Tør ikke å vise trynet mitt i hjembyen

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 år som for tiden studerer i Bergen. Kommer fra en liten kystby. Jeg klarte ikke å fullføre VGS på normert tid av mange forskjellige grunner, så jeg bodde hjemme til jeg var 22 og flyttet. 

Det som er kjipt er at jeg gruer meg til å reise hjem på ferier selv om jeg savner familien. Har søsken, tantebarn, en mamma, besteforeldre og søskenbarn jeg er veldig glad i og står nære, men jeg synes det er så flaut å skulle møte på noen jeg kjenner på min alder. Som regel ligger jeg veldig "i dekning" hver gang jeg er hjemme og tør knapt å gå på butikken. 

Greia er at jeg hadde en utrolig turbulent ungdomstid. I perioden 15-20 år så utagerte jeg noe voldsomt i mange forskjellige retninger. Jeg var veldig deprimert etter at mine foreldre skilte seg og faren min viste seg å være verdens største drittsekk (og det etter 13 år som en helt normal familie, så det var et stort sjokk. Orker ikke fortelle alt for det er ikke kjemperelevant men kort fortalt var han utro mot moren min og veeeldig stygg mot henne i prosessen. Da jeg og broren min ble sinna på han så reagerte han med å avskrive oss totalt fordi vi "kledde oss rart" og fordi jeg var "lesbisk" (er egentlig ikke lesbisk, men hadde en periode ut av skapet for å provosere og få oppmerksomhet). Uansett så var jeg både deppa og fortvila, men det er egentlig ikke en unnskyldning ettersom broren min ble helt normal på tross av at pappa var kjip. 

Anywayz så skjedde det utrolig mye rart i løpet av disse årene. Jeg har lå med utrolig mange gutter, noen av de eksene til venninner og det til tross for at jeg ofte var hyggelig mot de og latet som ingenting selv om alle egentlig visste at jeg drev og la an på eksene til X og Y. For å gjøre det enda pinligere så var jeg alt for intens for disse gutta og ble egentlig avvist gang på gang. Det toppet seg en gang en gutt (eksen til en god venninne) jeg hadde ligget med avviste meg i etterkant hvorpå jeg faket et selvmordsforsøk for å få han til å komme på besøk til meg midt på natten. 

Jeg hadde utrolig mange rare faser personlighetsmessig. I en periode var jeg bi eller lesbisk og fant meg en jentekjæreste fra nabobygda via Gaysir. Fikk henne til og med til å flytte inn til byen og starte blogg med meg. En stund senere var jeg plutselig hetero igjen. Jeg ble anorektiker, sluttet å spise, la ut masse bilder av ribbeina mine, ble veggis, veganer, slutta med det, skulle bli kunstner også videre. 

Det jeg skammer meg mest over er likevel måten jeg behandlet venner på. Fordi jeg var medlem i en dansegruppe hadde jeg en stor jentegjeng som alltid passet godt på meg. Likevel så var jeg ofte falsk mot disse jentene - møtte andre og mer alternative folk og baksnakket de, startet rykter om og fortalte hemmelighetene deres videre. Selv om jeg egentlig hadde kjempedårlig selvtillit så skulle jeg alltid snakke med alle jeg møtte på byen og prøve å smiske meg inn på andre. Jo mer populære, jo mer skulle jeg smiske. I ettertid ser jeg jo at jeg må ha vært sykt påtrengende ovenfor noen av disse personene. 

Spesielt en jente fascinerte meg veldig. Sykt pen og populær og veldig snill mot alle. Jeg ble venn med henne og hang masse med henne i en periode, la ut om alt mulig og delte opp og ned med henne. Hun var utrolig god og snill, men hver gang jeg følte at hun ikke gav meg nok oppmerksomhet så lagde jeg bare drama og styr. Stjal pillene hennes, drakk meg full alene og telefonterroriserte henne. 

