Fortvilelsen rundt å ha alvorlig syke foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år gammel.

Både mamma og pappa er svært syke.

Jeg føler meg så alene om å ha det slik og lurer på om det er andre der ute som sitter i samme situasjon som meg? 

Jeg savner så sårt friske foreldre. Som jeg kan slippe å være redde for. Som kan være min støtte når jeg har det tungt også. Som ikke trenger meg hele tida. Som jeg kan besøke uten å måtte vandre hjem med stor klump i magen. Venner og kjæreste har fungerende foreldre i full jobb og kan bruke mesteparten av energien sin på seg selv. Jeg kjenner jeg synes det hele er urettferdig og veldig kjipt.

Mamma er både fysisk og psykisk syk og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger de siste tre årene. Hun har blitt lagt inn på institusjoner og jeg har alltid sittet på de timelange turene i ambulanse. Ofret av egne penger for å ta inn på hotell sånn at jeg kan være der for henne. Jeg er med henne til alle legetimer, handler for henne, er psykologen hennes. Må høre henne gråte og fortelle om hvordan hun vil ta sitt eget liv. Gjemmer pille-eskene hennes så hun ikke skal ta overdose. Tørr ikke dra på ferie for er redd hun ikke er der når jeg kommer tilbake. Kjemper gjennom helsesystemet og forsøker å sette meg inn i alskens informasjon.

Pappa har med tiden pådratt seg bla. store hjerteskader. Han er en gammel mann nå på 73 år og har det ikke bra under samme tak som mamma. Jeg er så bekymret for han nå som han ikke tåler stress så godt. Han skal opereres etter sommeren. Hva skjer med mamma om pappa dør? Det er sikkert mest bare bekymring,  men allikevel kjennes det ut som om tiden hans er i ferd med å renne ut.

Hver gang jeg er innom knyter det seg i brystet. Det krangles, gråtes. Det er et sort hull av smerter og sykdom. Noen ganger er det god stemning, som oftest aner jeg ikke hva jeg møter. Jeg prøver å hjelpe med det jeg kan. Husarbeid eller bare være en god lytter. Prøve å spre litt positiv energi. Men når jeg kommer tilbake til min egen leilighet er jeg helt tom. Gjemmer meg under dyna der jeg gråter mine modige tårer.

Jeg har med tiden utviklet angst og depresjon. Gikk på ganske sterke antideppressivaer ei stund og nå blitt god og rund. Men angsten er værst. Og det å konstant være bekymret. Og ansvaret jeg føler. Den dårlige samvittigheten for om jeg gjør nok for å hjelpe dem...

Klarer meg selv ganske bra. Har alltid vært veldig selvstendig. Men det hadde vært så fint å av og til få litt støtte fra egne foreldre. Litt drahjelp når jeg flytter for meg selv. En mamma eller pappa som spør "hvordan går det med deg?" 

Venninnen min hadde bursdag nettopp. Jeg misunnet henne at foreldrene kom innom på bursdagen. Og i tillegg hjalp til med maten. Misunnelig på kjærsten som får kjøleskap i presang, eller at pappaen hjelper til med snekring på huset. Er misunnelig på de som kan ringe sin egen mor eller far og fortelle om noe som har plaget dem og få støtte.

Selv føler jeg meg av og til ikke som ei datter, men som hva som helst annet. 

Kjæresten min forstår ikke alltid hvorfor jeg er sliten eller over-emosjonell. At jeg sparer og teller kroner og ører, eller hvorfor jeg gruer meg til jul... Små hverdagslige ting kan gjøre meg lei meg, og jeg må kjempe mot å ikke bli ei needy over-emosjonell sytejente.

Hvorfor kan ikke bare foreldrene mine være... Vanlige?

Takk til dere som leste historien min, det var godt å få det ut.

