Når nær familie er syk, og man er nærmeste pårørende

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke skrive alt som skjer her nå. Men faren min er svært syk, og jeg synes dette er tungt i seg selv. Så begynner det å bli litt mye for meg nå, som er registrert som nærmeste pårørende. Han har nå fått status ikke beslutningsdyktig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe han, og føler meg altfor ung til å være i denne situasjonen.  

Hadde jeg jobbet hadde jeg fått sykemelding. Men jeg er allerede ufør (fysisk sykdom). Jeg føler meg så egoistisk som sier at jeg er sliten nå, det er jo ikke meg det er synd på. 

Er så redd for å ikke klare alt, at jeg ikke tar riktige valg eller passer på nok. Jeg har barn, og føler meg revet i to pga det. Er alenemor, så barnet (12 år) er alene hjemme når jeg er på sykehuset. Barnet har trivdes mye alene, men nå føler jeg det blir for mye. Vet også at han er bekymret for mammaen sin, ser jo at jeg er ganske ødelagt over dette. Prøver å oppmuntre meg til at vi skal dra på tur noen dager så jeg får tenke på andre ting. Men jeg tør ikke dra noe sted, i tilfelle det skjer mens jeg er borte.

Egentlig lurer jeg ikke på noe her, jeg er bare så fortvilet over alt sammen, og synes det er grusomt at jeg holder på å miste pappaen min. Å se han ha det vondt er forferdelig, jeg vil så gjerne gjøre det best mulig for han. Slites mellom veldig mange følelser nå, og så fort jeg tenker at jeg er sliten så blir jeg skamfull, det er jo ikke jeg som er syk. 

Beklager rotete innlegg.. 

Anonymkode: 8a140...d8b

[AnonymBruker]

Du bør kontakte avdelingen på sykehjemmet eller sykehuset han er på, eller dersom han er hjemme hjemmesykepleien, og forklare situasjonen og at dette er for mye for deg å klare alene. 

Sykehus og sykehjem har prest dersom dette er en aktuell innfallsvinke for deg i din situasjon, sykehuset har i tillegg sosionom. 

Alternativt kan du kanskje prate med din egen fastlege? Det viktige er at du finner noen som kan hjelpe og støtte  deg i den vanskelige situasjonen.

Anonymkode: 47575...959

[EvaLena]

Huff, jeg har dessverre ingen gode råd. Har bare lyst til å gi deg en klem  

Det er lov å bli sliten i en slik situasjon, men værsåsnill ikke få dårlig samvittighet pga det. 

[Mari Y]

Det er jo viktig å ta vare på barnet sitt i første omgang. Ville ha gjort som overnevnte kontaktet fastlege eller sykehjemmet. Barn har også krav på oppmerksomhet. Man kan sikkert også høre på Doktoronline.no eller Lommelegen.no. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du bør kontakte avdelingen på sykehjemmet eller sykehuset han er på, eller dersom han er hjemme hjemmesykepleien, og forklare situasjonen og at dette er for mye for deg å klare alene. 

Sykehus og sykehjem har prest dersom dette er en aktuell innfallsvinke for deg i din situasjon, sykehuset har i tillegg sosionom. 

Alternativt kan du kanskje prate med din egen fastlege? Det viktige er at du finner noen som kan hjelpe og støtte  deg i den vanskelige situasjonen.

Anonymkode: 47575...959

Fastlegen min er på ferie i to uker til, jeg har bestilt time, men fikk ikke før han var tilbake i slutten av august. 

Har jevnlige møter der han er, de er veldig flinke der til å ta vare på oss rundt også. Men vi er en ung søskenflokk (jeg er eldst), så det er mange hensyn å ta. 

Jeg har forsåvidt mange å snakke med, men jeg føler meg så egoistisk som tenker på egne behov oppi der her. Det er vondt å se at pappa ikke er pappa lenger, og så får man et sterkt ønske om å skjerme han mot mennesker vi ser ikke gjør han noe godt. Samtidig som man ikke vil såre de lenger ut i familien heller. Jeg aner ikke hvordan jeg skal løse ting slik at det blir best for alle, og da spesielt faren min. 

3 minutter siden, EvaLena skrev:

Huff, jeg har dessverre ingen gode råd. Har bare lyst til å gi deg en klem  

Det er lov å bli sliten i en slik situasjon, men værsåsnill ikke få dårlig samvittighet pga det. 

Takk 

2 minutter siden, Mari Y skrev:

Det er jo viktig å ta vare på barnet sitt i første omgang. Ville ha gjort som overnevnte kontaktet fastlege eller sykehjemmet. Barn har også krav på oppmerksomhet. Man kan sikkert også høre på Doktoronline.no eller Lommelegen.no. 

Da dette skjedde så tok far til barnet over noen uker, men han bor langt unna og sønnen min ville tilbake hit. Tror han nyter å være alene en del (ipad og tv), men det som plager han er å se hvor påvirket jeg blir. Der føler jeg at jeg feiler som mor, for det er ikke riktig at en 12åring skal bekymre seg for moren sin. 