Nå sitte jeg i Bergen noen år senere og skjønner ikke hvem denne jenta var eller hvordan hun kan ha vært meg. Jeg klarer ikke å forstå brøkdeler av alt jeg har funnet på og har faktisk fortrengt mye av dette fordi jeg har lagt meg til en vane å ikke tenke på det og benekte selvkritiske tanker. Men nå kjenner jeg at skammen bare blir sterkere med årene. Jo lengre tid som går desto mer forstår jeg av hvor mye jeg har lekt med og utnyttet følelsene til mange og dreti meg regelrett ut for halve byen. 

Jeg har i dag diagnosen manisk depressiv og ifølge psykologen min så kan mye av det som har skjedd forklares gjennom veldig sterk mani og vekslende depresjon. Men det er jo ingen unnskyldning og jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal klare å godta at jeg faktisk har gjort alt dette og hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg har prøvd å tenke ut alle varianter av unnskyldninger og beklagelser ovenfor de som ble utsatt for det verste, men jeg vet ikke om jeg klarer å ta kontakt eller forholde meg til det. Er ekstremt redd for å rippe opp andre folks minner nå som dette er en stund siden og en del forhåpentligvis i ferd med å bli glemt.

Samtidig så tror jeg at jeg må gjøre ett eller annet med dette for å klare å komme meg videre i livet og ikke være hemmet over ekstrem og langvarig skam. 

Noen råd? Hilsen fortvila jente  

 

Anonymkode: ea8d2...433

[AnonymBruker]

Hvis dette plager deg, og preger deg, så mye som du beskriver, og du opplever at det bare blir verre og verre jo mer tid som går, så er mitt råd å konfrontere det.

Ta kontakt med dem du er mest redd for å møte på. Beklag deg, la det komme frem gjennom opptreden at du har forandret deg mye siden den tiden og at du håper at andre har lagt det bak seg, eller kan gjøre det fra nå av.

Deretter er det ikke annet å gjøre enn å konsekvent vise, over tid, at dette faktisk har skjedd og at folk ikke lenger har noen grunn til å mistenke deg for å oppføre deg slikt lenger.

 

Og en ting til -- ikke ødelegg deg selv med skam og skyldfølelse. Vi har alle vært hormonelle tullinger. I ulik grad riktignok, men shit happens. Man kan ikke endre fortiden, men man kan konfrontere den, og velge å ha en annenledes nåtid og framtid.

Anonymkode: ea0a6...6a5

[cherry blossomed. gone.]

kan du ikke bare snike deg ut de gangen du må da?

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dette plager deg, og preger deg, så mye som du beskriver, og du opplever at det bare blir verre og verre jo mer tid som går, så er mitt råd å konfrontere det.

Ta kontakt med dem du er mest redd for å møte på. Beklag deg, la det komme frem gjennom opptreden at du har forandret deg mye siden den tiden og at du håper at andre har lagt det bak seg, eller kan gjøre det fra nå av.

Deretter er det ikke annet å gjøre enn å konsekvent vise, over tid, at dette faktisk har skjedd og at folk ikke lenger har noen grunn til å mistenke deg for å oppføre deg slikt lenger.

Og en ting til -- ikke ødelegg deg selv med skam og skyldfølelse. Vi har alle vært hormonelle tullinger. I ulik grad riktignok, men shit happens. Man kan ikke endre fortiden, men man kan konfrontere den, og velge å ha en annenledes nåtid og framtid.

Anonymkode: ea0a6...6a5

Takk for gode råd! 

Jeg kommer nok aldri til å få tak i alle som har blitt utsatt for min merkelige oppførsel, og enkelte personer har vært ganske ufyselige mot meg i etterkant slik at jeg sånn sett kan regne oss som skuls selv om det ikke unnskylder at jeg var en idiot, men jeg har i alle fall en klar liste i hodet over tre personer som virkelig fortjener en unnskyldning. To av de har jeg kontakt med av-og-på den dag i dag mens den siste ville nok snudd i døra hvis hun fikk øye på meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal legge det frem. 