Ønsker veldig gjerne å høre andres historier. <3

 

 

Anonymkode: 82aea...801

[AnonymBruker]

Først og fremst må jeg bare si at jeg sender en stor og varm klem til deg!  Det er sterkt å lese din historie og jeg får virkelig vondt av å høre hvordan du har det. Jeg synes du fremstår som ei modig, omsorgsfull og sterk jente, men det er selvfølgelig veldig forståelig at dette påvirker deg i stor grad. Jeg er selv ei ung jente på 21 år med en syk far jeg ikke har kontakt med og en fantastisk mor som dessverre fikk meldingen om aggressiv lungekreft med dødelig utfall forrige uke, så jeg forstår godt hvordan det er å føle seg alene i en veldig stor verden.. Det føles ut som ingen forstår hvordan det er og humøret svinger opp og ned. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til, annet enn at jeg er her for deg selv om jeg ikke kjenner deg. Du må vite at du aldri er alene! Jeg vil anbefale deg å prate med noen du stoler på, enten det er bekjente, lege eller psykolog. Ikke vær redd for å oppsøke hjelp, det kommer kun deg selv til gode og du fortjener å leve et mer bekymringsfullt liv  Stooor klem, du er sterk!

Anonymkode: c3d70...c7e

[NuckingFutz]

Ja, hvorfor kan ikke foreldrene våre bare være vanlige? Så godt og direkte spurt av deg. Den trygge basen, den omsorgen som mor og far "alltid" skal tilby..den blir vi egentlig aldri for gamle for å trenge, som barn av våre foreldre. Og når den ikke lenger er der så savner vi den. Men foreldre er mennesker. De SKAL bli skrøpelige, forfalle fysisk og psykisk, og skuffe oss så inderlig dypt ved å ikke være tilgjengelige for oss lenger, som følge av sykdom og død. Det er uungåelig. Det er ikke meningen at foreldre skal vare evig. Men du er bare 27 år.. Man forventer i dagens samfunn at foreldre skal holde seg spreke og vitale til de er langt opp i alderdommen, og når man selv ikke engang er i 30-årene så har man mange unge voksenår igjen hvor man forventer å ha sine foreldre til hjelp til stort og smått. Vi to er ca. like gamle. En av mine foreldre lever ikke lenger, den andre er blitt svært selvopptatt og snakker bare om seg og sine ting, og enser ikke sin datter. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver om savn og smerte og hvordan man "misunner" andre som har sine foreldre tilgjengelige for emosjonell og praktisk støtte. Og at man bærer en bør ved å selv måtte gjøre seg tilgjengelig for sine foreldre som ikke lenger klarer seg selv, og hvordan det kan smerte å måtte gi omsorg og støtte til den/de som egentlig skulle gi omsorg til DEG.

Men du er voksen nå. Vi er voksne.. Vi kan ikke lenger forvente så mye av våre foreldre etter at vi er ferdig med ungdomstid og oppvekst. Det er i realiteten vår egen oppgave å videreføre til oss selv det foreldrene våre gav oss av trygghet og omsorg (forhåpentligvis) den gang vi faktisk var avhengige av de, nemlig da vi var barn. Nå er vi ikke lenger barn, vi skal kanskje heller få våre egne barn om ikke så lenge.. Og da må vi erkjenne livets gang, og samtidig erkjenne at vi nok er mye sterkere og mer selvstendige enn hva vi føler oss som de studene vi må forholde oss til våre foreldres svakheter og dystre luner. Du er ledestjerna i ditt eget liv

 

[AnonymBruker]

Kjære deg.. Jeg fikk så vondt av å lese dette, høres utrolig slitsomt ut. Det er nok ikke lett for deg dette her! Jeg kan nok aldri forstå hvordan du har det, sånn egentlig, men jeg kan kjenne meg litt igjen i det å være bekymret for foreldrene mine. På en annen måte, men allikevel..

