Alenemor med barn og hund - kan det gå?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har en fantastisk chihuahuatispe på 1,5 år. Hun er min største glede, medisin og kjærlighet i livet, og er en naturlig 1. prioritet i alt jeg gjør. Hun lever et godt liv og er en lykkelig lita frøken, som er omgitt av masse oppmerksomhet og kjærlighet. Jeg jobber 8 timers dager, men har billig hundepass i en hjemmeværende nabo som tilbringer 1-4 timer med henne hver dag når jeg er på jobb. I tillegg jobber min mor turnus, og låner hunden titt og ofte. I tillegg til de vanlige lufteturene får hun "ekstraturer" mange ganger i uka, både til skog, fjell lekeplasser og på playdates med andre hunder, og i det hele tatt tror jeg hun lever et veldig godt og fint hundeliv. 

Hun er en rolig og veldig enkel hund å ha. Hun liker å sove lenge på morgenen og gjør lite av seg når vi er inne. Som regel ligger hun i sengen sin og sover, eller helt inntil meg (og eventuelt besøk) i sofaen. Det at jeg har fått en så harmonisk og fin hund tror jeg henger sammen med all den energien jeg har lagt i henne, og at hun får såpass mye stimuli gjennom dagene sine. 

Så havnet jeg da i en situasjon nå i sommer der jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg er sammen med barnefaren, men forholdet er bare noen måneder gammelt, og jeg hadde egentlig bestemt meg for å gjøre det slutt fordi jeg ikke følte de riktige kjærestefølelsene for han. Men plutselig dukket ikke mensen opp, og livet har vært snudd på hodet siden. Jeg var i utgangspunktet veldig bestemt på abort (av en rekke årsaker), men har gjennom sommeren blitt mer og mer i tvil. Mest på grunn av min alder (Snart 32 år) og fordi barnefaren er en fantastisk mann - enten vi forblir sammen eller ikke -, og fordi nettverket mitt er så solid og godt som det er. 

Nå er siste frist for abort på fredag, og jeg føler meg helt lost. En stor og vesentlig faktor er hunden, som også er "barnet mitt", og som jeg ikke for noe i verden vil omplassere. Samtidig er jeg livredd for å havne i en situasjon der hun blir bortprioritert og ikke får leve det livet hun fortjener. Dette er da (etter min mening) et liv med turer, opplevelser, glede, stimuli, tilstedeværelse, oppmerksomhet, kjærlighet og trening. Dersom jeg bærer fram barnet må vi flytte til en større leilighet, og altså vil ikke naboen kunne ha hunden på dagtid lenger. Nettverket vil fortsatt være godt (fantastisk barnefar, familie, venner), men hverdagen må jeg stå alene i uansett. Hunden må ha sine lufteturer, og i tillegg "ekstraturene" der den får løpe, leke og kose seg. 

Ønsker ikke råd om abort / ikke abort, men jeg er ute etter andres erfaringer og innspill på om dette er mulig å få til med tanke på HUNDENS beste? Andre som har vært alene med hund og barn og fått det til? Eller er dette for mye å få til på en god måte for våre firbeinte? Situasjonen hadde selvfølgelig vært en helt annen hvis jeg var trygg på at vi skulle være to, da hadde nok abort ikke vært et tema i utgangspunktet heller. 

Setter stor pris på alle svar! :-) <3 

Anonymkode: 6b8e7...3ef

[AnonymBruker]

Kjenner til flere alenemødre med hund og fellesnevneren med de alle er at hunden nå kommer i siste rekke.

De orker sjeldent gå tur, hunden får nesten ikke nærhet og lek mer.

Alt av energi og oppmerksomhet går til barnet..

Syns det er trist å se, selv om hver og en av de sa de ikke kom til å nedprioritere hunden, så har hver og en av de gjort nettopp det.

Anonymkode: 71afa...672

[Faith-]

Jeg er veldig imot hunder som blir satt på sidelinjen med det samme eierene får barn, og det skjønner jeg jo at du også er, så det er jo bra. Samtidig så vil jeg jo si at både det å ta abort og det å gi vekk hunden er to veldig drastiske ting. Jeg ville nok prøvd å få det til å fungere med det å ha både barn og hund. Jeg tror man kan få det til å fungere ganske bra og når barnet blir litt eldre så tror jeg også de kan ha mye glede av hverandre. Man må jo nesten se på dette som å ha to unger. Man må jo finne rom for å gi oppmerksomhet og tid til det eldre barnet selv om man får en til. Du må jo gjerne gjøre deg opp noen tanker rundt hvordan du kan løse dette med turer etter at barnet har lagt seg, og om du vil få mulighet til enten barnepass eller hundepass en gang i blant så enten du eller hundepasseren kan ta med hunden på litt fjellturer og slikt (barnefaren ønsker vel kaskje å ha barnet litt etterhvert). Ellers kan man jo komme seg ut på ganske så lange trilleturer i hverdagen med vogn og hund. Men det er jo noe du må vite at du ønsker å bruke tid og krefter på, for det er jo langt mer krevende å skulle ha med seg en baby ut hver gang hunden må luftes, enn å bare ha med hunden.

Jeg tror også at det at hunden din er ganske ung er bra. Våres familiehund var 12 år når mitt første tantebarn ble født og det var alltid litt slitsomt å skulle passe dem sammen. Hunden vår var aldri vært vant med småbarn og likte ikke at barnet var utforutsigbar og brå med henne. På ene siden så skulle hun se til han og passe på han når de var sammen, men på andre siden så ville hun ikke at han kom nær henne (hun var i tillegg rimelig døv på sine eldre dager og vi måtte derfor passe veldig på når hun lå og sov så han ikke gikk bort til henne og overrasket henne siden hun ikke våknet av lydene fra han). Så tror det er lettere for en ung hund å takle småbarn. Og de ser kanskje på barn mer som noen å leke med, enn en belastning.