Når mine og dine sammenlignes...

[AnonymBruker]

Min samboer har to barn på 10 og 12. Jeg har en på 4 år og vi venter vårt første felles barn. 

Livet med mine og dine går ikke akkurat knirkefritt, men det hadde jeg aldri forventet heller. Det største problemet for min del, som bare har blitt mer synlig etter jeg ble gravid er måten min samboer sammenligner sine barn med mitt barn. Som dere ser så er det en større aldersforskjell på barna vår, men i visse situasjoner skulle man tro de var jevngamle, iallefall når man ser på måten min samboer snakker om alle barna og behandler dem.

Stesønn på 10 har egen TV på rommet og i 2. Etg. Har barna egen TVstue. Naturlig nok blir det slik at de største barna okkuperer den og tv'n der oppe. 

Tidligere i forholdet var samboer streng på at Barne-TV kun var for kvelden, og at det ikke skulle være Barne-TV på tv'n i felles stua i 1. Etg. Men så begynte alt av oppdragelse å skli ut. Nå ser ungene hans på Barne-TV til alle døgnets tider, til og med på tv'n på stua. Jeg har sluttet å varsle i fra, da jeg alltid får sure og sinte kommentarer fra ungene. Far bryr seg ikke. Hverken om at de okkuperer tv'n eller at de prater slik til meg!

Prøvde nok en gang å ta opp dette med far i dag, da guttungen for andre gang etter å ha fått beskjed om å gå opp å se TV, setter på Disney på stua. Da begynner far å si at jeg er så urettferdig fordi jeg lar min 4 åring se Barne-Tv nede hele tiden!! Dette er veldig feil, da mitt barn kun ser Fantorangen ett par kvelder for uka. Men han avfeier meg når jeg prøver å "ta henne i forsvar" ved å si at jeg er så kranglette! Jeg får ikke sagt noe, uten at han avfeier meg med anklager om å starte krangler!

Som sagt så har det blitt værre etter jeg ble gravid. Han behandler sine på 10 og 12 år som 4-åringer, og hvis jeg bemerker dette og forteller han hvilken bjørnetjeneste han gjør barna sine ved å gjøre dem så lite selvstendig, får jeg beskjed om at jeg behandler jo min fireåring på akkurat samme måte, så da må jo han også få behandle sine slik??! Jeg blir veldig satt ut av holdninge hans og logikken han farer med. For meg er der riv ruskende galt, men det er ingen vits for meg å prøve å si noe, for han slenger da usakligheter tilbake på meg.

Vet ikke mine arme råd lengre! Føler jeg har ingenting jeg skulle ha sagt i hjemmet lengre. Var ikke slik før. Aner ikke hva som har skjedd med mannen jeg..

Anonymkode: 5554c...81b

[Fillifjong]

Dere må jo sette dere ned og diskutere hvordan dere vil ha det, på en rolig måte. Ikke lag så strenge regler, hvis det er slik at de da ikke holdes og en vil irritere seg over den andre som ikke følger reglene. 

Egentlig synes jeg den første regelen dere bør innføre er at alle skal snakke hyggelig til hverandre, og at det er uaktuelt å krangle eller diskutere foran barna. Hvis dere skal overleve må dere være litt rundhåndet og svelge kamel på kamel. 

Det har forresten ikke skjedd noe med bare mannen, det er som oftest en dynamikk som påvirkes av begge/alle.