Jeg er enebarn og har alltid, så lenge jeg kan huske vært utrolig redd for at det skal skje noe med mamma eller pappa, at de skal dø. Det er min største frykt her i livet. Jeg har bare dem og den dagen de ikke er mer, blir jeg helt alene.. Jeg uroer meg når jeg vet de er ute og kjører bil, eller er på reise i utlandet. Slapper ikke av før jeg har snakket med dem og vet de er "trygge". Melder med mamma hver kveld så jeg vet at alt er ok. Jeg gruer meg til den dagen de dør, og kjenner at jeg tror ikke jeg takler det. Jeg føler at jeg tenker på dette unormalt mye, flere ganger om dagen. Syns dette er slitsomt nok jeg, og sender derfor en stor klem til deg😊

Spoiler

 

 

Anonymkode: 99fb8...b4a

[AnonymBruker]

Du kan "trøste" deg med at du er mye mer moden enn dine jevnalderende når du opplever slikt i ung alder. Men husk at det er viktig å ta vare på deg selv. Gå til psykolog eller psykiatrisk sykepleier så får du noen å dele fortvilelsen med. 

Anonymkode: 849be...a24

[Sh999]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 27 år gammel.

Både mamma og pappa er svært syke.

Jeg føler meg så alene om å ha det slik og lurer på om det er andre der ute som sitter i samme situasjon som meg? 

Jeg savner så sårt friske foreldre. Som jeg kan slippe å være redde for. Som kan være min støtte når jeg har det tungt også. Som ikke trenger meg hele tida. Som jeg kan besøke uten å måtte vandre hjem med stor klump i magen. Venner og kjæreste har fungerende foreldre i full jobb og kan bruke mesteparten av energien sin på seg selv. Jeg kjenner jeg synes det hele er urettferdig og veldig kjipt.

Mamma er både fysisk og psykisk syk og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger de siste tre årene. Hun har blitt lagt inn på institusjoner og jeg har alltid sittet på de timelange turene i ambulanse. Ofret av egne penger for å ta inn på hotell sånn at jeg kan være der for henne. Jeg er med henne til alle legetimer, handler for henne, er psykologen hennes. Må høre henne gråte og fortelle om hvordan hun vil ta sitt eget liv. Gjemmer pille-eskene hennes så hun ikke skal ta overdose. Tørr ikke dra på ferie for er redd hun ikke er der når jeg kommer tilbake. Kjemper gjennom helsesystemet og forsøker å sette meg inn i alskens informasjon.

Pappa har med tiden pådratt seg bla. store hjerteskader. Han er en gammel mann nå på 73 år og har det ikke bra under samme tak som mamma. Jeg er så bekymret for han nå som han ikke tåler stress så godt. Han skal opereres etter sommeren. Hva skjer med mamma om pappa dør? Det er sikkert mest bare bekymring,  men allikevel kjennes det ut som om tiden hans er i ferd med å renne ut.

Hver gang jeg er innom knyter det seg i brystet. Det krangles, gråtes. Det er et sort hull av smerter og sykdom. Noen ganger er det god stemning, som oftest aner jeg ikke hva jeg møter. Jeg prøver å hjelpe med det jeg kan. Husarbeid eller bare være en god lytter. Prøve å spre litt positiv energi. Men når jeg kommer tilbake til min egen leilighet er jeg helt tom. Gjemmer meg under dyna der jeg gråter mine modige tårer.

Jeg har med tiden utviklet angst og depresjon. Gikk på ganske sterke antideppressivaer ei stund og nå blitt god og rund. Men angsten er værst. Og det å konstant være bekymret. Og ansvaret jeg føler. Den dårlige samvittigheten for om jeg gjør nok for å hjelpe dem...

Klarer meg selv ganske bra. Har alltid vært veldig selvstendig. Men det hadde vært så fint å av og til få litt støtte fra egne foreldre. Litt drahjelp når jeg flytter for meg selv. En mamma eller pappa som spør "hvordan går det med deg?" 

Venninnen min hadde bursdag nettopp. Jeg misunnet henne at foreldrene kom innom på bursdagen. Og i tillegg hjalp til med maten. Misunnelig på kjærsten som får kjøleskap i presang, eller at pappaen hjelper til med snekring på huset. Er misunnelig på de som kan ringe sin egen mor eller far og fortelle om noe som har plaget dem og få støtte.

