Familiehemmeligheter

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen dame, er også bestemor. Svigerdatter ble lagt inn par ganger etter fødselen. Til meg sa de at det var pga lav blodprosent. Jeg bruker å stole på ting som blir sagt, men i går forsnakket en seg. Hun ble lagt inn pga celleforandringer og kraftige blødninger. De ville ikke si noe til meg, fordi de var redd jeg skulle begynne å ruse meg igjen. Men da kjenner de ikke meg. Jeg har følt at det har vært noe hele tiden, og er den siste som har fått vite det. Det ser heldigvis ut som om det går bra.

Men hvorfor sa de ingenting til meg? Andre, som er utenfor familien har spurt meg hvordan det går med henne, og jeg har kommet med den blodfattig og jerntabletter forklaringen. Mens de har visst mer enn meg. Folk bruker ikke spørre hvis de ikke er bekymret.

Jeg merker jeg er sint og rasende. En del av meg har lyst å melde meg helt ut av den falske familielykken. Da slipper jeg å lure mer hvis det oppstår noe alvorlig. Føler at de har undervurdert meg, at de har tatt avstand til meg. Føler meg skuffet.

Fordi om jeg ruset meg før, så er jeg ikke en skjør potteplante. Nå merker jeg på en sterk trang til å kutte ut alle og alt.

 

Anonymkode: 3f5b9...9e3

[Gjest margrit]

Virker ikke som det var ondsinnet ment? Tror de gjorde som de gjorde fordi de er glad i deg? Vær heller glad for at du er elsket!

Endret 5. august 2016 av margrit

[AnonymBruker]

Noen ganger føler man at man må behandle svigermødre og andre som råtne egg, det har du heltmsikkert gjort selv. 

Hva en person sier og ikke sier om egen helse og til hvem, angår og avgjøres av personen selv. At din stolthet er såret, det får du bare overse. 

Forholdet er av høyst privat karakter og ikke noe du kan forlange å få fullt innsyn i.

Anonymkode: 217d6...f91

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger føler man at man må behandle svigermødre og andre som råtne egg, det har du heltmsikkert gjort selv. 

Hva en person sier og ikke sier om egen helse og til hvem, angår og avgjøres av personen selv. At din stolthet er såret, det får du bare overse. 

Forholdet er av høyst privat karakter og ikke noe du kan forlange å få fullt innsyn i.

Anonymkode: 217d6...f91

Det er privat, men når alle andre har fått vite det, mens jeg får høre det ved en glipp? Det angår moren til mitt barnebarn. Min stolthet er ikke bare såret, den er knust men er sterkere enn noen gang.

Ts (har aldri behandlet svigers som råtne egg)

Anonymkode: 3f5b9...9e3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, margrit skrev:

Virker ikke som det var ondsinnet ment? Tror de gjorde som de gjorde fordi de er glad i deg? Vær heller glad for at du er elsket!

Takk. Jeg vet det. Men føler meg satt på sidelinja når de hemmeligholder ting som de forteller til alle andre. Av hensyn til meg. Jeg merker når folk lyger eller prater rundt grøten. Og da oppstår det en type forvirring. Når alle vet noe og ikke en selv. Det skal ikke så mye til. Jeg skal ta en alvorsprat med de begge to. Jeg er ikke lettskremt, har jobbet i sykepleien og gjort livreddende førstehjelp på mange. Og når de tror at jeg er en skjør potteplante, pga mitt tidligere rusmisbruk, da blir jeg såret. Samtidig som jeg kan forstå dem, men nå innser jeg hvor lite forståelse man selv blir møtt med, det er kun fordømmelse og mistenksomhet i møte med verden. Men det gjelder sikkert ikke bare meg.

Ts

Anonymkode: 3f5b9...9e3

[AnonymBruker]

Et råd fra meg til deg TS er å ikke være så dramatisk, og å overreagere SÅ kraftig.

For eksempel så skriver du "Min stolthet er ikke bare såret, den er knust", "falsk familielykke" og "kutte ut alt og alle", og da høres det ut som om noen har begått et forferdelig svik mot deg. Og det er det ingen som har. Som noen over skrev er det de selv som avgjør hvem de forteller hva til, du kan ikke kreve eller forlange å få vite ting, uansett om det er "moren til ditt barnebarn". For dette, det handler jo ikke om deg? Men du snur det til å handle om deg, og du er innstilt på å skape drama der du er i sentrum ved å "ta en alvorsprat" med de. 

