Hadde du komplekser på barne og ungdomsskolen?

[UkjentN]

Hadde du noen kompleks på barne, ungdoms og videregående skole?

Hva slags kompleks? F.eks høyde, vekt, nasjonalitet, rikdom eller fattigdom?

Og ser du tilbake på problemene som virket så store, og lurer litt på hvorfor du syntes dette var så fælt? Eller mener du fortsatt det er fælt?

Har du kompleksene fortsatt? Er det verre nå, eller bedre?

[Calleia]

Jeg tipper de fleste ungdom på et eller annet tidspunkt har hatt noe de ikke er fornøyd med..  For min del var det nok vekt.. Enda jeg ikke var overvektig, så syntes jeg at "alle "andre hadde så mye finere kropp enn meg..

Jeg har ikke dette problemet nå, og når jeg ser tilbake var jeg MER enn tynn nok.. 

En annen teit ting jeg hang meg opp i var at mine foreldre kjørte typ "gammel" bil.. PINLIG... 

 

[AnonymBruker]

Vet ikke om det går under kompleks, men jeg syntes jeg var stygg og syntes det var trist.

Men rundt 18-19 år, så kom jeg over en bok som tok for seg det å sette pris på seg selv og fokusere på "indre skjønnhet". Kanskje litt hippiebok, men jeg lærte hvordan bli trygg på eget utseende og har igrunn aldri hatt problemer med det siden. Er fortsatt ikke noen skjønnhet, men jeg har lært at andre ting betyr minst like mye, og i noen tilfeller mer.

Anonymkode: c8e5b...615

[AnonymBruker]

Dette er vel den vanligste tiden å utvikle komplekser. Jeg hadde komplekser for nesen min samt de sosiale ferdighetene mine. Jeg synes at tiden på ungdomsskolen har vært den verste perioden i livet mitt, så det er klart at det skapte en grobunn for både komplekser og andre utfordringer. 

Anonymkode: 01785...24f

[AgentFassbender]

Gikk på fem barne og-ungdomsskoler til sammen og da var det ikke alltid lett å passe inn. Hadde dialekt som tilsa skarre r (noe som er mobbegrunn på østlandet tydeligvis), alltid vært mer chubby enn gjennomsnittet (noe som ikke bidrar til bedret selvtillit) og min bror hadde kraftig ADHD og hver gang han fløy på noen gikk det utover meg. Bodde også på et krisesenter med min mor i et halvt års tid og da vi blei kasta ut av typen(e) hennes. Har vel aldri følt meg så liten som da læreren sa: X bor på krisesenter med familien sin for tiden, så vær så snill og ta litt hensyn. 

Sliter fortsatt med angst og deprimerte perioder på grunn av dette, og jobber med å bedre den delen av livet. Vekta har jeg gjort noe med, men ser fortsatt på meg selv som meget overvektig i forhold til mange andre jeg ser. 

Så min oppsummering er vel at jeg alltid har følt meg annerledes og det er komplekset jeg tenker aller mest på. Og den følelsen blir jeg nok aldri kvitt, bare lærer meg å leve med det. Fordelen med å bli eldre er at tiden går og sår leges. 

[AnonymBruker]

Jeg var likblek i forhold til alle andre, og armene (spesielt håndleddene) er syltynne. Jeg turte aldri vise meg på skolen uten jakke eller lignende, og nå, 10 år etter, er det fremdeles vanskelig og jeg hater sommeren på grunn av det. 

Anonymkode: d22b4...3e9

[AnonymBruker]

Jeg tilbragte hele min barndom under byrden av tynt, lyseblondt, stritt hår som uansett innsats fra meg og min mor aldri ble lengre enn såvidt forbi skuldrene. 