Selv føler jeg meg av og til ikke som ei datter, men som hva som helst annet. 

Kjæresten min forstår ikke alltid hvorfor jeg er sliten eller over-emosjonell. At jeg sparer og teller kroner og ører, eller hvorfor jeg gruer meg til jul... Små hverdagslige ting kan gjøre meg lei meg, og jeg må kjempe mot å ikke bli ei needy over-emosjonell sytejente.

Hvorfor kan ikke bare foreldrene mine være... Vanlige?

Takk til dere som leste historien min, det var godt å få det ut.

Ønsker veldig gjerne å høre andres historier. <3

 

 

Anonymkode: 82aea...801

 

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 27 år gammel.

Både mamma og pappa er svært syke.

Jeg føler meg så alene om å ha det slik og lurer på om det er andre der ute som sitter i samme situasjon som meg? 

Jeg savner så sårt friske foreldre. Som jeg kan slippe å være redde for. Som kan være min støtte når jeg har det tungt også. Som ikke trenger meg hele tida. Som jeg kan besøke uten å måtte vandre hjem med stor klump i magen. Venner og kjæreste har fungerende foreldre i full jobb og kan bruke mesteparten av energien sin på seg selv. Jeg kjenner jeg synes det hele er urettferdig og veldig kjipt.

Mamma er både fysisk og psykisk syk og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger de siste tre årene. Hun har blitt lagt inn på institusjoner og jeg har alltid sittet på de timelange turene i ambulanse. Ofret av egne penger for å ta inn på hotell sånn at jeg kan være der for henne. Jeg er med henne til alle legetimer, handler for henne, er psykologen hennes. Må høre henne gråte og fortelle om hvordan hun vil ta sitt eget liv. Gjemmer pille-eskene hennes så hun ikke skal ta overdose. Tørr ikke dra på ferie for er redd hun ikke er der når jeg kommer tilbake. Kjemper gjennom helsesystemet og forsøker å sette meg inn i alskens informasjon.

Pappa har med tiden pådratt seg bla. store hjerteskader. Han er en gammel mann nå på 73 år og har det ikke bra under samme tak som mamma. Jeg er så bekymret for han nå som han ikke tåler stress så godt. Han skal opereres etter sommeren. Hva skjer med mamma om pappa dør? Det er sikkert mest bare bekymring,  men allikevel kjennes det ut som om tiden hans er i ferd med å renne ut.

Hver gang jeg er innom knyter det seg i brystet. Det krangles, gråtes. Det er et sort hull av smerter og sykdom. Noen ganger er det god stemning, som oftest aner jeg ikke hva jeg møter. Jeg prøver å hjelpe med det jeg kan. Husarbeid eller bare være en god lytter. Prøve å spre litt positiv energi. Men når jeg kommer tilbake til min egen leilighet er jeg helt tom. Gjemmer meg under dyna der jeg gråter mine modige tårer.

Jeg har med tiden utviklet angst og depresjon. Gikk på ganske sterke antideppressivaer ei stund og nå blitt god og rund. Men angsten er værst. Og det å konstant være bekymret. Og ansvaret jeg føler. Den dårlige samvittigheten for om jeg gjør nok for å hjelpe dem...

Klarer meg selv ganske bra. Har alltid vært veldig selvstendig. Men det hadde vært så fint å av og til få litt støtte fra egne foreldre. Litt drahjelp når jeg flytter for meg selv. En mamma eller pappa som spør "hvordan går det med deg?" 

Venninnen min hadde bursdag nettopp. Jeg misunnet henne at foreldrene kom innom på bursdagen. Og i tillegg hjalp til med maten. Misunnelig på kjærsten som får kjøleskap i presang, eller at pappaen hjelper til med snekring på huset. Er misunnelig på de som kan ringe sin egen mor eller far og fortelle om noe som har plaget dem og få støtte.

Selv føler jeg meg av og til ikke som ei datter, men som hva som helst annet. 

