Rotete foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er en 22 år gammel kvinne som studerer medisin i Praha. Har en bror på 20 år som fortsatt bor hjemme. Han kommer til å bo hjemme en stund til da han ikke har råd til å flytte ut.

Faren min er ikke aktuell å bo hos. Siden de ble skilt mens vi gikk på barneskolen har vi bodd hos moren vår. 

Dessverre er hun veldig rotete. Kjøkkenet er alltid fult av flere dager, noen ganger uker, gammel oppvask og annet rot. Hun er veldig tiltaksløs, og har ikke ordnet oppvaksmaskinen (hun later som at det ikke er nødvendig) eller andre viktige ting som ville gjort livet lettere. Det største problemet med rotet er at hun samler på alt og ikke klarer å kaste ting. Det er ikke like ille som TV-programmene om ekstreme samlere, men det er ille nok til at man blir oppgitt som barn. Fulle skap og rot på enhver overflate. Skåler, skuffer, bokser og poser fulle av forskjellige ting og klær, som samler seg opp under senger, i bunnen av skap og på alle overflater. Boden er så full at det ikke går ann å gå inn. Det kan også bli veldig skittent til tider. Her er det ingen system i vaskingen. For å være ærlig har jeg aldri sett moren min vaske hele leiligheten, slik som jeg selv gjør hver uke i leiligheten min i Praha. Det blir kun gjort når det er virkelig ille og jeg har kjeftet ordentlig på henne, eller når jeg gjør det selv fordi jeg ikke orker mer. 

Jeg har i flere år prøvd å prate med henne, men hun blir alltid veldig defensiv og nekter å innrømme det. I stedet slenger hun tilbake kommentarer om rotet til meg og broren min. Noen ganger orker hun ikke å høre, så hun forsvinner rett og slett for dagen (drar på den lokale puben eller sover hos kjæresten sin). Det har blitt veldig vanskelig å prate med henne på en voksen måte uten å være frekk, fordi hun går i angrepsmodus med en gang og later som at hun ikke ser noe rot i leiligheten.

Andre ganger har jeg bestemt meg for at jeg kan rydde og vaske selv. Når jeg som barn skjønte hvor rotete og skittent jeg hadde det i forhold til andre venner, begynte jeg å gjøre ting selv. Men som dere kanskje kan forstå, er det ikke så lett å rydde og vaske en hel leilighet til en familie på 3 stykker, når du er den eneste som bryr deg. Uten oppvaskmaskin hoper det seg fort opp. Man blir veldig lei og sliten. I tillegg er det så mye rot som tar flere uker å gå gjennom. Jeg prøvd på dette selv flere ganger, å sortere ting og kaste det som virkelig er ubrukelig. Men det ender med en utakknemlig mor som kjefter på meg fordi hun ikke finner tingene sine etterpå. Hun mener at hun hadde et system i rotet sitt, og når jeg prøver å forklare det "nye systemet" nekter hun å høre. 

Både jeg og broren min har vært så flau at vi aldri har hatt besøk av vennene våre. Nå som jeg ikke bor så mye hjemme klarer jeg meg egentlig helt fint i hverdagen, men jeg syns fortsatt synd på broren min. Har kommer til å bo der i mange år til, og vil aldri lære seg hvordan ett ryddig og rent hjem skal se ut, og hva som skal til. Jeg prøver å lære ham dette selv noen ganger, ettersom jeg har blitt veldig ryddig og renslig selv. Jeg sier at han i det minste må ta sin egen oppvask, og støvsuge og vaske overflater innimellom. Men av erfaring vet jeg at det er veldig frustrerende å holde på slik når moren din roter og skitner til selv og ikke sier takk for at du rydder og vasker. 

