Barn som gråter "for alt".

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på fem år. Som for det meste er en positiv, glad og smart.
Men vi sliter med at han gråter "for alt og ingenting." Vi kan bli vekt klokken 4 på natten av at han står i gangen mellom soverommene og gråter høylydt fordi han hadde lyst på ett glass vann. Vi sier at han enten bare kan gå å ta seg vann, han må ikke spørre oss, eller han kan komme å vekke oss, så ordner vi det for han. Sier han trenger ikke gråte for noe slikt.

Han kommer også gråtende om han ønsket å bruke morgenkåpen sin, men at den for eksempel hang for høyt oppe, så han ikke får tak i den.

Det han sliter mest med er når han leker med andre barn. Om han ikke følger reglene til lekene, så sier selvfølgelig de andre barna ifra, fordi de oppfatter det som urettferdig, men da begynner han å gråte igjen og går hjem. 

Han gråter om han får ett nei til godteri før middag, han gråter om vi skrur på tv'n og den står på feil kanal, selv om vi er på vei til å bytte kanal.

Han gråter om vi bare har eplejuice når han ville ha appelsinjuice. Han gråter om vi leser bare en bok istedet for to før sengetid.

Han strigråter og blir sint om han står opp på natten for å leke og vi sier han må gå å legge seg igjen.

Og sånn fortsetter det, og jeg vet ikke lengre hva jeg kan gjøre. Vi har prøvd å forstå oss på det og trøste, men da blir det som regel verre. Vi har prøvd å være litt mer streng og si at dette er ikke noe  å gråte over. Det hjelper litt, men problemer fortsetter. Jeg blir så fortvilet, for jeg kjenner jeg begynner å bli irritert hver gang han gråter. Dette har pågått siden han var baby.

Noen andre som har "gråtebarn", som har noen tips? Jeg har ikke lystå bli irritert på mitt barn bare fordi han gråter, jeg føler det blir feil. Men etter så mange år, så vet jeg rett og slett ikke lengre hva jeg kan gjøre.

Anonymkode: 88828...811

[AnonymBruker]

Har dere alltid fiksa problemene for han? Tenker da han var to-tre og gråt av frustrasjon. Hvis dere gikk inn i alle situasjoner og fiksa problemet, så har han kanskje ikke lært at han må ordne det selv. Og så har kanskje dagene gått uten at dere har tenkt over det, og nå er han så stor at det har blitt et problem. 

Mitt beste tips til dere er å starte litt på nytt. Ikke fiks problemet, la han finne løsningen selv. Han vet jo egentlig hva som må til, men synes nok det er bekvemt at dere ordner det. Det blir to-tre uker med mye frustrasjon og hyling fra hans side, men dere må snu dette før han blir skolebarn.

ta dere en skikkelig prat med han før dere starter. Si at fra nå av må han klare _dette_ selv. Dere kan evnt finne ut sammen hva han skal klare. (F.eks fem ting først) Frem med belønningsskjema og avtal hva premien skal være.

Anonymkode: a3eb2...562

[AnonymBruker]

Blir han også overdrevent glad når han blir glad? 

Jeg forstår godt at du blir irritert, unger som gråter for 'ingenting' er noe av det mest irriterende som finnes! 

Prøv å huske at han gråter ikke for 'ingenting'. Han gråter fordi han er oppriktig lei seg for noe. Om natten er han for eksempel tørst, men for trøtt til å huske hva han kan gjøre. Dette kan dere forresten løse ved å sette en vannflaske på nattbordet om kvelden  

Finn enkle løsninger på 'gråteområder' som dere lett kan forebygge/unngå, og tren på andre områder. Spør ham om hvordan han kan løse det i stedet for å fortelle ham det.

Som AB over meg sier, dere må nok begynne litt på nytt - men om dere finner noen løsninger (f.eks vanflaske på nattbordet) unngår dere noe av gråten og får (forhåpentligvis) færre gråtetokter som dermed gir mindre irritasjon hos deg, så du/dere står bedre rustet til å løse resten på en god måte  

Ikke trøst ham når han gråter for 'småtterier'. Ikke si at det ikke er noe å gråte for - han er i sin fulle rett til å være lei seg og gråte. Vis ham forståelse for følelsene/behovet han uttrykker gjennom gråten og hjelp ham å finne løsningen. 'Jeg forstår at du er tørst. Det er ikke godt å våkne og være tørst om natten. Hva kan du gjøre når du er tørst?' 'Jeg forstår at du er skuffet for at vi ikke har eplejuice. Du har så lyst på eplejuice du... Når vi ikke har eplejuice, så kan du velge noe annet å drikke. Vi har melk og appelsinjuice, hva har du mest lyst på av melk og appelsinjuice?'