Kjæresten min forstår ikke alltid hvorfor jeg er sliten eller over-emosjonell. At jeg sparer og teller kroner og ører, eller hvorfor jeg gruer meg til jul... Små hverdagslige ting kan gjøre meg lei meg, og jeg må kjempe mot å ikke bli ei needy over-emosjonell sytejente.

Hvorfor kan ikke bare foreldrene mine være... Vanlige?

Takk til dere som leste historien min, det var godt å få det ut.

Ønsker veldig gjerne å høre andres historier. <3

 

 

Anonymkode: 82aea...801

Huff kjære deg❤️ dette hørtes slitsomt ut! Det er ikke heldig å gå på akkord med seg selv hele tiden med bekymringer og annet praktisk og tenke på! Jeg kjenner meg veldig igjen i den håpløsheten du beskriver! Min mor ble lagt inn på sykehus i dag faktisk, og jeg har ingen familie igjen bortsett fra henne! Jeg har selv hatt kreft og gått igjennom cellegift og stråling, (et år siden nå) og på toppen av det hele stakk min narkomane eks fra meg og barnet vårt på 5 år.. Sliter også økonomisk, og har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan ta med barnet på ferie! Men jeg prøver og holde motet oppe, skylder jo barnet mitt det, men noen ganger er det uendelig tøft psykisk og jeg føler meg dønn aleine i denne verden! Må jo bare håpe og tro at ting snur. Du virker som en god jente som fortjener alt godt! Prøv og ta vare på deg selv oppi alt ( det skal du aldri ha dårlig samvittighet for) ønsker deg masse lykke til og alt godt❤️ Livet er definitivt ikke for pyser!

 

 

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere TS. Jeg er 28 og mine foreldre er også veldig syke og, vel, fattig, for å si det brutalt. De har ingenting å hjelpe seg med økonomisk sett og må bruke mye energi på å få ting til å gå rundt. Min mor har flere diagnoser(både fysiske og psykiske) enn jeg har fingre, og en av dem er så sjelden at legene knapt har hørt om det og vet ikke hva de skal gjøre. Min far aner de ikke hva feiler, og jeg venter bare på å få ny telefon om at han er på tur til Rikshospitalet i helikopter. Jeg har vært student midt oppi dette også så jeg har jo blåst både BSU-konto og alt annet av sparepenger. Men de har hatt problemer siden jeg var 15, men nå har det jo blitt virkelig ille. Jobber i helsevesenet selv så å stå å stange hodet i veggen for å prøve å få den hjelpen som mine foreldre trenger føles helt absurd!

Om du trenger noen å snakke med så kan du prøve familievernkontoret der du bor:) Har ikke gjort det selv må jeg innrømme, men jeg har heldigvis et sterkt venne-nettverk rundt meg som stiller opp i mangel på at foreldrene mine har mulighet:) Det er kanskje vanskelig for dem å relatere, men de er nå der:)

Anonymkode: e45f4...0e9

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 27 år gammel.

Både mamma og pappa er svært syke.

Jeg føler meg så alene om å ha det slik og lurer på om det er andre der ute som sitter i samme situasjon som meg? 

Jeg savner så sårt friske foreldre. Som jeg kan slippe å være redde for. Som kan være min støtte når jeg har det tungt også. Som ikke trenger meg hele tida. Som jeg kan besøke uten å måtte vandre hjem med stor klump i magen. Venner og kjæreste har fungerende foreldre i full jobb og kan bruke mesteparten av energien sin på seg selv. Jeg kjenner jeg synes det hele er urettferdig og veldig kjipt.

Mamma er både fysisk og psykisk syk og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger de siste tre årene. Hun har blitt lagt inn på institusjoner og jeg har alltid sittet på de timelange turene i ambulanse. Ofret av egne penger for å ta inn på hotell sånn at jeg kan være der for henne. Jeg er med henne til alle legetimer, handler for henne, er psykologen hennes. Må høre henne gråte og fortelle om hvordan hun vil ta sitt eget liv. Gjemmer pille-eskene hennes så hun ikke skal ta overdose. Tørr ikke dra på ferie for er redd hun ikke er der når jeg kommer tilbake. Kjemper gjennom helsesystemet og forsøker å sette meg inn i alskens informasjon.

