Date alenemødre og alenefedre.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri datet alenemødre før så dette høres kanskje teit ut å tenke på. Det jeg er litt redd for er at jeg kanskje er sammen med dama i mange år for så at forholdet ryker. Kan man ikke da bli utrolig glad i barna selv om de ikke er ens egne? Er det ikke tungt å måtte miste barna? Det er en av grunnene til at jeg er redd for date alenemødre. Trist å ha vært stefar i kanskje 10 år, tatt stor del i ungens liv for så i kanskje beste fall få besøk av ungen en sjelden gang. 

Noen som tenker i samme baner eller som har opplevd det å ikke lenger være steforelder til en unge man har knyttet seg til?

Anonymkode: 983f4...466

[AnonymBruker]

Nå er jeg enslig mor selv. Men barna er 9 år, og 15 år. Så møter jeg en mann, så blir jo ikke han faren deres. Og de er ikke små barn, som lett knytter seg til en ny person. Barna har og sin egen far. Og jeg ønsker ikke å flytte raskt sammen med en mann. Så først og fremst skal denne mannen være kjæresten min.

Jeg har datet noen enslige fedre, som har barnet 50% eller mer. Og det har ikke funket, for barnet har hatt far rundt lillefingeren, og barnet vil ikke at far skal ha kjæreste. Og da vinner barnet.

Men nå om dagen, så dater jeg ikke, og ønsker ikke forhold nå. Føler det blir lett komplisert, da jeg har barn, og mannen har barn, så skal alle gå bra sammen. Tenker vel det blir lettere da mine barn, er ennå eldre, og jeg møter en mann med eldre barn og.

Anonymkode: 8b167...def

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg enslig mor selv. Men barna er 9 år, og 15 år. Så møter jeg en mann, så blir jo ikke han faren deres. Og de er ikke små barn, som lett knytter seg til en ny person. Barna har og sin egen far. Og jeg ønsker ikke å flytte raskt sammen med en mann. Så først og fremst skal denne mannen være kjæresten min.

Anonymkode: 8b167...def

Forstår jo at når barna er 15 så knytter de seg ikke like mye til stefaren. Men jeg er 29 år og når jeg treffer alenemødre så har de gjerne veldig unge barn. Jeg forstår jo også at jeg ikke blir faren til ungen, men man kan jo knytte seg sterkt til et barn selv om det ikke er sin egen unge. Igjen jeg har jo aldri vært sammen med en alenemor så jeg vet ikke hvordan det er.

Anonymkode: 983f4...466

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår jo at når barna er 15 så knytter de seg ikke like mye til stefaren. Men jeg er 29 år og når jeg treffer alenemødre så har de gjerne veldig unge barn. Jeg forstår jo også at jeg ikke blir faren til ungen, men man kan jo knytte seg sterkt til et barn selv om det ikke er sin egen unge. Igjen jeg har jo aldri vært sammen med en alenemor så jeg vet ikke hvordan det er.

Anonymkode: 983f4...466

Har selv barn og har møtt en mann for et knapt års tid tilbake siden. Barnet har aldri blitt introdusert for kjærester tidligere hos hverken meg eller barnefaren. Det blir nok ikke lenge til jeg introduserer min nye kjæreste for barnet. Når dette gjøres håper jeg at de kan etablere et godt forhold seg imellom. Barnet har allerede en far, men dette forhindrer ikke at hxn kan knytte seg til også andre voksne i oppveksten. Skal jeg satse videre på mannen jeg har møtt må jeg la han få en sjanse til også å bli med kjent med barnet mitt og ikke bare meg. Barnet mitt er tross alt en svært stor del av meg og mitt liv. Dersom man er sammen i mange år og barn og stefar knytter sterke bånd vil jeg selvsagt gjøre mitt for at de likevel kan opprettholde kontakten dersom forholdet oss imellom skulle ta slutt. Men dette krever årelang opparbeiding av et familiært forhold der stefar har fungert som en ressursperson og tatt seg av barnet som om hxn skulle vært hans egen. Sånne bånd kutter man ikke uten videre, man bør alltid tenke brnets beste uansett.

Anonymkode: 0415b...d66

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å bli en ny mor, men i et forhold der det barn fra før av ønsker jeg å jobbe for å være en tydelig og kjærlig voksen, og å være en nøkkelperson. Dater en med barn nå, og vi har snakket mye om dette. Mine tanker er at jeg vil vente til jeg er ganske sikker på forholdet fordi jeg er redd for å bli glad i mennesker som forsvinner ut av livet mitt. Det blir liksom urettferdig for både meg og barna at vi skal knytte oss til hverandre og bli glade i hverandre hvis jeg bare er en liten "fase". På ett eller annet tidspunkt må man likevel hoppe uti det. Man kan aldri gå inn i et forhold og vite at det skal vare livet ut, men man kan håpe og tro det. Jeg kjenner meg likevel godt igjen i tankene dine, og det er en grunn til at vi tar det ganske kuli på den fronten. Kommer ikke til å møte barna før vi begynner å bli ganske sikre på hverandre. Men jeg mener også at man skal bli kjent med barna FØR man er på randen til samboerskap, fordi det aldri hadde fungert dersom jeg og barna ikke likte hverandre av en eller annen grunn. Jeg er overbevist om at man kan føle seg veldig nære stebarn. 

