Hvordan er det å leve med asberger?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på dette for jeg lurer på om jeg selv kan ha det. Livet mitt er preget av ensomhet år etter år. Jeg har følt meg annerledes enn andre og har hatt problemer med å danne vennskap og kjæresteforhold. Det har måttet komme til meg uten de store anstrengelsene fra min side. Nå i voksen alder har dette blitt enda vanskeligere. Ensomheten gjør meg deprimert og det er vanskelig for meg å være i jobb. Jeg har falt utenfor i samfunnet. 

Anonymkode: c2346...f5e

[AnonymBruker]

Hva mener du har forårsaket dette? Om det er ubehagelighet ved sosiale settinger så kan det være mulig. En annen grunn derimot, kan være forhold du hadde i barndommen din. Ble foreldrene dine skilt?

Anonymkode: f1192...f43

[AnonymBruker]

Jøss. Jeg bestemte meg for å vente med litt å svare, da jeg tenkte du ville få mange svar Men dette var jo glissent..

Men ok, jeg kan skrive kort (yeah right ) hva som er typisk for meg (og som jeg vil tro kan forklares med min asperger-diagnose). Nå vil det vel også finnes like mange svar på hvordan det er å leve med diagnosen, som det finnes mennesker med asperger, men ..

Det som frustrerer meg mest med diagnosen, er nok at selv om mange av diagnosekriteriene stemmer godt, så er det også veldig mange som ikke overhodet stemmer. Og, jeg har en følelse av at det nettopp er de kriteriene som ikke stemmer for meg, som er de "folk flest", dvs. personer som er lite opplyste om diagnosen, forbinder med en person med asperger. Spesielt dette med mangel på empati, forståelse for andres følelser, lese kroppsspråk, forstå ironi etc. Altså mellommenneskelige forhold og kommunikasjon.

Dette har jeg i utgangspunktet null problemer med. Helt ærlig så tror jeg at jeg forstår mellommenneskelig kommunikasjon, både verbal og non-verbal, bedre enn de fleste. (Dette er også kanskje et "typisk" asperger-symptom, at man har høye tanker om seg selv, men jeg tror for min del at det handler mer om at jeg har generelt høy selvtillit - og det kan man jo ha selv uten asperger). Men - jeg har store problemer å forholde meg til det!

Det vil si - jeg forstår lett hvis det en person sier er ment som en spøk, har en ironisk/sarkastisk tone etc. Jeg kan fint syntes det er artig og le av det for meg selv, men jeg har sliter veldig med å skjønne - der og da - hvordan jeg skal forholde meg til denne sarkastiske kommentaren. Jeg kan prøve å svare med en kommentar jeg føler - der og da, passer bra og er minst like morsom som den jeg følger opp. Men, i 99% av tilfellene så ender jeg opp med å nærmest drepe stemningen. Det vil si, jeg ender alltid opp med å sette et seriøst preg på samtalen (selv når jeg prøver unngå det!). Derfor har jeg fått en del kallenavn oppigjennom som "professoren" osv Så klart ikke ment positivt, men mer som et sleivspark mot meg fordi jeg alltid vrir samtaler over på noe faglig/kjedelig og trygt noe.

Jeg har også store problemer med det jeg bruker å kalle "fremstå som normal". Det sies jo ofte at hvis man bare er seg selv, så vil alt gå så mye bedre.

Problemet mitt er at hvis jeg skal være 100% meg selv, så vil jeg bli så innesluttet med mine egne tanker at folk vil ha problemer med å få kontakt med meg. Det er jo ikke fordi jeg ikke forholder meg til situasjonen der og da, men det er fordi jeg forholder meg så ekstremt og analyserende til den inni mitt eget hode. Skal jeg for eksempel diskutere en gitt problemstilling med en annen person, må jeg bruke så mye energi og fokus på denne ytre kommunikasjonen at jeg blir ekstremt utslitt av det. Noe som ofte fører til mye spenninger, trykk og smerte i hodet, i tillegg til denne utmattelsen.

