Sliten av forventningene til et A4 liv

[AnonymBruker]

Jeg føler alle har forventninger til hva jeg gjør med livet mitt og forventningene er så A4. Familien min er ganske A4 og lever et helt vanlig liv. Jeg derimot har begynt å tenke på å gå mine egne veier, men får så lite støtte.

Foreldrene og besteforeldrene forventer jeg skal spare til hus og slå meg ned i bygda jeg er fra. Foreldrene maser allerede om boliger til salgs i distriktet. Jeg har lyst å kjøpe båt og bo på den.

Venninnene mine lurer på hvorfor jeg ikke får meg kjæreste og barn snart. Hvorfor jeg heller får meg en stor og skummel hund som kommer til å skremme vekk menn.

Jeg blir så sliten av å føle at jeg blir presset til noe jeg ikke vil. For hver gang jeg forteller om mine planer og drømmer, ler alle de vekk. "Det er lov å drømme" sier de.

Men jeg har da oppnådd noe, jeg har tatt en mastergrad, jeg har fått jobb. Noenlunde sosial og har hobbyer. Men alle forventningene gjør at jeg blir sliten av det, har lyst å bare gi etter...

 

Hva gjorde du når familien forventet noe helt annet enn det du ville?

Anonymkode: 8c943...168

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjorde du når familien forventet noe helt annet enn det du ville?

Anonymkode: 8c943...168

For meg har det hjulpet å lese mange bøker om folk som har gått sin egen vei og funnet sin egen vei til lykke. Den siste i rekken er "Originals: How Non-Conformists Change the World". Det er så alt for lett å bli sugd inn i en virkelighet hvor livet har en oppskrift som skal følges (=bachelorgrad, mann, barn, hus, bryllup i kirken med treretters middag, deltidsjobbing mens barna er små osv), og hvis du ikke følger oppskriften er du "rar"=det er noe galt med deg. Nå har jeg blitt såpass voksen at jeg ikke bryr meg om at noen synes jeg er rar. Jeg ser egentlig på det som et kompliment.

Skap ditt eget gode liv. Så lenge du kjenner at det er riktig for deg kan de andre ta seg en bolle.

Anonymkode: bbe7d...b47

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjorde du når familien forventet noe helt annet enn det du ville?

 

Ble voksen og innså at familien min ikke styrer livet mitt. Det burde du også gjøre.

Anonymkode: f8ca8...dac

[AnonymBruker]

Hvis du har en mastergrad er du vel minst 25 og har bodd hjemmefra noen år? Du trenger ikke tenke på hva familien mener om ditt liv. Synes det høres pussig ut. Har du ingen venner der du har studert?

Anonymkode: cb9fb...ae3

[Gjest noe tilfeldig]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler alle har forventninger til hva jeg gjør med livet mitt og forventningene er så A4. Familien min er ganske A4 og lever et helt vanlig liv. Jeg derimot har begynt å tenke på å gå mine egne veier, men får så lite støtte.

Foreldrene og besteforeldrene forventer jeg skal spare til hus og slå meg ned i bygda jeg er fra. Foreldrene maser allerede om boliger til salgs i distriktet. Jeg har lyst å kjøpe båt og bo på den.

Venninnene mine lurer på hvorfor jeg ikke får meg kjæreste og barn snart. Hvorfor jeg heller får meg en stor og skummel hund som kommer til å skremme vekk menn.

Jeg blir så sliten av å føle at jeg blir presset til noe jeg ikke vil. For hver gang jeg forteller om mine planer og drømmer, ler alle de vekk. "Det er lov å drømme" sier de.

Men jeg har da oppnådd noe, jeg har tatt en mastergrad, jeg har fått jobb. Noenlunde sosial og har hobbyer. Men alle forventningene gjør at jeg blir sliten av det, har lyst å bare gi etter...

 

Hva gjorde du når familien forventet noe helt annet enn det du ville?

