Klarer ikke holde på vennene mine

[AnonymBruker]

Jeg har nok bestandig hatt vanskeligheter med vennskapelige relasjoner. Jeg blir fort såret/sint og det går ikke over fort. I tillegg krever jeg nok litt for mye av vennene mine. For eksempel vil ikke jeg være den som tar kontakt hele tiden, jeg forventer at vennene mine møter opp til avtaler uten konstante påminnelser og jeg ønsker å bli invitert med på ting en gang i blant. 

Jeg hadde ei venninne som jeg var utrolig glad i. Den eneste jeg kunne være meg selv 100% med, og vi har gjort kjempemye gøy. Dessverre er det vennskapet over, og det er skikkelig tungt. Grunnen er rett og slett at hun sluttet å ta kontakt med meg og aldri hadde tok telefonen når jeg ringte siden hun ikke hadde tid.

Jeg inviterte en annen venninne og hennes to venninner, som jeg har truffet ved noen anledninger, hjem til meg i kveld tidligere denne uken. Hun sa at de kanskje skulle på fjelltur i helgen, men gjerne ville komme hvis ikke. Så hørte jeg ikke noe fra henne og regnet med de dro på fjellturen, helt til jeg så på snapchat at de tre satt å spiste taco sammen i hennes leilighet. 

Så her sitter jeg og gråter. Hva er feil med meg? 

Anonymkode: 25e4e...12d

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si om du gjør noe spesielt feil, når vi ikke kjenner deg. Det kan jo være tilfeldig at begge disse venninnen dine dine har mistet interesse. Altså, det kan være noe med dem som gjør at de ikke er interessert lenger, at de har noen spesifikke ønsker for venninner som ikke akkurat du oppfyller. Jeg har selv også litt problemer med å holde på vennskap, og det har vært forskjellige grunner til at vennskapene har tatt slutt. To venninner har mistet interessen, og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde ikke så personlige vennskap med dem, så de er ikke store tap for meg. Men jeg tenkte også litt som du: "Hva er det som er galt med meg?". Og nå har jeg to venninner som jeg selv har mistet interessen for, og det er fordi jeg har oppdaget at vi har ulike verdier. Det går på etikk; syn på rett og galt. Jeg synes det er veldig kjedelig at det skal være så vanskelig å finne stabile vennskap, men man får bare holde håpet oppe og prøve å bli kjent med nye mennesker som man kan passe sammen med.

Anonymkode: 38afe...475

[Rumle]

Ingenting er feil med deg, du trenger bare å treffe de rette folkene som liker deg akkurat slik som du er. De finnes, jeg lover  

[AnonymBruker]

Den 13. august 2016 at 23.26, Rumle skrev:

Ingenting er feil med deg, du trenger bare å treffe de rette folkene som liker deg akkurat slik som du er. De finnes, jeg lover  

Vanskelig å si da det kan finnes flere sider av saken, men ut fra det som blir skrevet er jeg enig med Rumle. 

Jeg har vært i eksakt samme situasjon som deg, TS, og jeg prøvde å analysere meg selv fra A til Å. Klarte ikke å se hvorfor så mange vennskap bare blåste bort.

Så innså jeg at det ikke bare var jeg som var feilen. Jeg pleide å inngå vennskap med mennesker som gjerne var litt overfladiske, og vi hadde kanskje ikke så mye til felles. Jeg får lett venner, så jeg prøvde igjen - begynte å tenke litt over menneskene jeg brukte tid på, og kuttet ut de som gjorde meg mer vondt enn godt. I dag har jeg flere venner som jeg vet er ordentlig glade i meg, og som jeg har mye til felles med. Jeg trodde ikke det var mulig. Trodde det var meg det var noe i veien med, selv om jeg ikke kunne komme frem til hva. Så innser man at det er viktigere å ha færre men fantastiske venner enn mange og mindre bra.