Et annet "problem" er at jeg i ung alder tok en bevisst avgjørelse med tanke på hva slags yrkesretning jeg ville gå. Det letteste ville jo vært et yrke der jeg var isolert og stort sett holdt på for seg selv. Men - jeg ville jo egentlig ikke isolere meg heller. Jeg har jo et ønske om å være sosial, og trives utrolig godt når jeg først får det til. Derfor valgte jeg et yrke der jeg jobber som en, vel.. la oss kalle det en slags instruktør/lærer. (Kunne sagt f.eks personlig trener - det er ikke så langt fra sannheten).

Greia er at selv om jeg later til å gjøre en god jobb, jeg har i løpet av mine 8 år enda ikke fått noen kundeklager, tvert om så får jeg stadig vekk kunder som opplyser at de ønsker akkurat meg som instruktør (grunnet "venninnen/kameraten min har deg" osv), så sliter jobben noe ekstremt på psyken. Jeg syntes det er merkelig at jeg enda ikke har fått en skikkelig knekk (det har vært et par episoder med lengre sykefravær), og jeg er stadig vekk forberedt på at "i morgen blir dagen der sinnet ikke orker mer". Og det kommer jo av det jeg har skrevet lengre oppe. At jeg må bruke så mye energi på å "fremstå som normal", og det kan gå helt fint over kortere perioder. Men når man må gjøre det 7-8 timer, 5 dager i uka, så tærer det virkelig på.

Det har jo også gitt meg problemer spesielt i forhold til vennskap (som i at jeg har et par stykker), men også litt med tanke på kjæresteforhold. Det har dog vært enklere med kjæresteforhold, fordi jeg da føler det er lettere å gi 100% av seg selv, og da har jeg egentlig ganske mye å by på

Anonymkode: 89ed3...687

[AnonymBruker]

Hvordan det er å leve med Asperger? Hvis du har det, så vet du det allerede. Og de som har det, vet ikke hvordan det er å ikke ha det Vi vet bare hvordan det er å være oss selv. Uten å være synske, kan vi ikke vite forskjellen.

https://autismesiden.no/userfiles/file/Brukerveiledning.pdf

<- dette kan gi en pekepinn, men det er så mange forskjellige folk at det er umulig å gi deg et svar som er perfekt for nettopp deg.

Anonymkode: 06a21...f1e

[AnonymBruker]

Å leve med Asperger er for meg en evig tilstand med forvirring, usikkerhet og å henge seg opp i objektivt sett teite og uviktige, subjektivt sett "livsviktige", detaljer.

Når det gjelder usikkerhet, så er det litt som dette: Jeg vet ikke, derfor kan jeg bare anta. Men å anta er dumt, fordi, hvis jeg skal handle etter antakelsen, så legger jeg jo ord eller handlinger i munnen eller væremåten til en annen person og det synes jeg ikke blir helt riktig (selv om jeg er skyldig i en og annen antakelse selv, det vet jeg.) Hvis jeg ikke kan anta og ikke vite så blir jeg usikker med tilhørende forvirring, avhengig av situasjonen. Jeg kan selvfølgelig spørre, så jeg slipper å anta, men da må jeg spørre om alt, hele tiden og det blir veldig upassende.

Kort fortalt om usikkerheten: Jeg vet aldri andres hensikter noe som fører til usikkerhet (og noe som igjen fører til mistenksomhet og tidvis "paranoide" tendenser.)

Tolking av non-verbal kommunikasjon kan være vanskelig. Ikke fordi jeg (som regel, liker jeg å tro) ikke klarer å se om noen er (f.eks) lei seg eller glad, trøtt eller oppgitt. Men fordi her må det jo også antakelser til, det er situasjonsbetinget og humør og atferd til den det gjelder må tas med i betraktning.

(Triste tårer, glade tårer, allergitårer. Hjertelig latter, hånlig latter. Fornøyd smil, nervøst smil, passivt-aggressivt smil. Hvor er vi? Ting går altfor fort, jeg kan ikke stoppe situasjonen: "Vent litt med å smile, hvis det var det du skulle, da, jeg må først observere omgivelsene og tenke tilbake på atferden din tidligere i dag for å gjøre meg opp en mening om hva slags smil det her mest sannsynlig er snakk om. For hvis jeg forstår det før du begynner å snakke videre, er det lettere å henge med i samtalen og skjønne hva du egentlig mener med det du sier. Jeg antar (der kom den) at du ikke har for vane å mene alt du sier bokstavlig." Da hadde det vært bedre å spørre etter en rapport på dagsformen.)

