Gruer meg ikke til barnehagestart

[AnonymBruker]

Jeg sitter her ganske skamfull. Barnet mitt på 16 mnd begynner i barnehage om to uker og jeg ser frem til det... Over alt leser jeg artikler og innlegg om foreldre som gruer seg til den lille skal overlates til barnehagen, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sitter tvert i mot og gleder meg på barnets vegne over at det skal få bruke fire timer av dagen, fem daher i uka sammen med likesinnede. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg ikke føler jeg strekker til lenger og at barnet trenger mer enn mamma i løpet av dagen.

Jeg føler selvsagt på det vi får færre timer sammen, og at det som er igjen må utnyttes. Mitt spørsmål er: Er det ingen andre foreldre som føler det samme? 

Anonymkode: 3e470...81f

[Elefantenirommet]

Jeg gledet meg masse på barnets vegne. Visste det skulle bli gøy og lærerikt. Og barnet er veldig utadvendt, ikke noen bombe for oss at barnehage ville falle i smak. 

Synes ikke du har noe å skamme deg over, hvorfor skulle du det?  Du er en mamma som vil det beste for ditt barn. Og du er ikke redd for at det skal få utvikle seg — bra! Vær glad, ikke skamfull! 

[AnonymBruker]

Herregud, er det noe vi skal ha dårlig samvittighet for også nå? Ungen din kommer til å storkose seg, senk skuldrene! 

Anonymkode: b88e5...386

[Apple45]

Jeg gleder meg veldig! Har også en liten en på 17 mån 😊 Men må innrømme at jeg kjente en uggen følelse da jeg leste om andres bhgstart, der personen skrev at barnehagen skulle prøve å legge barnet denne gangen. Så jeg gleder meg, det gjør jeg, men føler også på at det er littegranne skummelt 😌

Endret 3. august 2016 av Apple45

[AnonymBruker]

Jeg gruet meg ikke. Jeg er ikke skapt for permisjon og gledet meg til å komme tilbake på jobb. Og oppdaget at jeg verdsetter tiden med barnet mitt mer når vi ikke er sammen 24/7.

Anonymkode: 5fc4d...b6b

[AnonymBruker]

Jeg føler begge deler. Min er snart 21 mnd og har absolutt behov for mer underholdning enn hva mamma kan gi hjemme og mammaen er LITT klar for å jobbe igjen  

Samtidig har jeg selv jobbet i barnehage på småbarnsavdelingen under tilvenning og vasset i utrøstelige ettåringer, så jeg håper virkelig virkelig oppstarten ikke blir like vanskelig for min gutt. I tillegg håper jeg han blir godt ivaretatt og sett og kommer nok til å være rimelig bekymret. 

Krysser fingrene for at barnehagen er bra og ikke minst de ansatte er dyktige omsorgsfulle folk. 

Anonymkode: 79165...2f5

[Gjest chiki]

Min på 2 år og 2 mnd skal også begynne i barnehage for første gang. Gleder meg veldig, han er superklar. Men har jo litt klump i magen også og håper det går bra. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sitter her ganske skamfull. Barnet mitt på 16 mnd begynner i barnehage om to uker og jeg ser frem til det... Over alt leser jeg artikler og innlegg om foreldre som gruer seg til den lille skal overlates til barnehagen, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sitter tvert i mot og gleder meg på barnets vegne over at det skal få bruke fire timer av dagen, fem daher i uka sammen med likesinnede. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg ikke føler jeg strekker til lenger og at barnet trenger mer enn mamma i løpet av dagen.

Jeg føler selvsagt på det vi får færre timer sammen, og at det som er igjen må utnyttes. Mitt spørsmål er: Er det ingen andre foreldre som føler det samme? 

Anonymkode: 3e470...81f

Hvis det er noen trøst, har jeg flere venninner som proklamerte høyt og tydelig etter fødsel at de MINST skulle være hjemme 2-3 år med barna sine, de orket ikke tanken på å sende knøttepusen i barnehage... og når barnet hadde rundet et år, var de plutselig helt klare for å gjøre det allikevel   Det skjer veldig mye på det første året. For mange av oss handler det om å se barnet gå fra bittelite og hjelpeløst til en liten vilter krabat, mange med betydelig behov for aktivisering og action. Jeg tror ikke du er den eneste som har kjent på at det skal bli litt "godt" med barnehage.

