Adoptiv- og donorbarn, hvordan fortelle?

[AnonymBruker]

Dere som har adoptivbarn eller donorbarn når og hvordan forteller og forklarer dere dette for barnet og søsken? 

 

Anonymkode: e1b3e...894

[Berentsens]

Nokså tidlig. Vi lar barnet få svar på de spørsmålene barnet har. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Berentsens skrev:

Nokså tidlig. Vi lar barnet få svar på de spørsmålene barnet har. 

Akkurat det sier vel seg selv? 

Anonymkode: e1b3e...894

[Berentsens]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det sier vel seg selv? 

Anonymkode: e1b3e...894

Det gjør vel det. Da er vel det også svar på spørsmålet ditt? 

[KatyP]

Det finnes en bok, beklageligvis husker jeg ikke hva den heter som er skrevet på dansk som handler om det å være donorbarn og hvordan man skal fortelle det til barnet. Jeg kjenner to stykker med donorbarn som har glede av den boka. Prøv å Google?

[AnonymBruker]

38 minutter siden, KatyP skrev:

Det finnes en bok, beklageligvis husker jeg ikke hva den heter som er skrevet på dansk som handler om det å være donorbarn og hvordan man skal fortelle det til barnet. Jeg kjenner to stykker med donorbarn som har glede av den boka. Prøv å Google?

Takk for et positivt og konstruktivt svar. Jeg skal google. 

Anonymkode: e1b3e...894

[KatyP]

http://www.adlibris.com/no/bok/far-mor-og-donorbarn-9788799518319

dansk bok med mor, far og donorbarn 

http://xn--ufrivilligbarnls-zxb.no/lanserer-min-forste-bok-jeg-har-blitt-forfatter-av-boken-ole-er-laget-av-et-magisk-rumpetroll/

norsk bok med både mor og far

http://www.selvvalgtsinglemor.dk/2012/01/16/nar-selvvalgt-singlemor-til-donorbarn-er-et-forstevalg-beretning-fra-pernille-fra-norge/

Et utdrag fra en bok om å være alene med barn. (Donorbarn altså)

[AnonymBruker]

Er det ingen ssom har personlig erfaring med dette? 

Anonymkode: e1b3e...894

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ingen ssom har personlig erfaring med dette? 

Anonymkode: e1b3e...894

Jeg har ett donorbarn. Min mann er ufrivillig steril.. kanskje ikke dette svaret du er ute etter men vi har valgt å ikke fortelle noe 

Anonymkode: a5958...764

[AnonymBruker]

Jeg er stebarnsadoptert, fikk vite det da jeg var 7 år gammel. Jeg mener at det er alt for sent. Jeg tenker at dette er noe barnet bør vite så tidlig at han/hun ikke kan huske å ikke ha visst det. Jeg ville laget en godnatt historie om hvordan barnet ble til (donorbarn) eller kom til oss (adoptivbran), som kunne blitt fortalt på sengekanten med jevne mellomrom fra barnet var lite, jeg vile begynt å fortelle den tidlig, så den kunne blitt en del av barnets forestilling om seg selv, fra barnet var helt lite.

Ved å fortelle senere risikerer man at barnet opplever det som om han/hun har levd på en løgn. Jeg ønsker ingen barn å måtte oppleve følelsen av at de ikke kan stole på foreldrene sine. Hvis man opplever at man ikke har kunnet stole på foreldrene sine i et så eksistensielt spørsmål som eget opphav, er det lett å spørre seg om man egentlig kan stole på de på andre punkt.

Anonymkode: aeb27...034

[Berentsens]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ingen ssom har personlig erfaring med dette? 

Anonymkode: e1b3e...894

Jo. 

Det viktigste er å være ærlig og svare så godt som man kan på de spørsmålene som kommer. Og min erfaring er at de kommer tidlig. Det viktigste er nok at foreldre har diskutert på forhånd hvordan en vil fortelle, hvor mye og hvilke detaljer som skal gis. Et barn på tre år forstår ikke like mye som et barn på åtte, og en må derfor bruke begreper og forklaringer som de forstår. Gi de også tid til å fordøye informasjonen og fortell også om hvordan dere som foreldre har planlagt prosessen. 

[AnonymBruker]

Barnet er adoptert. Har tydelig annet utseende enn søsken, noe fremmede ute er hurtige med å påpeke. Ved barnehage start snart så vil det komme enda flere spørsmål og kommentarer. 

Anonymkode: e1b3e...894

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnet er adoptert. Har tydelig annet utseende enn søsken, noe fremmede ute er hurtige med å påpeke. Ved barnehage start snart så vil det komme enda flere spørsmål og kommentarer. 

Anonymkode: e1b3e...894

 

Den 12.8.2016 at 14.48, AnonymBruker skrev:

Er det ingen ssom har personlig erfaring med dette? 

Anonymkode: e1b3e...894

Jeg er i nær slekt med et søskenpar som ble adoptert. Den eldste var gammel nok til å vite at hun ble adoptert, men var ung nok til at de nye foreldrene er de eneste hun husker. Den yngste var derimot så liten at hun ikke har noen minner om et annet liv. Lillesøsteren fikk dessverre ikke vite at de var adoptert før på ungdomsskolen, og hun har slitt med dette faktumet også i voksenlivet. Foreldrene mente ikke å holde denne informasjonen tilbake, men barna ligner på adoptivforeldrene og temaet kom dermed aldri på bane. Yngstemann følte seg (etter hva jeg er blitt fortalt) forrådt og at livet hennes var basert på en løgn. Erfaringen min tilsier dermed at jo tidligere man får vite at man er adoptert, jo bedre.

Jeg synes forøvrig forslaget om å lage en fortelling om adopsjonen var en god idé. På den måten blir det en naturlig del av barnets og familiens identitet. 

Anonymkode: 78cc9...ace

[Snorkfrøkena]

Både broren min og jeg er adopterte fra asia. Vi er synlig annerledes enn foreldrene våres. Har hatt bøker, dukker, leker og flagg fra opphavslandet vårt siden vi var små, var med på treff med andre adopterte fra samme land, og fikk det helt naturlig inn at vi var adopterte.

Kanskje annerledes om man er adoptert fra et vestlig land, hvor man utseendemessig er litt mer lik. Tror uansett at det å snakke om det helt fra barna er små er lurt.

Gjelder også for søsken- kjøp barnebøker om adopsjon og les sammen med dem. Forklar at lilebror/lillesøster har en annen mamma og pappa et sted, men at de ikke kunne passe på lille. Si at nå er dere  mamma(er)/pappa(er) til barnet, og at alle er en familie😊

Vet om andre som hadde biologiske barn og adopterte senere, eller i omvendt rekkefølge. Tror alle visste om adopsjonen fra de var små, og har ikke hørt at det var noe problemer rundt det😊

Masse lykke til!