I tillegg er det ingen to mennesker som har et helt likt utseende. (Men det er mulig identiske tvillinger er så like at den lille forskjellen ikke har noe å si med tanke på ansiktsuttrykkene.) Hos noen peker munnvikene nedover når de smiler, hos andre peker innsiden av øyenbrynene litt oppover til enhver tid så de i bunnen alltid ser litt triste ut. Det er mye som spiller inn og som ikke gjør det hele noe enklere. Her er et (ok, men kunne vært bedre) eksempel på tankegangen min, både når det gjelder tolking av ansikt og kroppsspråk, men også usikkerheten rundt dette at når jeg ikke vet, så vet jeg jo ikke:

Jeg ser på Håndballkamp. Norge scorer og Thorir Hergeirsson løfter armene i været. Munnvikene peker nedover og ansiktsuttrykket er alvorlig. Allikevel skjønner de fleste, også jeg, at han jubler, han er glad (eller lignende følelse) innvendig til tross for et ansiktsuttrykk som sier det motsatte. Ville jeg veddet "alt jeg eier og har" på at Thorir Hergeirsson faktisk er glad, eller i det minste opplever positive følelser bak den alvorlige minen? Nei. Hvorfor? For jeg kan jo ikke vite at han ikke er glad. Jeg har ikke spurt han, så jeg må tolke situasjonen. Situasjonen sier at alt utenom ansiktsuttrykket tyder på at han er glad (eller annen positiv følelse). Så kan jeg anta, gå ut ifra hva som er mest sannsynlig. Det gir ingen mening å tro noe annet enn at det ligger noe positivt bak. (Han er jo tross alt ikke alvorlig hver eneste gang han "jubler.") Men, jeg kan ikke vite.

Denne måten å tenke på gjelder i de aller fleste situasjoner, og det kan være slitsomt. Det bare skjer. Det hadde vært lettere (for meg) dersom et smil alltid betyr glede, tårer alltid betyr sorg og at ingen antar noe som helst. (Selv om det i noen situasjoner må til. Det fører til mange misforståelser og unødvendigheter, men jeg tror vi hadde brukt mer tid på å ikke anta enn vi hadde brukt på å rette opp i påfølgende misforståelse der det skjer. Sånn i det store og det hele.)

Jeg kunne nevnt andre ting, positive som negative, men i bunn og grunn føler jeg at denne usikkerheten er det som ligger til grunn for vanskene jeg opplever i hverdagen på grunn av diagnosen. Jeg må liksom lære meg alt som har med kommunikasjon osv., å gjøre, selv om det ikke finnes noen lærebok og det egentlig ikke er nok mønster eller system i ting til å kunne lage en heller.

Venner har jeg ikke, jeg synes det blir for vanskelig og slitsomt. Jeg er lojal der det kreves og der det ikke kreves, men å forstå hva/hvor/når/hvordan i "gi og ta"-delen av et vennskap, eller en hvilken som helst relasjon for den saks skyld, har jeg ikke funnet ut av i det hele tatt. Heldiggvis trives jeg godt i mitt eget selskap, så da får det bare være med ensomhetsfølelsen i blant. Jeg tror noe stenges av inni meg i sosiale situasjoner fordi når situasjonen er over og jeg tenker tilbake på det så føles det ikke noe mer livlig eller givende (hverken i tankene eller kroppen) enn en tanke om noe jeg ikke har opplevd i virkeligheten. Det gjør at jeg (automatisk så vidt jeg vet) stenger ute negativitet i situasjonen, samtidig som jeg ikke får fullt utbytte av det som eventuelt er positivt og verdt å ta meg seg. Det er godt mulig kroppen registrerer det, men det virker ikke som om hodet er så mye med som det burde. Dette gjør det også vanskelig å få tankene mine ut av hodet på den måten at de gir like mye mening for andre som de gjør for meg. "Alt" går inn, men når det skal ut har jeg en jobb å gjøre.