Tilvenningen kan bli tøff, men det kan også gå veldig greit. Vi hadde tre dager med litt gråt, og vekk me'n. Nå har vi en trygg unge som løper smilende inn i barnehagen, og løper smilende ut igjen og er glad for å se oss  Men det er klart, man får ikke like mange timer sammen, så vi har blitt mer bevisste på å bruke den tiden vi har.

Anonymkode: dc41d...619

[Aamu]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sitter her ganske skamfull. Barnet mitt på 16 mnd begynner i barnehage om to uker og jeg ser frem til det... Over alt leser jeg artikler og innlegg om foreldre som gruer seg til den lille skal overlates til barnehagen, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sitter tvert i mot og gleder meg på barnets vegne over at det skal få bruke fire timer av dagen, fem daher i uka sammen med likesinnede. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg ikke føler jeg strekker til lenger og at barnet trenger mer enn mamma i løpet av dagen.

Jeg føler selvsagt på det vi får færre timer sammen, og at det som er igjen må utnyttes. Mitt spørsmål er: Er det ingen andre foreldre som føler det samme? 

Anonymkode: 3e470...81f

Skamfull fordi du ikke gruer deg? Den ser jeg ikke, må jeg innrømme.

Sitat:

"Jeg sitter tvert i mot og gleder meg på barnets vegne over at det skal få bruke fire timer av dagen, fem daher i uka sammen med likesinnede. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg ikke føler jeg strekker til lenger og at barnet trenger mer enn mamma i løpet av dagen." 

Hva er så galt med det, da? Hvorfor er du skamfull over at du gleder deg på barnets vegne, hvor er logikken i dette? 

Selvsagt er det andre foreldre som føler det samme, det tror jeg du vet også, og jeg leser mellom linjene at du ønsker å komme i kontakt med/høre om andre som føler det samme, ikke fordi du tror at du er mutters alene om den meningen i hele KG-verden, men fordi? Hva da?

Hadde det vært meg, så hadde jeg bare tenkt at det var deilig å ikke grue seg, deilig å se fornuftig på barnehagestart. Men vær realistisk også, det kan hende det blir mye gråting fra barnet, og ikke så hyggelig i starten (merk ordene: kan hende).

 

[makkapakka]

jeg tenkte også at jeg gledet meg til at han skulle i barnehagen og fordi jeg ikke strakk til lenger og han trengte å være med andre barn, men jaggu var det hardt å levere han til fremmede likevel. Han er sosial av seg, men trivdes ikke i barnehagen. Det ble et slit uten like inntil han var 3 år og byttet barnehage. 

[Vera Vinge]

Jeg syns ikke det er noe rart om du ser fram til en pause fra å være hjemme med barnet hele tiden. Samtidig som jeg ikke helt skjønner tanken på at mamma (eller pappa) ikke er nok for en som er såpass liten. Men med det mener jeg ikke at du skal ha dårlig samvittighet for at hun/han skal begynne, men at det er helt greit at en på den alderen er hjemme og det er helt greit at hun begynner i barnehage.

Og så må jeg jo kommentere at det er en viss forskjell på å ha barnet i barnehage fire timer per dag, som du nevner, og full dag, som de fleste har. Jeg tror mange ville hatt mindre dårlig samvittighet om barnet skulle ha korte dager, så det er mulig de du snakker om som forteller om dårlig samvittighet har barna mye lengre i barnehagen enn deg.

[Fru Uperfekt]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sitter her ganske skamfull. Barnet mitt på 16 mnd begynner i barnehage om to uker og jeg ser frem til det... Over alt leser jeg artikler og innlegg om foreldre som gruer seg til den lille skal overlates til barnehagen, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sitter tvert i mot og gleder meg på barnets vegne over at det skal få bruke fire timer av dagen, fem daher i uka sammen med likesinnede. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg ikke føler jeg strekker til lenger og at barnet trenger mer enn mamma i løpet av dagen.

Jeg føler selvsagt på det vi får færre timer sammen, og at det som er igjen må utnyttes. Mitt spørsmål er: Er det ingen andre foreldre som føler det samme? 

Anonymkode: 3e470...81f

Du skal aldeles ikke skamme deg.

Har en på 18 mnd som begynner når h*n er 2 år, helsesøster skjønt ikke hvorfor jeg ønsket det siden jeg har mulighet til å være hjemme. 

Men har en på snart 6 mnd som og krever sitt slik at jeg tror at 50% barnehageplass vil være til barnets beste.