Det kan ta tid, men etter hvert vil tankeprosessen bli automatisert, og 'herregud vi har ikke eplejuice, verden går under' bli erstattet med 'vi har ikke eplejuice, hva har jeg lyst på av det vi har'.

Lykke til og hold ut! Det går seg til  

Anonymkode: ee19c...680

[skruf]

Dette bør dere ta tak i før skolestart iallefall, hvis ikke blir han lett et mobbeoffer. 

Jeg tror jeg ville ha kontaktet helsestasjonen for å få råd der. 

Det positive er alderen hans, han er så gammel nå at han i teorien skal forstå hva dere snakker med han om. 

[Vera Vinge]

Jeg ville verken kjeftet eller trøstet voldsomt (med mindre han slår seg ordentlig eller han blir lei seg for litt mer alvorlige ting enn eplejuice), men vist litt forståelse for frustrasjonen og så fokusere på hvordan han kan løse det selv. Har han greit språk for alderen, slik at han faktisk kan klare å uttrykke frustrasjonen verbalt?

Et av barna mine (4,5 år) får gjerne veldig vondt bare han så vidt dunker seg, og er litt "drama queen" i forhold til lillebroren som mer børster seg på hendene og fortsetter å leke når han faller. Jeg har tenkt at det handler litt om i hvilken situasjon det er snakk om, at eldstegutten trenger mer trøst når en av oss foreldre er i nærheten sammenlignet med i barnehagen, og han er også generelt veldig nærhetssøkende med oss foreldre. I tillegg er han nok bare litt mer sensitiv. Samt at han får litt intense følelser, som at han blir veldig sint når han er sint, veldig lei seg og veldig glad. Ikke sånn ekstremt i forhold til noen andre barn jeg kjenner, men hvertfall mer enn de lugneste barna. Og så blir det mye mer av det når han er sliten, typisk før frokost (sulten) om morgenen og på kvelden. Jeg har bare tenkt at det er sånn han er, og så lærer han seg bedre å takle det med alderen. Men samtidig ser jeg at han har mindre av det enn ditt barn, ts, så det er kanskje lettere for meg å ikke bekymre meg over det eller plages veldig av det.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med AB over som først nevner å endre situasjonene som gjentar seg.

Ellers er jeg nok litt farvet av egne opplevelser her, men jeg er veldig opptatt av at man ikke skal få barnet til å føle skyld over å gråte. Jeg vokste opp med en stefar som kjeftet mye fordi han var lei av gråtingen min. Det var alltid "gråter du nå igjen!?" og jeg vokste opp med at jeg skulle skjule følelsene. Det var selvsagt ikke slik at det ikke var greit å gråte for noe, men et barn ser jo ikke den forskjellen. De har ikke innebygd kunnskap om hva som er sosialt akseptert. 

Nå som voksen viser jeg sjelden følelser, eller gråter foran noen. Jeg er også blitt ganske konfliktsky, for å unngå situasjoner der jeg kan reagere på noe. Hvilket mine foreldre også synes er problematisk. For de ser jo selvsagt ingen sammenhenger...

Uansett, jeg ville anbefalt å få noe profesjonell hjelp - ikke i form av psykolog, men bare i litteratur. For du er jo LANGT fra den eneste med dette problemet. 

Dette er en god artikkel:

https://www.psychologytoday.com/blog/growing-friendships/201308/helping-children-who-cry-easily

Anonymkode: eb4db...f01

[AnonymBruker]

Vi har ei jente som også var slik tidligere. Alt ble helt krise, og selv om jeg forsøkte å være forståelsesfull, ble jeg oftere veldig irritert. Var litt fortvilt over hvordan dette ville gå når hun skulle begynne på skolen, fordi jeg fryktet at hun kunne bli ertet pga gråtingen. Her en dag tok jeg meg i å tenke at det nå jomen meg var lenge siden hun hadde grått for småtteri. Det har virkelig bedret seg veldig, og om ei uke starter skolen! Vi snakket jo med henne om at set ble litt "ulv ulv" dersom hun gråt for alt, men jeg tror aller mest det er en generell modning som gjør at det har blitt bedre hos henne. Lillesøstra gråter mye hun også, men det er mer trass og ikke så mye sutring. Det kan gjøre meg veldig frustrert det også, men på en annen måte.

Anonymkode: bda05...ad2