Pappa har med tiden pådratt seg bla. store hjerteskader. Han er en gammel mann nå på 73 år og har det ikke bra under samme tak som mamma. Jeg er så bekymret for han nå som han ikke tåler stress så godt. Han skal opereres etter sommeren. Hva skjer med mamma om pappa dør? Det er sikkert mest bare bekymring,  men allikevel kjennes det ut som om tiden hans er i ferd med å renne ut.

Hver gang jeg er innom knyter det seg i brystet. Det krangles, gråtes. Det er et sort hull av smerter og sykdom. Noen ganger er det god stemning, som oftest aner jeg ikke hva jeg møter. Jeg prøver å hjelpe med det jeg kan. Husarbeid eller bare være en god lytter. Prøve å spre litt positiv energi. Men når jeg kommer tilbake til min egen leilighet er jeg helt tom. Gjemmer meg under dyna der jeg gråter mine modige tårer.

Jeg har med tiden utviklet angst og depresjon. Gikk på ganske sterke antideppressivaer ei stund og nå blitt god og rund. Men angsten er værst. Og det å konstant være bekymret. Og ansvaret jeg føler. Den dårlige samvittigheten for om jeg gjør nok for å hjelpe dem...

Klarer meg selv ganske bra. Har alltid vært veldig selvstendig. Men det hadde vært så fint å av og til få litt støtte fra egne foreldre. Litt drahjelp når jeg flytter for meg selv. En mamma eller pappa som spør "hvordan går det med deg?" 

Venninnen min hadde bursdag nettopp. Jeg misunnet henne at foreldrene kom innom på bursdagen. Og i tillegg hjalp til med maten. Misunnelig på kjærsten som får kjøleskap i presang, eller at pappaen hjelper til med snekring på huset. Er misunnelig på de som kan ringe sin egen mor eller far og fortelle om noe som har plaget dem og få støtte.

Selv føler jeg meg av og til ikke som ei datter, men som hva som helst annet. 

Kjæresten min forstår ikke alltid hvorfor jeg er sliten eller over-emosjonell. At jeg sparer og teller kroner og ører, eller hvorfor jeg gruer meg til jul... Små hverdagslige ting kan gjøre meg lei meg, og jeg må kjempe mot å ikke bli ei needy over-emosjonell sytejente.

Hvorfor kan ikke bare foreldrene mine være... Vanlige?

Takk til dere som leste historien min, det var godt å få det ut.

Ønsker veldig gjerne å høre andres historier. <3

 

 

Anonymkode: 82aea...801

Åh kjære deg. 

Sånn har jeg også hatt det. Moren min var lenge syk, samt psykisk syk og er nå død. Faren min er en skygge av seg selv, men dog glad i å være med ungene i en liten stund her og der.

Jeg får ikke emosjonell støtte.Så jeg må stå støtt i meg selv. Hjelpe meg selv. 

Jeg var lenge sur og bitter ovenfor foreldrene mine, men nå er mamma borte og jeg har lært at jeg må stå støtt og støtte dem i stedet..Kansje ikke helt det du vil høre eller det du trenger å høre akkurat nå. Men god klem til deg..

Anonymkode: f2825...88d

[AnonymBruker]

Dette er ikke lett, men ikke noe du må stå i alene. Ta kontakt med kommunen. Få hjelp fra hjemmesykepleien til medisinenen til din mor og om de ikke er oppegående til å vaske, kan de få hjelp til det også. Du må nok sette egene grenser, skjønner du vil de alt godt, men du må også fungere. (Håper du får hjelp til å bearbeide dette hos evt en psykolog)

jeg hadde en mor som døde når jeg var 23 år, pappa har jeg kontakt med, men han er ikke en som bryr seg. (Ringer ikke og kommer ikke på besøk) så alt er opp til meg.

Anonymkode: 1ce01...0ca