Jeg er opptatt av å fremstå som normal, for syns skyld. Jeg føler meg annerledes og "feil" nok fra før, og jeg vil ikke at det også skal vises utenpå eller i min kommunikasjon med andre. Å ta meg sammen i kortere perioder er jeg veldig flink til. Hjemme kommer ticsene og utmattelsen. Og jo lenger i "ta meg sammen"-modus, jo lenger "i min egen verden"-modus etterpå.

Anonymkode: 4ffd0...ecc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det vil si - jeg forstår lett hvis det en person sier er ment som en spøk, har en ironisk/sarkastisk tone etc. Jeg kan fint syntes det er artig og le av det for meg selv, men jeg har sliter veldig med å skjønne - der og da - hvordan jeg skal forholde meg til denne sarkastiske kommentaren. Jeg kan prøve å svare med en kommentar jeg føler - der og da, passer bra og er minst like morsom som den jeg følger opp.

Anonymkode: 89ed3...687

Jeg har samme greia med at jeg ikke nødvendigvis har den samme responsen, eller respons i det hele tatt som kommer automatisk. Da jeg var yngre hadde jeg standardfraser og ansiktsuttrykk som hørte med når jeg småpratet for eks. Jeg kunne si for eks "det var jo bra det, da" mens jeg smilte eller viste interesse/ engasjement på en eller annen måte. Jeg skjønte også tidlig at å si en lengre setning blir lettere oppfattet som interesse enn å bare si "ja", "nei" eller "å".

Så folk har generelt likt meg, for jeg har alltid visst hvordan folk forventer og liker at jeg reagerer på det de sier. Dersom jeg skulle være "meg selv" så hadde jeg raskt blitt oppfattet som en robot som bare så på folk og aldri sa noe, tror jeg.

Når det er sagt, så driter jeg mer i hva folk mener og tror om meg nå enn da jeg var yngre. Jeg har også mistet interessen for dette sosiale skuespillet, og holder meg mye for meg selv. Jeg kan ikke føle ensomhet (så vidt jeg vet) og trives de dagene jeg slipper å møte folk. Det kunne vært morsomt å ha venner der jeg bare kunne snakke drit og tulle, men jeg har ingen slike om dagen

Det største problemet jeg har per idag er at alle sanseinntrykk er sterke, og at jeg raskt kan være konstant stresset. Går jeg ut av leiligheten opplever jeg omgivelsene som veldig kaotiske og uoversiktlig, det stresser meg. Har ikke angst, men blir sliten av dette konstante stresset når det skjer ting rundt meg. Jeg er også litt vimsete og har en tendens til å gjøre slurvefeil. Leseferdighetene min er dårlige, så jeg kompenserer ved å skumlese. Det er veldig slitsomt for meg å lese, så jeg skumleser og prøver å fylle inn hullene med det jeg tror blir skrevet. Som regel går dette greit da det jeg leser er forutsigbart nok eller ikke avhenger av å få med seg detaljene, men jeg går glipp av detaljer som kan være viktige.

Anonymkode: 6ccd3...40a

[AnonymBruker]

Den 10. august 2016 at 20.22, AnonymBruker skrev:

Hva mener du har forårsaket dette? Om det er ubehagelighet ved sosiale settinger så kan det være mulig. En annen grunn derimot, kan være forhold du hadde i barndommen din. Ble foreldrene dine skilt?

Anonymkode: f1192...f43

Jeg tror det er en blanding av miljø og arv. Jeg ble tatt ut av parken fordi jeg gjemte meg under huset. I barnehagen ble jeg tatt ekstra vare på på den måten at en av de ansatte tok seg ekstra av meg. Husker jeg var med henne hjem. Jeg var også i kontakt med en psykolog/psykiater den gangen. Jeg husker at jeg hadde problemer med å snakke. I en barnebursdag tisset jeg på et persisk teppe for jeg turde ikke spørre hvor toalettet var. De andre kommenterte at jeg ikke sa noe. Jeg lærte etter hvert å snakke for jeg skjønte at det var forventet av meg. Etter det har jeg blitt betraktet som tilbaketrukket og sjenert. Mine foreldre er gamle og har holdt sammen. Jeg er yngst av fem søsken. Mulig jeg har druknet litt i det sosiale? Ikke blitt sett? Jeg sliter med å gjøre meg sett og hørt. Orker ikke rope høyt og kjempe om oppmerksomheten. Jeg er også lite opptatt av sosial konkurranse. Sjenanse tror jeg ligger i familien, men det er bare jeg som lider. De andre lever normale liv, er gift og har barn. Jeg synes selv jeg har hatt litt strenge og kalde foreldre som har vært kravstore og kritiske til meg. Jeg blir fortsatt kritisert for det jeg ikke får til.

