råd for hvordan de kan bli mer utadvendte og at de må presse seg for å bli det. Sjeldent får de råd om å godta seg selv som de er.

Jeg tenker at slike ting er med på å skape usikkerhet og det at man føler seg unormal om man er innadvendt. Noen er jo mer innadvendte enn andre,og det er jo ikke noe galt i det. Andre er kanskje en blanding og andre der igjen er utadvendte. Det å være innadvendt har jo ingenting med at man ikke klarer å snakke med andre eller at man ikke fungerer normalt. Det er jo ikke noe galt i å ønske og være mer alene eller det å være mer stille. Alle kan jo ikke være utadvendte.

Anonymkode: 3e313...70e

[-Missi-]

Jeg kjente meg også veldig igjen i inlegget ditt TS. Jeg så det i helgen da jeg var frivillig på korps seminar. Dag 1 klarte jeg å være som de andre (og slik folk flest ser meg) sprudlende, masse energi og skravling med andre, det var jo en fredag og vi ankom 19 så den dagen varte heller ikke så lenge, dag 2 var jeg sliten og prøvde hele tiden og finne et lite pusterom for meg selv. Typisk jeg gjør da er å gå på do og sitte der en stund, gå meg en tur o.l som er litt akseptert. Jeg var også en del med de rolige barna, de som trekker seg litt tilbake og helst vil være på rommet. Der kunne de sitte og pusle med sitt og jeg med mitt. Dag 3-helt ødelagt, hadde absolutt ingen energi, var så sliten at det var like før jeg begynte å gråte, helt seriøst!! Var mye på do for å prøve og "ta meg sammen" og være slik de andre er. Endte opp med at jeg gikk en lang tur og satt på brygga langt unna skolen vi skulle være på. Satt der 1.5 time og bare så utover vannet, natur gir meg gjerne energi. Var alikevell så tappet at når jeg kom tilbake til skolen var jeg kjapt like sliten igen, var omtrent på gråten helt til jeg kom meg hjem.

Jeg var jo så klart med på denne turen for sønnen min sin skyld, trodde jeg kunne klare det, har nemlig ikke vært så tappet for energi på flere år. I dagliglivet klarer jeg jo finne balansen, men når man døgnet rundt er sammen med masse folk, og kjenner presset på å være a4 og ha samme energinivå som andre.. det går ikke! Skulle så inderlig ønske jeg hadde det energinivået.

Problemet for meg er jo det at folk stort sett ser på meg som veldig sosial og skravlete, for jeg er jo det når batteriene er ladet, de få timene på jobb eller skole klarer jeg det, men da er jeg og helt tom når jeg kommer hjem og i helgene. Har sjelden noe behov for å være sosial da, er kun de få gangene jeg føler at jeg MÅ. Jeg har heller ikke mange nære venner, jeg klarer ikke oprettholde vennskap på noe mer enn bekjentskap nivå, eller slike som aksepterer at det kan gå mnd og uker mellom vi sees. Har noen av dem jeg har kjent i mange år, som nok hadde ønsket jeg kunne ta initiativ til å møtes, invitere på ting. Jeg gjør ikke det, ikke bursdager engang. De som kjenner meg har nok gitt opp med å spørre om jeg ikke skal ferie dagen min, jeg prøver så godt jeg kan og tvinge meg med på ting folk inviterer meg på. For jeg syns jo det er hyggelig om jeg først kommer meg dit, men man blir så tom for energi i lang tid etterpå. Egentlig syns jeg det er utrolig fascinerende at noen faktisk gidder være venn med meg, for er jo kun de som selv tar kontakt med meg og prøver å dra meg med på ting som fortsatt er der. Jeg er rett og slett ingen god venn slik, det jeg kan være god på er når vi møtes en-til- en da kan vi sitte i timesvis med lange samtaler, de åpner seg for meg og deler sine problemer og tanker. Det syns jo jeg er hyggelig, mulig det er grunnen til at jeg fortsatt har en liten krets med folk som gidder, at jeg lytter og når jeg har energi er jeg morsom å være med har jeg og hørt. Men syns det er trist at jeg ikke klarer bry meg på et orntlig nivå selv, hvis venner sier de er glad i meg f.eks har jeg lært meg å si det samme fordi det er det som forventes, men det er jo ikke slik jeg egentlig føler det. Det er og issuet med meg mitt følelsesliv er veldig anderledes, jeg stoler ikke på folk, og jeg knytter meg ikke til andre slik "normalen " er. Usj noen ganger hadde jeg ønsket jeg var a4

 

[April87]

Det du beskriver er like normalt som å være ekstrovert /utadvent.

Du skal være akkurat som du er, og ikke tenkte på hva andre tenker. Jeg tenker kanskje at du er introvert-ekstrovert og i tillegg litt høysensitiv. Det vil si at du liker deg i sosiale sammenhenger, og koser deg der, men når tiden er inne trekker du deg tilbake. Når man er introvert og høysensitiv så trenger man ofte litt mer tid alene, i trygge rammer, nettopp for å lade batteriene. Man føler ofte at store sammenkomster er litt overveldene og man blir fort sliten.

Kos deg med å være usosial du.  Det er ikke alle som må gå på besøke hver dag, og ha 1000 venner for å ha et godt liv.  

Jeg er akkurat sånn jeg også, og av og til kommer den (negative) tanken om at jeg burde være flinkere å snakke med omgangskretsen, få nye/flere venner, være med på alt mulig.. Men så vet jeg innerst inne at det er et energisluk for meg, og at jeg trivest best i min lille "verden". 

Hilsen April  

 

Endret 22. august 2016 av April87

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen.

Jeg var før veldig sosial og hadde stor vennekrets og mye bekjentskaper.

Nå når jeg er eldre, trener, har 100% fast jobb, har et verv utenom, pusser opp hus, har kjæledyr som trenger sitt, mann, barn og barns fritidsinteresser. Da har jeg rett og slett ikke ork til så mye mer. Helgene går gjerne til familieaktiviteter og har jo vennepar med barn på samme alder, så vi er sjeldent bare oss fire alene. Men hvergang det er venner som spør om ut på noe, eller det er kollegaer som arrangerer fester eller bare spise lunsj, jeg har alltid lyst til å avlyse, selv om jeg stort sett alltid trives og synes det er gøy hvis jeg først drar.

Nå har jeg en jobb der jeg jobber dag/kveld og treffer veldig mye folk. Og i tillegg et verv utenom som innebærer mye lunsj/middagsmøter og festligheter gjennom dette i tillegg til kurs. Jeg føler på en måte at jeg er ferdig med å være sosial for en dag da jeg har vært på jobb.

Jeg har bare måtte godtatt at jeg er sånn, jeg har nesten gått på veggen pga å prøve å være noe annet enn jeg er, så må bare lære meg å takke nei til ting og se an hva som gir meg energi og hva som tar.

Anonymkode: 9483c...03d

[AnonymBruker]

Du er helt normal

Vær glad du ikke er en mann som er innadvendt....det er verre, hvis det er en trøst. 

Anonymkode: eaa1b...101