Faren min er jo bare i 50-årene, så det er ingen gammel mann som har levd livet, men en som hadde så inderlig mye igjen. Den yngste av oss er ikke myndig engang.. Jeg føler alt sammen er vanskelig å takle, er så redd jeg ikke klarer å ta vare på alle sammen. 

Anonymkode: 8a140...d8b

[AnonymBruker]

Det hjelper uansett bare å få det ut til fremmede som ikke bare begynner å grine sammen med meg. Gråt hjelper jo faktisk, får ut litt som har hopet seg opp. 

Anonymkode: 8a140...d8b

[AnonymBruker]

Vanskelig situasjon du er i. Mistet selv min samboer for noen år siden og det var veldig tungt og intenst mens det stod på. Var ingen andre å dele omsorgen med. Jeg har et barn som var tenåring -eldre enn din. I ettertid ser jeg at jeg mistet han litt ut av syne. Sykdommen og dødsfallet tok all tid og krefter. 

Du må være der for din far, det vil du ikke angre på i ettertid. Det er trolig snakk om kort tid det er mest intenst. Men du må styre besøkene slik at du klarer begge deler.

Du må sette av tid og "lommer" av normalitet oppi alt det vonde. Lag/spis middag sammen med sønnen din hver dag. Snakk om hva han driver med og involverer deg i han. Informer han om hvordan det er med bestefar. Ta han med på sykehuset. Spis middag der. Spill spill/les bok/sov middag der. Alt etter hva muligheter der er. Må du være der hver dag? Eller mange timer hver dag? Noe begrensning må til slik at du klarer å stå i dette uten å knekke.

Snakk med personalet/din fars kontaktperson om situasjonen. Hva med dine fars venner, er det noen av de du kan involvere? Besøkssenter fra Røde kors? Sykehuspresten var helt uvurderlig i vår prosess ...

Ønsker deg og dere alt godt videre. God klem

Anonymkode: 43529...f6b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig situasjon du er i. Mistet selv min samboer for noen år siden og det var veldig tungt og intenst mens det stod på. Var ingen andre å dele omsorgen med. Jeg har et barn som var tenåring -eldre enn din. I ettertid ser jeg at jeg mistet han litt ut av syne. Sykdommen og dødsfallet tok all tid og krefter. 

Du må være der for din far, det vil du ikke angre på i ettertid. Det er trolig snakk om kort tid det er mest intenst. Men du må styre besøkene slik at du klarer begge deler.

Du må sette av tid og "lommer" av normalitet oppi alt det vonde. Lag/spis middag sammen med sønnen din hver dag. Snakk om hva han driver med og involverer deg i han. Informer han om hvordan det er med bestefar. Ta han med på sykehuset. Spis middag der. Spill spill/les bok/sov middag der. Alt etter hva muligheter der er. Må du være der hver dag? Eller mange timer hver dag? Noe begrensning må til slik at du klarer å stå i dette uten å knekke.

Snakk med personalet/din fars kontaktperson om situasjonen. Hva med dine fars venner, er det noen av de du kan involvere? Besøkssenter fra Røde kors? Sykehuspresten var helt uvurderlig i vår prosess ...

Ønsker deg og dere alt godt videre. God klem

Anonymkode: 43529...f6b

Tusen takk for at du deler. 

Vi er flere som bytter på besøk. Faren min har gitt tydelig beskjed om at han ikke vil at vi skal være for lenge, han vil helst være i fred mest mulig når han er så dårlig. Så vi er innom en gang på formiddagen og en gang på ettermiddagen. Ofte bare en halvtime-time om gangen. Og så er det en annen person, som kommer dit og er der hele dagen. Personalet tok det opp med oss, fordi de følte han var mer urolig og aggressiv når den personen var i nærheten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt fra om noe sånt, for jeg er ikke helt sikker på om faren min vil ha den personen der eller ikke. (Lenger reisevei, så når denne først kommer er det flere dager i strekk, hele dagen). Det er mulig pappa liker det, det vet jeg ikke. Men jeg ser selv at mye av sinnet hans er rettet mot den personen, og ikke oss barna (selv om vi også får noen av utbruddene).

Føler meg slem som utleverer han nå.. 

Han er ikke i terminal fase enda heller, så det kan gå uker slik. Som personalet sa, vi vet ikke om vi må ringe deg i morgen, om en uke eller fire uker. Ingen kan forutsi det. 

(Jeg og sønnen har snudd om middag og kveldsmat denne perioden, da faren min for ca to uker siden fikk veldig endret søvnbehov, og vil legge seg tidlig. Dermed har vi kvelden fri. Prøver å kose oss den tiden, men middag sammen, prat og gjerne en film.) 

Men jeg har vært dårlig på å involvere meg i hva han gjør på dagtid, når jeg tenker over det. Spør bare om det har gått greit idag. Så takk for det tipset, kanskje sånne ting hjelper mer. Sønnen min er vant til at jeg er en veldig engasjert mor slik sett, så det er klart det er en stor forandring (siden jeg ikke har så mange fysiske muligheter har jeg vært opptatt av gode samtaler og engasjert meg mye med lekser, prat med hans kompiser etc. Nå er det lite av det også.) 

