Til alle som har det vondt/sliter med noe psykisk.

[Gjest Klopp]

Alle som sliter selv vet hvor vondt det er og måtte holde ut med usynlige indre smerter. 

Psykologen min sa noe til meg som jeg vil dele. Mange har nok hørt noe lignende men vil skrive det ned likevel. For å minne dere på det!

Problemene og smerten kan sammenlignes med en stein du går rundt å bærer på. En liten stein eller en stor og tung stein. Kommer an på hvor lite eller store problemene og smerten er.

Mest av alt bør folk kaste denne steinen de bærer på. Få den ut av livet sitt. Bestemme seg for at nå er det nok! Nå vil jeg leve uten å måtte gå rundt å bære denne steinen. Så kan de gå et sted. Til et vann, sjø, skog, fjell. Et eller annet sted som ikke er biler og folk. Finne en stein eller ta med en stein og tenke at det er alle problemene og smerten. Der det samler seg. Så kaster du den steinen så langt du klarer og får den ut livet ditt. Adios bitch! Kommer ikke til å savne deg!

For mange hjelper dt faktisk, men for mange hjelper det ikke. "Steinen" kommer tilbake eller de klarer ikke kaste den.

Men ingen kan gå rundt å bære på denne steinen hele tiden døgnet rundt. Tenk deg selv når du holder på en stein. Du blir jo lei i armen/armene. Jo større steinen er jo tyngre er det å holde så lenge. Så bestem deg for å sette steinen fra deg og glem alt det vonde en stund. Om natta legger du den fra deg i stua og ikke ta den med inn på soverommet. Sett den mer og mer i fra deg. Til du ikke trenger steinen mer. Jo lettere blir det for deg. Det kan ta laaang tid men jo oftere du setter steinen (problemene og smerten) i fra deg, jo mindre trenger du den. Så steinen krymper og blir mindre for du har andre ting å tenke på. Tilslutt trenger du ikke ta den opp og holde på i det heletatt. Det tar tid, men det er verdt det. Det er verdt å prøve. Selv om det ikke går med en gang og du sprekker, så har du gjort det viktigste av alt som viser styrke og gir håp. Å PRØVE!

Så dette fikk meg til å se litt positivt å gi meg et bittelite håp. Min stein er svææært tung og stor. Som jeg går rundt å bærer på. Men jeg prøver å sette den fra meg så ofte jeg kan. For ingen kan klare å holde den i evigheter og jeg vil en gang kvitte meg med den helt.

 

Endret 16. august 2016 av Klopp

[Gjest NotNaomi]

Et godt bilde,og det viktigste du skriver her er det at det gir håp,og at en prøver! Det er det å kunne sette fra seg børen i kortere perioder som gjør at en også kan ta vare på øyeblikket. Viktig for å bygge opp mental god bagasje :-)

[AnonymBruker]

Sikkert et fint råd. Men for oss som har virkelige problemer, så er ikke steinen problemet. Det er veggene vi må klatre over - med eller uten denne steinen. 

For vi er i mørket. Veggene er på alle sider. Det finnes ingen stige. Ingenting du kan klatre i. Noen ganger kommer jeg halvveis. Men så faller jeg ned. Jeg er i avgrunnen igjen. Og der blir jeg ei stund fordi jeg er for sliten til å klatre mer. Denne steinen du nevner, den er bare litt ekstra bagasje. Den gjør det tyngre, men disse veggene er umulig å klatre over med eller uten denne. Jeg har trodd at jeg endelig skal klare å klatre over den. Steinen er borte, det burde jo gå. Jeg kommer halvveis, det føles så bra. Men så faller jeg. Igjen. Igjen. Og igjen. 

Min depresjon virker ikke til å ha noen ende. Steinen er bare en byrde, det er veggene som er det virkelige problemet. Takk for meg og mine lite klok ord i dag.

Anonymkode: 7a6b2...e39

[Gjest Klopp]

Ja det beskrives som vegger også. Mye det kan være. Vegger, steiner, bøtter med vann osv.. Men her skal man se for seg steiner. Uansett størrelse. En kjempestor stein som man så vidt klarer å holde kan beskrives som oss som egentlig bare vil dø. Når steinen har tatt overhånd og falt over en så har personen tatt selvmord. Det skjedde meg nesten for noen år siden men jeg ble reddet. Steinen ble bittelitt mindre og jeg vil aldri at den skal bli så stor igjenn. Derfor må vi prøve. Sette den fra oss av og til. Gjøre alt for at den skal bli mindre. Det kan ta jævlig lang tid. Mange år. Samme med veggene. Må bare klatre opp igjenn selv om du faller hver gang. Aldri gi opp av den grunn. Uansett hvor høye veggene er.

Hvem skal vinne? Steinen, veggene osv.. Eller oss? Det er opp til oss selv. Men det skader ikke å prøve og kjempe. Ikke la steinen/veggene falle over oss. Gjør den det (gud forby) så har der vertfall ikke fått vunnet uten kamp.

[AnonymBruker]

Hva om man ikke har muligheten til å prøve da?

rett å slett å bli nektet å prøve? Hvordan løser du den?

noen av oss får ikke det vet du...

Anonymkode: 2505a...05e

[AnonymBruker]

Noen ganger er den steinen så stor, at det er umulig å bære den med seg, og umulig å bli kvitt den. Den vil alltid være der, for fortiden er faktisk så grusom. Så man blir aldri kvitt det. Men selvfølgelig kan man jobbe, for at steinen skal bli mindre.

Anonymkode: 1ce0d...348

[Minted]

Og hva med oss som opplever eller har opplevd at vi selv er steinen? .... Tro meg, vi har prøvd å gjøre oss selv usynlig så liten som mulig i et forsøk på å eksistere samtidig som steinen blir kastet så langt helvete i vold som mulig. Det er komplisert å eksistere uten å eksistere, umulig å kaste den helt uten å, ja, som du sikkert skjønner, gjøre det av med oss selv. Men om vi blir her, så må vi leve med steinen, for vi er laget av stein.....

........

Jeg skjønner hvor du vil, og synes det er et fint bilde du hadde TS. Men før man vet at det går an oppleves det umulig. Jeg er heldigvis gjennom det verste. Jeg trodde jeg var en stein. Og ingenting annet. Heldigvis lærte jeg først, å skjønne at vi alltid er noe mer enn steinene, noe ligger begravd under eller mellom dem, som usynlig lim. Så om steinene forsvinner, blir jeg likevel værende, dette var en revolusjonerende innsikt. Så lærte jeg at selv steiner som har vært der hele livet kan skiftes ut, deles opp, og kanskje til og med slippes helt. Deretter ble jeg nysgjerrig på hva som var under steinene. Og jeg skjønte at steinlaget ikke er meg, det ligger utenpå, min kjerne har alltid vært gjemt under, og jeg aner ikke hva som er der. Steinene ble lagt på meg så tidlig i livet, at jeg alltid har trodd og opplevd at de var meg. Nå har jeg sluppet de fleste. :-) Og etterhvert som den usynlige innsiden styrkes og vokser, sprenges nye steinlag vekk rett som det er.