Angst for å bli snakket om

[AnonymBruker]

Vil gjerne ha noen erfaringer dersom noen har opplevd noe liknende selv. 

Jeg er ikke en person som på noen måte "stikker meg frem". Da mener jeg ikke at jeg gjemmer meg, men at jeg aldri har vært en person som er høyt og lavt, deltar på alt eller vil være oppmerksomhetens sentrum. Er en introvert som trives veldig godt i eget selskap. Jeg har venner og liker å reise, men trenger ofte tid for meg selv for å "hente meg inn" etter mye sosialt. Er også under middels aktiv på sosialt media. Har en jobb jeg trives godt i der jeg kan bidra og ta styringen en del, samtidig som det er et lite og intimt kontor.

Noe som har skjedd ettersom jeg gikk fra tenåring til voksen er at jeg føler at jeg synes mye mer. Jeg var en typisk "nerd" som ung, da jeg var opptatt av å prestere bra, samt glad i å lese. Jeg hadde vel alltid utseendet med meg, men det var som regel skjult under sjenanse, lite flatterende bekledning, dårlig holdning og et kviseproblem. I hvert fall var jeg ikke noen jevnaldrende gutter la seg etter eller en folk inviterte på fest. 

Ettersom jeg grodde til, falt ting mer på plass. Og jeg begynte å få oppmerksomhet fra menn - mye. Jeg har vel et utseende som kan kalles "typisk" attraktivt i tillegg til at det legges merke til, med blondt hår og gode proporsjoner og alt det der. Jeg kler meg ikke flashy eller avslørende, men pent. Plutselig ble jeg en alle så - gutter og jenter. Jeg begynte å studere, og var fortsatt relativt usikker og sosialt utrent. Forskjellen var at jeg kunne ikke bare bli en i mendgen. Gutter som ville ha meg med på ting og opplevde at jeg ikke var interessert, reagerte med "hva er det med henne egentlig". Jeg fikk et par venninner, men en del jenter så ut til å ikke være på mitt lag, uten at jeg hadde gjort dem noe. En jente jeg ikke engang hadde hatt et eneste fag med eller utvekslet et ord med, refererte til meg som en "bitch" (kan legge til at dette var en skole i utlandet og at franske jenter er kjent for å ikke være imøtekommende).  "Sjenert" var ikke lenger en valgmulighet - dersom jeg ikke var imøtekommende, ble jeg arrogant. 

Jeg har fortsatt en viss misunnelse overfor jentene som var blant de utadvendte, sosiale midtpunktene i oppveksten. Det virker som om de har utviklet noen mekanismer for å takle å være i sentrum, som jeg ikke har. Som om det er visse ting man må "eie", som det å ha et visst utseende, eller komme fra en viss bakgrunn (det er visst også en oppfatning at de fra pengesterke hjem skal være fulle av seg selv). Foreldrene mine har også vært veldig opptatt av å være ydmyke og ikke vise seg frem, og heller "spille ned" alle sine styrker. På et vis synes jeg de har overdrevet dette, og jeg skal tilstå at jeg gjerne skulle vært litt som de andre jeg vokste opp med på Oslo vest, som ble pumpet fulle av selvtillit. Ikke ultimat det heller, men det virker som de har det bedre. 

Nå i tyveårene sliter jeg fortsatt litt med paranoide tanker om at folk snakker om meg. Dersom ting ikke fungerer med en mann jeg har datet, eller et vennskap skjærer seg uten en helt konkret årsak, så begynner tankene å spinne. Er det noen som har sagt noe? Kan det være et rykte som går? Jeg vet ikke engang hva det skulle være, men jeg har jo sett eksempler på at folk ikke alltid er snille. Jeg hadde t.o.m. en (tidligere) venninne som stakk kjepper i hjulene for et forhold. 

Jeg vet at mye av dette handler om selvtillit, og at man ikke kan gå rundt og stresse med slikt. Men jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, og har klart å bli "sterkere" på dette punktet?

Anonymkode: dbbbf...88d

[AnonymBruker]

Det du beskriver er et spill. Det har et sett regler, og desse funker det etter. Når du havner på spillbrettet er du en brikke, og her er det at det skjærer seg for de aller fleste: vi liker å tro at vi må spille med. Men vi er ikke egentlig brikker. Vi er viljesterke velutdannede mennesker.

 

Og mer: vi er mennesker fra et høyresursland. Og av dem er vi høyresursmennesker. Når en har den posisjonen er det minste en kan gjøre å velge kun å spille med dersom det bidrar til å gjøre verden bedre. Jeg valgte å ikke følge spillereglene veldig tidlig. Funker som fjell. Ser du en regel (sosial, ikke juridisk) du ikke liker oppsynet på: bryt den. Min anbefalning. Mye bedre bruk av ens tid. Om ikke vi bryter utseende-fokus og likhets-jag: hvem skal?

 

Vi kan gjøre som de kvinnelige skuespillerne og syte fordi vi er for ditt og datt til å få jobb. Eller vi kan ta rev i seilene og innse at vi er mektige mennesker og velge å være den "noen" som fikser det her. Vær noen, ts. Å velge å være "noen" heller enn å vente på at noen tar tak er det sterkeste du kan bli.

Anonymkode: eaed4...39d