Helt ærlig: nå må du ta deg sammen.

Anonymkode: 35d1b...253

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Et råd fra meg til deg TS er å ikke være så dramatisk, og å overreagere SÅ kraftig.

For eksempel så skriver du "Min stolthet er ikke bare såret, den er knust", "falsk familielykke" og "kutte ut alt og alle", og da høres det ut som om noen har begått et forferdelig svik mot deg. Og det er det ingen som har. Som noen over skrev er det de selv som avgjør hvem de forteller hva til, du kan ikke kreve eller forlange å få vite ting, uansett om det er "moren til ditt barnebarn". For dette, det handler jo ikke om deg? Men du snur det til å handle om deg, og du er innstilt på å skape drama der du er i sentrum ved å "ta en alvorsprat" med de. 

Helt ærlig: nå må du ta deg sammen.

Anonymkode: 35d1b...253

Helt enig. Hvis du dreier dette til å handle om deg skyver du fra deg både din sønn og svigerdatter. Hvis jeg var svigerdatteren din vet jeg ikke om jeg hadde kunnet tilgi deg om jeg måtte bruke energien jeg skulle bruke på å bli frisk på dine sårede følelser. Her må du skjerpe deg og være voksen! 

Anonymkode: d2fba...11c

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du har rett til å være den sårede part her. Du har tross alt hatt rusproblemer tidligere, og dette ville de unngå igjen. De kan ikke vite hva som skal til for at du bikker over. Og her var det vel tross alt denne svigerdatterens helseproblem som var viktigst, så de ville unngå å få et annet problem på toppen av det.

Anonymkode: 70b0b...ff5

[AnonymBruker]

Det er ikke alt du har krav på å vite. Du har ingen grunn til å være rasende. Og du burde ha full forståelse for den frykten andre har for den byrden det også er på dem at du har brukt å ruse deg. Virker som om du fortsatt har en tendens til å sette egne behov først på måten du reagerer på. 

Anonymkode: 9fb68...162

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min stolthet er ikke bare såret, den er knust men er sterkere enn noen gang.

Ts (har aldri behandlet svigers som råtne egg)

Anonymkode: 3f5b9...9e3

Sterke mennesker har omsorg for andre og opplever ikke seg selv som et offer for all verdens urettferdighet ut av en filleting. 

Anonymkode: 9fb68...162

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alt du har krav på å vite. Du har ingen grunn til å være rasende. Og du burde ha full forståelse for den frykten andre har for den byrden det også er på dem at du har brukt å ruse deg. Virker som om du fortsatt har en tendens til å sette egne behov først på måten du reagerer på. 

Anonymkode: 9fb68...162

Jeg har roet meg og fått tenkt gjennom det. Dere har rett. Jeg overdramatiserte og forstår at de bare prøvde å ta hensyn til meg, selv om det er misforstått hensyn, men som medavhengig og pårørende gjorde de det de trodde var best.

Det som såret meg er at alle andre vet det fordi noen i min familie har forsnakket seg, og jeg har fått spørsmål fra andre som ikke er i familie om hvordan det går og har kommet med den lave blodprosent forklaringen. Men tror at de som har spurt har godtatt svaret, for det er en veldig privat sak som man ikke prater med alle om. Men det som skremmer meg litt er at jeg føler at de ikke behandler meg på like fot, de stoler ikke på at jeg kan takle for eksempel sykdom i nær familie. De holder meg på sidelinja. Det er det jeg mener med misforstått hensynsfullhet. De vet ikke at jeg kan føle uro siden jeg blir holdt utenfor og de er redd jeg skal gå på en sprekk. Sjansen for å sprekke er alltid stor, men den blir aldri mindre hvis man føler at man blir sett på som for svak til å ta del i hva som skjer på godt og vondt.

Ts

Anonymkode: 3f5b9...9e3

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

-jeg har fått spørsmål fra andre som ikke er i familie om hvordan det går og har kommet med den lave blodprosent forklaringen. Men tror at de som har spurt har godtatt svaret, for det er en veldig privat sak som man ikke prater med alle om.

Anonymkode: 3f5b9...9e3

Kanskje din familie vet at du var en som ville fortelle dette til andre som ikke er en del av familien, NETTOPP fordi det er som du sier -en privat sak, et familieanliggende. 

