Vanskelig forhold med mamma..

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig vanskelig forhold til min mor, det er litt opp og ned, men forholdet vårt ble litt bedre etter jeg flyttet hjemmefra for ti år siden.

Alt bunner nok i at hun slo meg fra jeg var liten til slutten av videregående hvis jeg gjorde noe galt i hennes øyner, bare det at jeg kom hjem sent utløste et temperament som gjorde at hun slo meg, ofte med et lite flaggstang. Jeg tror ikke jeg har klart å tilgi henne helt selv etter så mange år, og jeg tror ikke det er noe jeg har hatt lyst til heller inntil nå, siden jeg venter et barn og vil at barnet skal få et godt forhold til sine besteforeldre. Hun har aldri sagt unnskyld, men heller skyldt på at hun ble feilmedisinert og at det gjorde noe med temperamentet hennes. Hun fikk noe for stoffskiftet sitt. 

Jeg har virkelig lyst til å kunne tilgi henne, men hvordan? Dette tærer på meg ennå og har påvirket meg som person i senere tid. Ofte føler jeg egentlig bare en tomhet og tristhet som ikke går vekk. Jeg ser jo at hun prøver å fikse forholdet vårt, med å skjemme meg bort når jeg først er hjemme på ferie.. 

Anonymkode: 12e38...a87

[Tilma]

Jeg har hatt det slik med min far, omtrent samme greia. han var ikke snill, og jeg flyttet ut som  ungdom.
Forholde oss mellom er den dag i dag på bedringenvsvei. 
det som hjalp oss  i starten var at jeg skrev et brev, hvor la ut alt jeg tenkte,  på hva han hadde gjort, og hva som hadde skjedd..
Ærlig og brutalt.. fortalte hva det hadde gjort mot meg og hvordan live mitt hadde vært i ettertid.

Når han fikk dette, ble han utrolig sur, sint og skuffet over meg. Men med tider innsåg han også at jeg hadde  hatt rett i mye av det jeg hadde skrevet til han.

det er 5-6år siden jeg sendte det brevet nå, og forholdet oss mellom er mye bedre en noen gang.
MYE fordi han har  sakt unnskyld og ikke kommer med unnskyldninger lenger.

Det jeg egentlig ville frem til her var.. kanskje du også kunne ha skreve et  ærlig brev, hvor du beskriver ALT du føler og tenker ovenfor det der, og hva du ønsker og kanskje forventer av henne.. stiller noen "krav" om det er mulig?  
Eller om du kanskje kalarer og si det til henne?

[AnonymBruker]

Kjempekjedelig situasjon. Forstår deg veldig godt. Hadde noe av det samme med min far, bare at det ikke var så alvorlig vold(ble ikke direkte slått, men var mye voldsom/aggressiv behandling og stygge ting som ble sagt). Pågikk fra jeg var ganske liten til midten av tenårene. Aldri noe unnskyld å få. Han har alltid hatt veldig skiftende humør, noe jeg mistenker kan være pga. udiagnostisert bipolar lidelse. Når han var i godt humør var han liksom verdens beste, og da glemte jeg alt det vonde han gjorde. Når han var sint, var han grusom. Som liten var jeg alltid redd for at han skulle eksplodere. 

Han er ikke gal ellers, veldig oppegående ute blant folk og veldig intelligent, men mye rart humør. Jeg har fremdeles ikke glemt det, men innsett og godtatt at jeg ikke kommer til å få noen unnskyldning. Det å unnskylde seg bare finnes ikke hos han. Vet han ikke er ond innerst inne. Han har stilt opp på mange andre måter, og det er vel i grunn bevis nok for at han faktisk alltid har vært glad i meg. Men jeg forstår ennå ikke hva det er som får et menneske til å gjøre så mye dritt - selv mot små barn som ikke har gjort noe annet galt enn å leve.

Noen mennesker er jo bare onde, men så lenge man innerst inne vet at ens forelder ikke er ond(ved at de har stilt opp på alle andre måter og vist kjærlighet), og at det ligger andre ting bak(det er jo ingen unnskyldning, men hvert fall en forklaring) - får man bare bite det i seg. På et vis. Blir bare trist på deres vegne. Men skulle likt og visst hva som har foregått i mitt fars hode når jeg har konfrontert han med hvor vondt det har vært opp gjennom tidene. Han snakker selvfølgelig ikke om sånt.

Ønsker deg lykke til. Er ikke sikkert du vil få noen unnskyldning, og ting som har skjedd har jo skjedd. Ingenting å gjøre med det. Men så lenge din mor innerst inne er god, og hun faktisk prøver hardt nå, vil jeg si det er en måte for henne å si unnskyld på, og hun angrer helt sikkert veldig. Du må bare la det gå selv. Skjønner godt at det er utrolig vanskelig, men det er vel det eneste man kan få gjort.

Anonymkode: 9d2c3...a09

[AnonymBruker]

Hva med psykolog?:)

 

På en måte godt å høre at jeg ikke er alene om å oppleve å bli mishandlet, og å slite med ettereffektene av dette. Men også vondt, da ingen barn fortjener å bli behandlet slik.

 

stor klem:)

Anonymkode: e5ddf...07f