Sosialangst og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Masse angst]

Hva er forskjellen på å ha sosialangst og unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Jeg fant dette på internett om unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Unnvikende PF

Personer med unnvikende Pf har lav selvfølelse, er usikker og nærtagende. Kritikk og avvisning frykt og angst. Personen prøver å gjøre livet tryggest mulig for å usikkerhet og redsel for å dumme seg ut. Personen prøver da å unngå sosiale sammenhenger og andre skremmende situasjoner.

Mye av dette er vell også sosialangst? Jeg unngår alle sosiale sammenhenger og synes alt er skremmende. Og er usikker og har null selvtillitt og redsel for å dumme meg ut. Er ikke redsel for å dumme seg ut også et tegn på sosialangst? Og mye av det andre som står under unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Når jeg leser det som står her passer alt sammen meg. Jeg kjenner meg sånn igjen. Hva er forskjellen på sosialangst og unnvikende personlighetsfordtyrrelse? Hva er likheten? Er det noe sammenheng mellom diagnosene?

[Gjest Anonymous]

Hvilke forskjeller det er på disse diagnosene kan jeg ikke fortelle deg.

Jeg synes faktisk ikke at du burde bry deg så mye om diagnoser i det hele tatt. En diagnose er ikke viktig. Det som er viktig er å finne ut hvor problemet ligger og hvordan du kan lære å håndtere det.

[Blomsterenka]

Diagnoser settes av psykiatere (og leger), men for dem selv, for å lettere kunne huske deg og plassere deg, i et bilde.

Har du en personlighetsforstyrrelse, er du f.eks. kvalifisert til å få uføretrygd. Har du ren angst, får du ikke uføretrygd.

Det blir rene bingolotteriet, og det kommer mye an på hvem du treffer i systemet, som setter diagnose på deg.

[Gjest Masse angst]

Er det to forskjellige ting å ha unnvikende personlighetsforstyrrelse og å ha sosialangst?

Hva er forskjellen?

[Blomsterenka]

Er det to forskjellige ting å ha unnvikende personlighetsforstyrrelse og å ha sosialangst?

Hva er forskjellen?

Jeg vet ikke. Har lest litt om det, men finner ikke noen forskjeller, annet enn at prognosen for bedring mht angst kanskje er mer å anse som et realistisk mål og angstnevrotikeren er positiv og åpen for f.eks. terapi, mens at en personlighetsforstyrrelse ikke så lett lar seg behandle, men at det ikke er umulig, og at endringer i personligheten kan innfinne seg, f.eks. om noen år... Da vil ikke angsten forsvinne, men man blir mer mottagelig for behandling...