Anonymkode: 3e816...d7a

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig at man finner noen som er på samme mentale plan... I familien min blir ekser alltid invitert med på alt mulig når de har vært i familien over lengre tid. Så lenge de har vært hyggelige og oppfører seg pent selvsagt.

Anonymkode: e34d1...75d

[Gjest spicy91]

hook ups ja - forhold nei

[Gjest Jan-Andre]

Er det en spesiell alenemor som gjør at du lurer på dette? For hvis ikke trenger du jo ikke å date alenemødre. I utgangspunktet syns jeg du er for ung til den slags forpliktelser og emosjonelle bånd til en annen manns barn. Med mindre det er snakk om godt voksne "barn", er det en kraftig baggasje for deg å være med på å bære. Jo mer fraværende barnefaren er, jo mer må du forholde deg til barna (direkte og indirekte). Jo mer tilstedeværende barnefaren er, jo mer må du forholde deg til ham - som en slags trisomi. Så med mindre det er en spesiell person du har falt for, vil jeg anbefale deg å se til andre beitemarker. Sikkert noen som kommer til å reagere på det jeg sier, men det er nå uansett noe for deg å vurdere oppi det hele.

[Sjokoladekjeks]

Før jeg ble sammen med x'en så jeg ingen problemer med å date en med unger. Tilfeldigvis hadde x'en et barn i barnehagen og et barn på barneskolen. Ungene var helt fantastiske. Og den minste knyttet seg raskt til meg. Og strålte når jeg kom. Jeg viste at når ungene var der og våkne, så var det de som var hovedfokuset. Dette er viktig å tenke over. Klarer du å dele kjæresten med barn som betyr alt i verden for han/hun? Det vil si mindre oppmerksomhet til deg. Også er ikke du mor/far til barnet. Men likevell skal du være der, støtte, lytte, leke/finne på ting. Og vise at du bryr deg og jobbe for at godt forhold dere i mellom.

Men jeg kommer ikke til å bli sammen med en alenefar igjen. Ikke fordi jeg ikke likte "stemor"- rollen, men som du skriver. Hva om det blir slutt? Det ble det jo med meg og x'en, og selv om vi var sammen i underkant av 1 år, så ble jeg veldig glad i de. Og savner de to småtrollene hans veldig. Jeg tviler på at jeg vil orke dette igjen.

Men igjen. Jeg har en stefar selv som er som pappa for meg. Så det kan absolutt gå.

[AnonymBruker]

Jeg fikk meg ny kjæreste når jenta var 2, etter 6 år ble det slutt. De ble veldig knyttet til hverandre så han får møte henne når han vil, hun har vært der på overnatting og de finner på mye sammen. Og faren har ingenting mot at de har et så godt forhold 😊 

Anonymkode: 7de2c...c7a

[FriCol]

Mamma fikk seg kjæreste da jeg var 9 år, og de flyttet etter hvert sammen. Da det ble slutt med dem noen år senere fortsatte jeg og min stefar å ha kontakt, det føltes veldig naturlig siden vi hadde bodd sammen og han hadde vært en stor del av mitt liv gjennom flere år. Nå er jeg i 20-årene og han er fortsatt en veldig viktig person i mitt liv. Det trenger ikke nødvendigvis å bli slutt på all kontakt selv om forholdet skulle ta slutt  

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en lignende problemstilling, hvor jeg ble sammen med en mann som hadde barn. Dette barnet hadde noen ekstra behov (atferdsproblematikk inne i bildet), og tok rett og slett enormt mye energi - og det var alltid telefoner fra barnehage og senere skole om nye episoder hver eneste uke, bekymringer om barnet kom til å greie å holde på venner (ikke lett når barnet ikke skjønner sosiale koder og nekter å la noen andre bestemme), og for meg som kom utenfra og så at dette bare ble en mer og mer krevende situasjon hvor jeg risikerte å bli en slags livbøye for barnet, ble det for mye til slutt. Jeg trakk meg kontrollert ut og distanserte meg fra barnet, for jeg orker rett og slett ikke å sitte med bekymringer over noen andres barn, spesielt ikke i den skalaen der. Så dette med å date alenemødre eller -fedre kan komme med noen slike konsekvenser også. Hvis jeg hadde blitt trukket for dypt inn i alt som hadde med barnet å gjøre og h*n hadde blitt for avhengig av meg hadde det blitt veldig vanskelig for meg å gå ut av forholdet, for da hadde barnet lidd. Og det hadde vært vanskelig for meg å leve med. Så selv om jeg forsåvidt ble glad i barnet og vi gjerne dro på turer og jeg tok meg tid og inkluderte barnet, hjalp med lekser osvosv., så var det et bevisst og langsiktig valg å avslutte forholdet før det gikk for langt, for det var så mye "bagasje" der som falt på meg siden verken mor eller far forstod helt hvor alvorlig det var (selv med utredninger, brev, telefoner, BV ++ inne i bildet), og jeg vil rett og slett ikke ha det ansvaret.

Jeg håper jo det går bra med barnet, og tror h*n klarer seg veldig godt uten meg, men det er klart at jeg vet at jeg kunne utrettet mye for barnet på en del områder som jeg vet at ingen av foreldrene greier, så det er jo også noe å tenke på. Men jeg skal aldri igjen bli sammen med en mann som har barn fra før. Kommer ikke på tale.

Anonymkode: d1332...b69