Mit store idol i barnehagen var en jente med tykt, gyllent og bølget hår som rakte henne til korsryggen. Jeg var i solide 10+ år av min barndom overbevist om at nøkkelen til lykke lå i mørkt (helst sort), langt, tykt, bølget hår. Ikke spør meg hvorfor - jeg ville helt klart sett ut som en vampyr om jeg hadde sort hår. Likedan hadde jeg helt frem til forbi videregående en identitet knyttet til fysisk utseende og et selvbilde med mørkt hår og gyllen hud (jeg er lett rosa med fregner). Fortsatt har jeg problemer med å identifisere "meg" i speilbildet mitt, noe som fører til at jeg oppfatter klær delvis som kostymer.

Underlig nok har jeg aldri vært plaget av at jeg var skolens laveste (jeg er 160) og selv som usikker tenåring ofret jeg knapt en tanke på at jeg i tillegg til å være i kleskategori "petit" har så små pupper i forhold til brystkasse at bh i tilfelle må være spesialsydd. 

Men at jeg hadde (knapt synlig på noe vis) skjeve tenner, det mistet jeg nattesøvn over.

 

 

Som fotnote: jeg mistet ikke komplekset med håret. Som på de fleste av oss så mørknet det til mørk blondt (som er ok, selv m jeg ville farget det rødlig om jeg gadd bruke tid på det) og etter at je oppdaget diverse matallergier så er det blitt mer enn dobbelt så tykt og ikke stridt. 

Og som sidekommentar: jeg var ikke et spesielt pent barn og jeg vokste meg ikke fra "feilproporsjonert keitete" før jeg var noen og tjue. Men det gikk seg da til. (Der er veldig mange familiebilder som en kan le av)

Anonymkode: a8ca1...625

[AnonymBruker]

11 timer siden, UkjentN skrev:

Hadde du noen kompleks på barne, ungdoms og videregående skole?

Hva slags kompleks? F.eks høyde, vekt, nasjonalitet, rikdom eller fattigdom?

Og ser du tilbake på problemene som virket så store, og lurer litt på hvorfor du syntes dette var så fælt? Eller mener du fortsatt det er fælt?

Har du kompleksene fortsatt? Er det verre nå, eller bedre?

På barneskolen syntes jeg at jeg var stygg og tjukk, noe som overhodet ikke stemte. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg komplekser for, håret mitt, og jeg trodde at jeg var billig og verdiløs. Da jeg gikk på videregående, hadde jeg det i perioder bedre,men jeg hadde komplekser for at jeg ikke løp like fort eller var like brautende som mange andre.

Har fortsatt komplekser i dag. Ser bedre hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde da jeg gikk på barneskolen, skulle ønske jeg ble skånet for alt jeg var utsatt for. Det var lett å flytte fokus over til meg selv- hakke på meg selv, for ting som ikke var min feil. Jeg tror det var en slags forsvarsmekanisme å tenke så stygt om meg selv- for da kunne jeg jo forbedre meg! Hadde jeg forstått at jeg var uskyldig, hadde jeg nok ikke levd i dag. Jeg hadde jo på en måte større problemer, så jeg tror det var bra at jeg ikke helt tok dem innover meg. Kan få tanker om at det faktisk var verre enn det jeg trodde da jeg var yngre (traumer og slikt- skriver ikke detaljer siden det ikke er det tråden handler om)- men disse kompleksene ble et vis å flytte fokus.

Jeg har det bedre nå, men har fortsatt komplekser for vekten min. Men jeg tenker meg om to og tre ganger før jeg dømmer andre med komplekser, som f.eks å dømme dem som overfladiske. En vet aldri hva som er under overflaten- hva de sliter med. (OK, ser dette blir på siden av tema, men begynte å skrive, og så kom bare ordene..)

Anonymkode: ad29a...cbf

[AnonymBruker]

Hadde komplekser for føflekker på bena, viste dem aldri frem.

Komplekser for klærne.

Håret mitt (det hadde bølger... jeg trodde det var noe galt med meg, alle andre hadde pinnerett)

Var lubben, følte meg stygg, ble ignorert

Nå er jeg pen.. men jeg driter i å ta vare på det. Lar meg forfalle. yey for me.

Anonymkode: f1735...65e