Et av problemene mine er at jeg er utrolig følelsesstyrt i øyeblikket og det verste som kan skje er at jeg lar meg rive med og begynner å unnskylde eller bortforklare ting hvis jeg føler meg utsatt. Jeg har jo brukt ganske feil teknikker for å tilegne meg venner og har ofte brukt mine og andres følelser som våpen tidligere og jeg er litt redd for at tendensene skal komme tilbake hvis jeg setter meg i situasjonen (lever veldig dramafritt akkurat nå, men det er jo også fordi jeg lever ganske isolert fra mitt "forrige liv" og bevisst unngår situasjoner hvor jeg blir veldig følsom). 

Er det teit om jeg sender brev? Vil jo gjøre det ansikt til ansikt, men er så redd for at jeg ikke skal klare å få sagt alt jeg vil eller ikke få sagt det på rette måten. 

2 minutter siden, cherry blossomed. gone. skrev:

kan du ikke bare snike deg ut de gangen du må da?

Haha joo, det hadde jo vært en veldig enkel løsning og på en måte så har det jo "fungert" i noen år nå, men jeg merker at det ikke er en god langvarig teknikk. Jeg har kjæreste og samboer nå og down the line så ønsker jeg jo å kunne ta med mine fremtidige barn til byen uten å drive å gjemme meg bak butikkhyller og sånt.

Jeg ønsker også å bli litt ferdig med noen av de tingene som plager meg mest. Mennesker jeg virkelig oppførte meg dårlig mot uten å ha fortjent meg. At jeg har driti meg ut ovenfor hele byen kan jeg nok leve med, men det er noe med de som virkelig brukte mye tid og energi på meg bare for å bli behandlet ekstremt dårlig og det er vanskelig å leve med. 

Jeg har nok fortsatt noen problemer. Ikke slik at de som blir kjent med meg nå kan se eller merke det på meg, men det er fordi jeg går i behandling og får hjelp samtidig som jeg har lært meg å unngå visse situasjoner men samtidig så tror jeg aldri at jeg kan bli helt frisk hvis jeg ikke konfronterer det jeg har gjort. 

Anonymkode: ea8d2...433

[AnonymBruker]

Noen ganger kan det hjelpe å skrive om slike ting og være åpen om sykdommen, hvis du klarer det. Om så bare for deg selv, om du ikke vil dele det med verden. Jeg synes det er veldig fint at du har klart å bli bedre og med det kommer normale grenser og følelsene som skaper de. Dessverre så anvender du nå disse følelsene på minnene dine, som er forståelig. Kan tenke meg at det er veldig vanskelig og forvirrende, også for deg, å skille mellom hva som er sykdom og hva som er deg som person. Regner med at du har måtte bli kjent med en ny versjon av deg selv. 

Noen vil nok ha forståelse for at du ikke var frisk, men andre vil ikke det.

Jeg håper du ikke glemmer og også kjenne på gleden over å ha blitt bedre, og etterhvert vil du kanskje også oppleve en sorg over hvordan denne sykdommen har gått utover også deg, ikke bare andre. 

Med tiden vil livet ta over, men du må ut blant folk der også igjen, for å skape nye minner, nå har du bare de gamle. For de fleste andre også har livet gått videre, og smerten er som oftest ikke like sterk lengre, i alle fall ikke hos de fleste. Men at noen vil være skeptiske til deg er nok mulig. Men samtidig må du huske på at alle spiller hovedrollen i eget liv, du har ikke like stor plass i deres sinn som du har i ditt eget, så opplevelsene og følelsene du sitter med, sitter ikke nødvendigvis like sterkt i andre. 

Anonymkode: 46a51...090

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger kan det hjelpe å skrive om slike ting og være åpen om sykdommen, hvis du klarer det. Om så bare for deg selv, om du ikke vil dele det med verden. Jeg synes det er veldig fint at du har klart å bli bedre og med det kommer normale grenser og følelsene som skaper de. Dessverre så anvender du nå disse følelsene på minnene dine, som er forståelig. Kan tenke meg at det er veldig vanskelig og forvirrende, også for deg, å skille mellom hva som er sykdom og hva som er deg som person. Regner med at du har måtte bli kjent med en ny versjon av deg selv. 

Noen vil nok ha forståelse for at du ikke var frisk, men andre vil ikke det.