De siste årene har jeg ikke bodd hjemme, men jeg har alltid gruet meg veldig til å komme hjem i ferier. Det er da snakk om juleferie, påskeferie og 3 måneder lang sommerferie. Hadde jeg hatt nok penger, ville jeg kjøpt meg en egen leilighet og heller invitert foreldrene mine hjem til meg, men jeg har ingen oppspart egenkapital eller mulighet for kausjonist. Det er heller ingen venner eller annen familie som jeg kan bo hos. Å feire jul og påske hos andre er heller ikke noe jeg ønsker. Da er jeg faktisk villig til å akseptere rotet.

Fra nå av skal jeg leie hybel eller rom i kollektiv de neste sommerferiene. Dette vil gjøre det enda vanskeligere for å meg å spare egenkapital, men jeg har forstått at det er verdt det med tanke på hvor deprimert jeg blir når jeg kommer tilbake fra ett semester i praha eller fra ferier.

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å få mamma til å forstå hvor viktig det er å ha det litt ryddig og fint i hjemme, og hvor mye det påvirker oss som barn å alltid komme hjem til kaos. Spesielt med tanke på faren vår som er alkoholiker og helt ute på kjøret. Jeg hater det når julen nærmer seg og alle gleder seg til å komme hjem, mens jeg egentlig ikke vil hjem i det hele tatt.

Det er virkelig synd, for moren vår er veldig snill ellers og hadde gjort alt i verden for oss. Jeg hadde aldri byttet henne ut for noen andre. Men ofte gråter jeg på grunn av denne frustrerende situasjonen, og ønsker at foreldrene mine kunne "være litt mer som de andre"... Det er fælt å si, men slik er det.

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget. Det er en vanskelig situasjon og jeg vet at det er lite som kan gjøres. I hovedsak trenger jeg å få ut litt frustrasjon, og minne andre der ute på at de ikke er alene. Andres erfaringer og tanker tas i mot med glede :-)

Anonymkode: 4e9c9...e30

[Lofilteret]

Jeg tror dessverre det løpet er kjørt. Du må på en eller annen måte bare lære deg å leve med din mor og hennes rot. 

Tommel opp for deg og at du har klart å gå en annen retning. 

[AnonymBruker]

Moren min har alltid hamstret noe, men det ble verre da redet ble tomt. Har prøvd å snakke med henne, og hun ser faktisk rotet, men hun tror boligen kan bli ryddig bare hun får tatt en opprydning, noe hun stadig utsetter. Jeg ser derimot at det trengs både rydding og en utrenskning av minst 1/3 av eiendelene,  men det er vanskelig for henne å kvitte seg med noe, og det blir bare sårt om jeg sier det. Tror man i slike tilfeller må vente på at de selv ser problemet. 

Anonymkode: 86ffd...1f1

[AnonymBruker]

Klem! Hoarding er grusomt. Din mor vil nok aldri bli frisk, med mindre hun selv ønsker å endre livet sitt og motta behandling og hjelp. Det er neppe noe du kan gjøre, så å beskytte deg selv best mulig - slik du gjør - er nok lurt.!

Anonymkode: a5039...207

[AnonymBruker]

Har det på samme måte selv. Du er ikke alene. Jeg har innfunnet meg i at løpet er kjørt og at jeg ikke klarer å endre henne. Har heller ikke kontakt med faren min. Jeg bodde i en annen studentby og jobbet døgnet rundt ved siden av studier (skjønner at du ikke får det til med medisin studiet og i Praha) men jeg fikk kjøpt leilighet på egenhånd fordi jeg ikke klarte å være hjemme i ferier og lignende. Moren min er som moren din, verdens snilleste og jeg vet også hun hadde gitt oss verden om hun kunne. Og jeg bodde også i kollektiv hos venninner de gangene jeg var hjemme i ferier før jeg fikk kjøpt leilighet selv. 

Vær stolt av deg selv for at du har gått en annen retning og prøv å få broren din til å innse at det ikke er levbart for mange å leve på den måten. Bolig kan også vente, det haster ikke å få kjøpt. 

Lykke til og klem

Anonymkode: e1b30...726