Om du begynner å lære deg å holde ting for deg selv, og heler la det være opp til de det gjelder å fortelle, da skal du se at de begynner å stole mer på deg, og dermed kan fortelle deg mer også.

Anonymkode: 94a4a...37b

[TheGirlWhoWaited]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har roet meg og fått tenkt gjennom det. Dere har rett. Jeg overdramatiserte og forstår at de bare prøvde å ta hensyn til meg, selv om det er misforstått hensyn, men som medavhengig og pårørende gjorde de det de trodde var best.

Det som såret meg er at alle andre vet det fordi noen i min familie har forsnakket seg, og jeg har fått spørsmål fra andre som ikke er i familie om hvordan det går og har kommet med den lave blodprosent forklaringen. Men tror at de som har spurt har godtatt svaret, for det er en veldig privat sak som man ikke prater med alle om. Men det som skremmer meg litt er at jeg føler at de ikke behandler meg på like fot, de stoler ikke på at jeg kan takle for eksempel sykdom i nær familie. De holder meg på sidelinja. Det er det jeg mener med misforstått hensynsfullhet. De vet ikke at jeg kan føle uro siden jeg blir holdt utenfor og de er redd jeg skal gå på en sprekk. Sjansen for å sprekke er alltid stor, men den blir aldri mindre hvis man føler at man blir sett på som for svak til å ta del i hva som skjer på godt og vondt.

Ts

Anonymkode: 3f5b9...9e3

Jeg skjønner deg på en måte, men som pårørende til (tidligere) misbrukere forstår jeg familien din også. Det er kjempevanskelig å hele tiden vite hva som er riktig å gjøre. Hva som kan trigge at vedkommende begynner å ruse seg igjen og hvor mye man skal/bør skåne dem, eller involvere dem i alt som skjer. Jeg er livredd for at faren min skal begynne å drikke igjen, og enda mer redd for at det er jeg eller noe jeg gjør som skulle vært årsaken til dette. Ved diverse medisinske undersøkelser jeg har vært gjennom, har jeg valgt å ikke fortelle om på forhånd. Det har heldigvis ikke vært noe alvorlig i veien med meg, så hva jeg hadde gjort hvis det faktisk var tilfellet, er jeg usikker på... Men jeg er veldig nervøs for å stresse ham, eller gjøre ham redd og bekymret slik at trangen til alkohol skal ta overhånd igjen.

Kanskje er det en god idé å sette seg ned og ta en samtale om dette med den det gjelder. Slik at når alt er bra, kan man gå gjennom diverse scenarier og bli enige om hvordan man skal takle det til det beste for alle. Jeg tror faren min er veldig bevisst på hva som er triggerpunktene hans, og dermed kan vi ta hensyn der vi bør ta hensyn og ikke ta mer hensyn enn det som er nødvendig.

[Ulla Ullsokk]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har roet meg og fått tenkt gjennom det. Dere har rett. Jeg overdramatiserte og forstår at de bare prøvde å ta hensyn til meg, selv om det er misforstått hensyn, men som medavhengig og pårørende gjorde de det de trodde var best.

Det som såret meg er at alle andre vet det fordi noen i min familie har forsnakket seg, og jeg har fått spørsmål fra andre som ikke er i familie om hvordan det går og har kommet med den lave blodprosent forklaringen. Men tror at de som har spurt har godtatt svaret, for det er en veldig privat sak som man ikke prater med alle om. Men det som skremmer meg litt er at jeg føler at de ikke behandler meg på like fot, de stoler ikke på at jeg kan takle for eksempel sykdom i nær familie. De holder meg på sidelinja. Det er det jeg mener med misforstått hensynsfullhet. De vet ikke at jeg kan føle uro siden jeg blir holdt utenfor og de er redd jeg skal gå på en sprekk. Sjansen for å sprekke er alltid stor, men den blir aldri mindre hvis man føler at man blir sett på som for svak til å ta del i hva som skjer på godt og vondt.

Ts

Anonymkode: 3f5b9...9e3

Bra du har roet deg. Jeg forstår deg, men også dem. Jeg synes du skal ta en rolig prat med dem om det! Så vet de til en annen gang! Det var garantert gjort av omsorg og kjærlighet, så si takk for tanken, men at det blir feil for deg på den måten.