Anonymkode: 8c943...168

Jeg seilte min egen sjø og levde mitt eget liv. Tatt masse valg ingen var spesielt enig i, men som viste seg å være helt riktig i det lange løp. Når familie og venner kommer med "gode råd" om hva du burde gjøre med livet ditt er det basert på deres egne erfaringer og ønsker for ett liv. Ikke dine. (Og p.s; i ettertid har jo alle sett at de valg jeg tok var riktig for meg, og gitt meg kred for nettopp det å gå egne veier) 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du har en mastergrad er du vel minst 25 og har bodd hjemmefra noen år? Du trenger ikke tenke på hva familien mener om ditt liv. Synes det høres pussig ut. Har du ingen venner der du har studert?

Anonymkode: cb9fb...ae3

Jo, jeg har venner der jeg har studert. Men de fleste er nå gift med barn.

Anonymkode: 8c943...168

[AnonymBruker]

Hva med å flytte til en litt større by, tror det er lettere å få aksept for å ikke leve helt A4 der. Og det er så utrolig viktig at man lever det livet man ønsker. Jeg lever vel litt A4, da jeg har barn. Men jeg har tatt flere valg, familien min synes er rare. Men de valgene har gjort meg og barna lykkeligere.

Anonymkode: 3f4e2...282

[Serafina.]

Følg dine egne veier og drømmer. Når de nærmeste vennene og familien lever A4 kan det være vanskelig for dem å se at det går an å leve annerledes. Mitt tips er at du ikke nødvendigvis diskuterer alt du ønsker og drømmer om med dem, men finner ut hva du vil og så bare gjør det. Ønsker du å flytte, så finn ut hvor du vil bo og organiser det før du gir dem beskjed om hva som skjer. Ikke la de gjøre deg usikker på valgene dine og la deg stoppe av deres ordinære liv. Det er ditt liv og det må du få leve som du selv ønsker.

[AnonymBruker]

Den 9.8.2016 at 8.39, AnonymBruker skrev:

Hva gjorde du når familien forventet noe helt annet enn det du ville?

Jeg er ikke interessert i familie og venners anerkjennelse, rett og slett ikke spesielt interessert i hva de mener, noe som gjør at jeg har fått kanskje etpar bemerkninger, men de har gitt opp ganske fort. Kanskje du har en ubevisst overbevisning om at det de ønsker av deg er det som er riktig. Vil anbefale Christel Nani's bok Hellige Valg.

Anonymkode: 74f70...d99

[Gjest O.G.]

Når man velger et lite A4liv, så kan man ikke regne med støtte og jeg forstår ikke hvorfor folk som gjør noe anerledes vil ha anerkjennelse heller.

[AnonymBruker]

Den 9.8.2016 at 9.21, AnonymBruker skrev:

For meg har det hjulpet å lese mange bøker om folk som har gått sin egen vei og funnet sin egen vei til lykke. Den siste i rekken er "Originals: How Non-Conformists Change the World". Det er så alt for lett å bli sugd inn i en virkelighet hvor livet har en oppskrift som skal følges (=bachelorgrad, mann, barn, hus, bryllup i kirken med treretters middag, deltidsjobbing mens barna er små osv), og hvis du ikke følger oppskriften er du "rar"=det er noe galt med deg. Nå har jeg blitt såpass voksen at jeg ikke bryr meg om at noen synes jeg er rar. Jeg ser egentlig på det som et kompliment.

Skap ditt eget gode liv. Så lenge du kjenner at det er riktig for deg kan de andre ta seg en bolle.

Anonymkode: bbe7d...b47

Anonymkode: cc6a8...a9c

[AnonymBruker]

Den ‎10‎.‎08‎.‎2016 at 11.40, O.G. skrev:

Når man velger et lite A4liv, så kan man ikke regne med støtte og jeg forstår ikke hvorfor folk som gjør noe anerledes vil ha anerkjennelse heller.

Hvorfor ikke? Hvorfor kan folk støtte et A4 liv men ikke et ikke-A4 liv?

Anonymkode: 8c943...168