Anonymkode: c2346...f5e

[Persephone]

Den Wednesday, August 10, 2016 at 21.19, AnonymBruker skrev:

Jøss. Jeg bestemte meg for å vente med litt å svare, da jeg tenkte du ville få mange svar Men dette var jo glissent..

Men ok, jeg kan skrive kort (yeah right ) hva som er typisk for meg (og som jeg vil tro kan forklares med min asperger-diagnose). Nå vil det vel også finnes like mange svar på hvordan det er å leve med diagnosen, som det finnes mennesker med asperger, men ..

Det som frustrerer meg mest med diagnosen, er nok at selv om mange av diagnosekriteriene stemmer godt, så er det også veldig mange som ikke overhodet stemmer. Og, jeg har en følelse av at det nettopp er de kriteriene som ikke stemmer for meg, som er de "folk flest", dvs. personer som er lite opplyste om diagnosen, forbinder med en person med asperger. Spesielt dette med mangel på empati, forståelse for andres følelser, lese kroppsspråk, forstå ironi etc. Altså mellommenneskelige forhold og kommunikasjon.

Dette har jeg i utgangspunktet null problemer med. Helt ærlig så tror jeg at jeg forstår mellommenneskelig kommunikasjon, både verbal og non-verbal, bedre enn de fleste. (Dette er også kanskje et "typisk" asperger-symptom, at man har høye tanker om seg selv, men jeg tror for min del at det handler mer om at jeg har generelt høy selvtillit - og det kan man jo ha selv uten asperger). Men - jeg har store problemer å forholde meg til det!

Det vil si - jeg forstår lett hvis det en person sier er ment som en spøk, har en ironisk/sarkastisk tone etc. Jeg kan fint syntes det er artig og le av det for meg selv, men jeg har sliter veldig med å skjønne - der og da - hvordan jeg skal forholde meg til denne sarkastiske kommentaren. Jeg kan prøve å svare med en kommentar jeg føler - der og da, passer bra og er minst like morsom som den jeg følger opp. Men, i 99% av tilfellene så ender jeg opp med å nærmest drepe stemningen. Det vil si, jeg ender alltid opp med å sette et seriøst preg på samtalen (selv når jeg prøver unngå det!). Derfor har jeg fått en del kallenavn oppigjennom som "professoren" osv Så klart ikke ment positivt, men mer som et sleivspark mot meg fordi jeg alltid vrir samtaler over på noe faglig/kjedelig og trygt noe.

Jeg har også store problemer med det jeg bruker å kalle "fremstå som normal". Det sies jo ofte at hvis man bare er seg selv, så vil alt gå så mye bedre.

Problemet mitt er at hvis jeg skal være 100% meg selv, så vil jeg bli så innesluttet med mine egne tanker at folk vil ha problemer med å få kontakt med meg. Det er jo ikke fordi jeg ikke forholder meg til situasjonen der og da, men det er fordi jeg forholder meg så ekstremt og analyserende til den inni mitt eget hode. Skal jeg for eksempel diskutere en gitt problemstilling med en annen person, må jeg bruke så mye energi og fokus på denne ytre kommunikasjonen at jeg blir ekstremt utslitt av det. Noe som ofte fører til mye spenninger, trykk og smerte i hodet, i tillegg til denne utmattelsen.

Et annet "problem" er at jeg i ung alder tok en bevisst avgjørelse med tanke på hva slags yrkesretning jeg ville gå. Det letteste ville jo vært et yrke der jeg var isolert og stort sett holdt på for seg selv. Men - jeg ville jo egentlig ikke isolere meg heller. Jeg har jo et ønske om å være sosial, og trives utrolig godt når jeg først får det til. Derfor valgte jeg et yrke der jeg jobber som en, vel.. la oss kalle det en slags instruktør/lærer. (Kunne sagt f.eks personlig trener - det er ikke så langt fra sannheten).