Jeg håper du ikke glemmer og også kjenne på gleden over å ha blitt bedre, og etterhvert vil du kanskje også oppleve en sorg over hvordan denne sykdommen har gått utover også deg, ikke bare andre. 

Med tiden vil livet ta over, men du må ut blant folk der også igjen, for å skape nye minner, nå har du bare de gamle. For de fleste andre også har livet gått videre, og smerten er som oftest ikke like sterk lengre, i alle fall ikke hos de fleste. Men at noen vil være skeptiske til deg er nok mulig. Men samtidig må du huske på at alle spiller hovedrollen i eget liv, du har ikke like stor plass i deres sinn som du har i ditt eget, så opplevelsene og følelsene du sitter med, sitter ikke nødvendigvis like sterkt i andre. 

Anonymkode: 46a51...090

Takk for fine ord <3 Å skrive her og få litt innspill fra andre har faktisk hjulpet ganske mye. Jeg får jo selvsagt sortert ut mye tanker i behandling, men der er jo fokuset mye mer på min egen fremgang og mindre på hva helt vanlige mennesker synes om situasjonen min. For å være helt ærlig så hadde jeg forventet å få mye hore-hets da jeg skrev innlegget og ubevisst så tenkte jeg at jeg sikkert fortjener mye av det - noe som sier sitt om hvor destruktiv jeg kan være mot meg selv til tross for at jeg klarer meg mye bedre nå. 

Jeg har veldig lyst til å være åpen om diagnosene mine. Første del av behandlingen var å gi familien min informasjon om personlighetsforstyrrelser og det hjalp mye på å lege mange av de onde følelsene som har oppstått mellom oss. Både moren og broren min har alltid støttet meg, men de har virkelig vært igjennom et helvete da de bodde med meg, og de har nok fått bearbeidet mye av følelsene sine knyttet til frustrasjonen de stod i da jeg raset som verst.

Samtidig så har jeg ikke lyst til å dytte diagnosene mine foran meg hele veien, vil ta ansvar selv også. Men ønsker samtidig at de skal forstå at de ikke har blitt angrpet eller misbrukt av meg på grunn av hvem de er, men snarere fordi det er en del av et mønster. 

I natt startet jeg på et brev til eksen min. Jeg ble sammen med henne i en periode hvor jeg var lei av guttedrama jeg hadde skapt selv og såret henne utrolig mye. Jeg var nok innerst inne klar over at jeg ikke er lesbisk, men jeg klarte ikke å stanse dette fra å eskalere forholdet og dra henne inn i mye drama som hun helst skulle vært uten. Det er veldig vondt å skrive til henne, for det får meg til å tenke på hvor støttende hun faktisk var og hvor meningsløst jeg kastet henne vekk etterpå. Lurer på om jeg skal nevne en av diagnosene jeg har som passer godt for å beskrive hvordan jeg var da jeg var i forhold med henne. Ønsker at hun skal forstå at dette aldri var personlig og at hun aldri gjorde noe feil, men samtidig vil jeg at hun skal vite at jeg faktisk er lei meg og ikke bare kommer med en forklaring om at "sånn ble det bare fordi jeg var syk". 

Personer med histrionisk personlighetsforstyrrelse preges av overdreven emosjonalitet, teatralsk væremåte, dramatisering, overdreven oppmerksomhetssøking, selvopptatthet og overdrivelser. De kommer ofte lett i kontakt med andre og kan gjøre et sterkt og godt førsteinntrykk, men har vanskeligheter med å opprettholde varige stabile relasjoner til andre. Noen er kroppslig ekshibisjonistiske, utfordrende og kan være upassende forførende for omgivelsene. Ofte er disse personene lett påvirkbare fra omgivelsene i forhold til meninger og handlinger.

 

TS

Anonymkode: ea8d2...433

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg også vært flau. Men jeg ville konfrontert mest mulig og bevist at jeg har forandret meg. Prøv det. Hadde du vært min venn så hadde jeg satt stor pris på det i hvert fall.

Anonymkode: c8958...3a1