 

Anonymkode: 8a140...d8b

[Gjest Hapi]

Syns det høres ut som om du tar litt mye ansvar for alle sammen. Faren din virker som han ikke vil ha så mye besøk, og de yngre søsknene dine har jo hverandre. Det kan hende du tenker at du må gjøre mere enn du egentilg må.

Går det an å spørre faren din om han vil ha den personen der?

[AnonymBruker]

Godt at dere har kveldene fri. Et besøk om dagen 1-2 timer høres overkommelig ut for meg (jeg tilbrakte timesvis på sykehuset hver dag), men om det ikke er det for deg, så kan dere avtale annenhver dag eller noe med de andre som er innom, slik at pausene blir lengre og en får hentet seg inn litt. 

Glemte å si; husk å snakke med sønnen din om det som skjer med bestefar. Jeg glemte sønnen min litt og snakket konstant i tlf med andre, så han fikk ho info på den måten.  Men i ettertid ser jeg at jeg burde ha fortalt han ting først, slik at han ikke alltid hørte det "via andre", eller fordi jeg informerte andre. Så det angrer jeg litt på. 

Anonymkode: 43529...f6b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt at dere har kveldene fri. Et besøk om dagen 1-2 timer høres overkommelig ut for meg (jeg tilbrakte timesvis på sykehuset hver dag), men om det ikke er det for deg, så kan dere avtale annenhver dag eller noe med de andre som er innom, slik at pausene blir lengre og en får hentet seg inn litt. 

Glemte å si; husk å snakke med sønnen din om det som skjer med bestefar. Jeg glemte sønnen min litt og snakket konstant i tlf med andre, så han fikk ho info på den måten.  Men i ettertid ser jeg at jeg burde ha fortalt han ting først, slik at han ikke alltid hørte det "via andre", eller fordi jeg informerte andre. Så det angrer jeg litt på. 

Anonymkode: 43529...f6b

Å tilbringe timesvis der hver dag i flere måneder går ikke, det sier seg selv. Ikke ønsker faren min det, og ikke hadde noen hatt tid til det. Det får komme den dagen det går over i terminal fase. 

Anonymkode: 8a140...d8b

[AnonymBruker]

Føler med deg, jeg hadde det på samme måte med moren min da hun var syk, men da var barnet mitt bare 5 år så mye av ansvaret for han falt over på faren. 

Det er slitsomt når det står på, men jeg angrer ikke i ettertid på at jeg stilte opp så mye. Jeg bodde på sykehuset i perioder og var der hele tiden den siste uken hun levde.

Anonymkode: a30f6...bd0

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg, jeg hadde det på samme måte med moren min da hun var syk, men da var barnet mitt bare 5 år så mye av ansvaret for han falt over på faren. 

Det er slitsomt når det står på, men jeg angrer ikke i ettertid på at jeg stilte opp så mye. Jeg bodde på sykehuset i perioder og var der hele tiden den siste uken hun levde.

Anonymkode: a30f6...bd0

Jeg vet ikke om du er klar over at jeg føler meg enda verre av å lese sånt? At jeg faktisk får mer dårlig samvittighet, og føler at jeg ikke stiller opp nok. Mulig det ikke var intensjonen, men av de to siste innleggene har jeg bare følt meg som en forferdelig dårlig datter som ikke klarer slik andre døtre tydeligvis klarer. 

Anonymkode: 8a140...d8b

[Gjest Hapi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om du er klar over at jeg føler meg enda verre av å lese sånt? At jeg faktisk får mer dårlig samvittighet, og føler at jeg ikke stiller opp nok. Mulig det ikke var intensjonen, men av de to siste innleggene har jeg bare følt meg som en forferdelig dårlig datter som ikke klarer slik andre døtre tydeligvis klarer. 

Anonymkode: 8a140...d8b

Jeg skjønner hva du mener angående disse innleggene, TS, andre kan ikke vite hvor mye energi du har eller noe som helst om deg.
Det er forskjell på energinivået til mennesker, og også hvor mye man orker av sykehus og sykdom. Min mor døde på sykehus, og jeg syns det var helt uutholdelig å være der inne, mens andre slekninger sa at det måtte man da bare klare.
Ingen kan forlange at du gjør mer enn du kan. Man kan bli utbrent etter mye stress, så ta vare på deg selv.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om du er klar over at jeg føler meg enda verre av å lese sånt? At jeg faktisk får mer dårlig samvittighet, og føler at jeg ikke stiller opp nok. Mulig det ikke var intensjonen, men av de to siste innleggene har jeg bare følt meg som en forferdelig dårlig datter som ikke klarer slik andre døtre tydeligvis klarer. 

Anonymkode: 8a140...d8b

Det var overhodet ikke vondt ment, tvert imot. Det ER slitsomt å være pårørende og vi har alle forskjellige grenser. Jeg prøvde å få andre søsken til å hjelpe, men ingen ville/gadd. At jeg ikke angrer i ettertid er jo sant, men der og da følte jeg ikke akkurat at jeg hadde så mye annet valg enn å stille opp.

Beklager at jeg fikk deg til å føle deg verre, det var absolutt ikke meningen.

Anonymkode: a30f6...bd0