Noen er bare uheldig med menneskene man kommer over. Jeg tror genuint på det. Kanskje tiltrekker jeg meg feil mennesker, mens feil mennesker også tiltrekkes av meg. Men i lengden er det dødfødt, og det er viktig å være klar over hvem og hva man vil bruke tiden sin på.

Venninner som lyver om hvor de er - det har jeg opplevd flere ganger med en venninne, og hun var helt ustabil. Når jeg kuttet ut henne ble livet veldig mye bedre. Sosialt oppegående mennesker holder ikke på sånn etter man har nådd en viss alder.

Ønsker deg lykke til, TS.  Du fortjener mest sannsynlig mye bedre enn dette. 

Anonymkode: 6222f...97c

[AnonymBruker]

Den 13.8.2016 at 22.45, AnonymBruker skrev:

Hva er feil med meg? 

Anonymkode: 25e4e...12d

Det kunne vært en tidligere venninne som skrev dette innlegget, og jeg var venninnen som til slutt sluttet å kontakte henne.

Det handlet ikke om henne i det hele tatt, det handlet om meg, at jeg ikke hadde mer å gi.  Jeg klarte ikke lenger å forholde meg til forventningene hun hadde til meg, jeg ble bokstavelig talt stresset og syk av det.

Jeg prøvde å snakke med henne om det, men det ble ikke forstått, det fortsatte på samme viset.
Så jeg måtte kutte henne ut, hardt og brutalt, for min egen helses skyld.

Det var ingenting feil med henne, hun gjorde ingenting galt, men det var ting i livet mitt som ikke var forenelig med et vennskap med henne.
 

Kanskje er det slik med venninnene dine også, at det handler om dem, og ikke deg?

 

 

 

Anonymkode: e3494...a59

[AnonymBruker]

Den Saturday, August 13, 2016 at 22.45, AnonymBruker skrev:

Jeg har nok bestandig hatt vanskeligheter med vennskapelige relasjoner. Jeg blir fort såret/sint og det går ikke over fort. I tillegg krever jeg nok litt for mye av vennene mine. 

(...)

Så her sitter jeg og gråter. Hva er feil med meg? 

Anonymkode: 25e4e...12d

Du blir fort såret eller sint, og furter lenge? Det er vel det som er galt med deg, utrolig slitsomt å forholde seg til. Har ei venninne som har blitt skikkelig sur og sint på meg et par ganger, og jeg liker henne ikke like godt lenger. Hadde det ikke vært for felles venner etc hadde jeg nok droppet kontakten...

Anonymkode: cb403...42c

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg, TS, stilte mye krav til vennene mine og kunne bli furten og fornærmet på dem om de avlyste/kom for sent til avtaler/ikke tok kontakt på lang tid osv. Flere av mine vennskap tok slutt, enten fordi de ikke gadd mer eller at jeg ikke kunne tilgi for et eller annet.

De siste årene har jeg skjønt at jeg måtte roe meg litt og ikke stille så store krav til vennskap. Jeg har innsett mer at folk er komplekse og ikke alltid passer inn i mitt "idealbilde" av hva en venn skal være. 

Det handler om å akseptere mennesker som de er, gode og dårlige sider.

For eksempel har jeg en venninne som ofte kommer for sent til avtaler og som flere ganger har avlyst når vi har planlagt å møtes. Likevel har hun vært der for meg når jeg trengte henne mest, ringte og overnattet da jeg nylig gikk gjennom et brudd. Jeg gir fortsatt beskjed at jeg syns det er slitsomt når hun avlyser, men gjør ikke noe big event utav det som jeg kunne gjort før. Jeg finner rett og slett bare på noe annet selv.

Jeg lar ikke venner såre meg som jeg gjorde før, og jo mer avslappet jeg har blitt jo flere venner har jeg fått.

Jeg sier ikke at du, TS, er som meg, eller må gjøre som meg, men jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver. 

Anonymkode: f6c0c...ef2