Greia er at selv om jeg later til å gjøre en god jobb, jeg har i løpet av mine 8 år enda ikke fått noen kundeklager, tvert om så får jeg stadig vekk kunder som opplyser at de ønsker akkurat meg som instruktør (grunnet "venninnen/kameraten min har deg" osv), så sliter jobben noe ekstremt på psyken. Jeg syntes det er merkelig at jeg enda ikke har fått en skikkelig knekk (det har vært et par episoder med lengre sykefravær), og jeg er stadig vekk forberedt på at "i morgen blir dagen der sinnet ikke orker mer". Og det kommer jo av det jeg har skrevet lengre oppe. At jeg må bruke så mye energi på å "fremstå som normal", og det kan gå helt fint over kortere perioder. Men når man må gjøre det 7-8 timer, 5 dager i uka, så tærer det virkelig på.

Det har jo også gitt meg problemer spesielt i forhold til vennskap (som i at jeg har et par stykker), men også litt med tanke på kjæresteforhold. Det har dog vært enklere med kjæresteforhold, fordi jeg da føler det er lettere å gi 100% av seg selv, og da har jeg egentlig ganske mye å by på

Anonymkode: 89ed3...687

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Det var ganske deilig å høre at noen andre har det på samme måten, for jeg har ofte følt at jeg ikke helt passer inn i diagnosen.

[AnonymBruker]

Når jeg ikke må ha med mennesker å gjøre (på alle måter) er det som regel helt greit. Når jeg må ha med mennesker å gjøre (også familie til en viss grad) er det vanskelig. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive min tilværelse med Asperger, og jeg er litt usikker på hva som er diagnosen, hva som er personlighet og hva som er andre ting, men hvis jeg må sette fingeren på noe er det det å hele tiden føle meg på (ut)siden, selv i de situasjonene jeg egentlig befinner meg midt i som alle andre. Det er vel her jeg burde beskrive hvorfor det føles sånn, ikke bare at det gjør det, men det er litt vanskelig å vite konkret... det blir liksom bare alltid sånn.

Dere andre med Asperger her, har dere særinteresser eller noe dere er veldig dyktige på eller vet "alt" om? Det har ikke jeg, sånn jeg har forstått det, (men jeg blir "besatt" av ting, da, når jeg får noe over meg (uansett hva det er, det trenger ikke være noe viktig eller særlig interessant engang) så brukes all tid og energi på dette. Det er veldig gøy, men også veldig slitsomt etter hvert, for jeg klarer liksom ikke å la være, helt til det bråstopper. At jeg ikke er veldig flink til én ting, eller kan veldig mye om et emne, det gjør at jeg føler meg som en uekte eller dårlig Asperger.

Kjenner meg egentlig litt igjen i de andre innleggene her.

Venner og alt sosialt er vanskelig, kjæreste har jeg ikke noe interesse av, og jobb er noe som er for vanskelig nå, (men håper selvfølgelig at jeg en gang i fremtiden kan finne meg en jobb jeg kan fungere i og som gjør at jeg også kan være samfunnsnyttig.) Gjenkjenne følelser er noe som er spesielt vanskelig.

Vet ikke om dette er Aspergeren, men jeg var som deg da jeg var liten, TS. Snakket ikke til andre, spesielt voksne, og sa aldri ifra hvis jeg trengte hjelp til noe eller f.eks hadde slått meg. Så jeg ble "hun som aldri snakker." (Jeg tissa også på meg en gang, på busstur på barneskolen, fordi jeg ikke turte å si ifra at jeg måtte på do før vi dro. Tissa i badebassenget på klassetur gjorde jeg og, fordi ingen hadde fortalt meg at i motsetning til i sjøen, så kan man ikke tisse i badebasseng. Det fant jeg heldigvis ut selv i ettertid, så ingen oppdaget det der og da.)

Kjenner du deg igjen i andres beskrivelser av hvordan det er å leve med Asperger?

Uansett hva det er, så håper jeg du finner ut av ting og at du på en eller annen måte får det bedre enn du beskriver at du har det nå. :-)

Anonymkode: a2d6e...e13