Min samboer er depressiv?!

[Gjest Anonymous]

Jeg er litt fortvilet om dagen.

Samboeren min har hatt perioder med dystre tanker o.l. tidligere, men har vært bra i laaang tid nå. Plutselig har det kommet tilbake. Humøret svinger mellom kjempeglad til illsint og utrøstelig trist.

Han sier selv at han ikke vet hva som utløser dette og at han er så lei seg for at det går ut over meg. Og jeg mistenker at det er nettopp sånne ting som utløser det; han er først sint, så får han dårlig samvittighet. Han er så opptatt av at alle skal ha det bra og at han skal være flink på jobb og hjemme! Men han kan jo ikke mestre alt heller?

Noen som har erfaringer med dette? Er han depressiv?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at han skal føle seg bedre.

[Thea]

Han er så opptatt av at alle skal ha det bra og at han skal være flink på jobb og hjemme! Men han kan jo ikke mestre alt heller?

Det var som å høre noen beskrive meg dette, men jeg kan ofte stå på i lang lang tid før jeg til slutt møter veggen.

Og da er det ikke det at jeg ikke mestrer oppgavene som slår meg ned,men at jeg rett og slette glemmer å ta vare på meg selv.

Først til det at andre skal ha det bra.........det jeg gjør er at jeg føler andre menneskers smerte for å si det sånn.Dårlig forklart egentlig.Men om menneskene rundt meg ikke har det bra,så har heller ikke jeg det bra.

Da går det meste av tiden med til å oppmuntre,ta vare på, legge til rette for at(også kalt sy puter under armene på) de/det mennesket ikke skal ha det vondt.

Jeg mista bestefar for et år siden,og det var utrolig tungt.Men igjen satt jo bestemor og istedet for å pleie den sorgen jeg gikk å bar på brukte jeg heller tiden min på å trøste og synes synd på henne.

Jobbmessig har jeg ingen behov for å være best sånn sett.Men jeg skal være behjelpelig med absolutt alt.Derfor er jeg et lett ta-en-ekstra-vakt bytte.Siste året på VGS var jeg ute i praksis samtidig som jeg jobba på skjermet avdeling.Da jobba jeg 8 uker i strekk, hvær bidige dag og ofte 2 skift om dagen.

Det gikk jo galt til slutt selvfølgelig.Og å ta vare på 8 senildemente mennesker er en skikkelig møkka jobb.Værst er det psykisk faktisk.

Det kjæresten din må gjøre, noe jeg jobber ihærdig med er først og fremst å lære å si NEI.Uten at man trenger en grunn til det.

Også må han lære seg å bli mye mer egoistisk.Høres teit ut, men innimellom er man nødt til å være litt ego og pleie en selv.

Nå begynner jeg i en jobb der jeg kun skal jobbe dagen,fri i helger og der ekstravakter ikke er en realitet så jeg slipper å bli utnytta på den måten,for det er den en blir.Og det skal bli kjempe deilig.

Å få hjelp fra andre instanser kan også være en god ide.Jeg fikk ikke hjelp av psykolog til å innse hvor for snill jeg er/var, men det måtte temmelig mange mennesker til for å påpeke det.

Så veldig mye mer egoistisk har jeg ikke blitt,men det skal bli.

Sambo kan se frem til mang en kveld med oppvaskosten

[Gjest Duchess]

jeg syns det høres ut som om han er veldig sliten og utbrendt.

kanskje han trenger litt fri?

ta en tur til legen og be om en sjukemelding, få litt fred og ro rundt seg og tid til å slappe av.

[Gjest Anonymous]

Jeg startet emnet.

Min samboer er ikke utbrent. Han har hatt 3 ukers ferie i juni og det er ikke jobben som er hovedproblemet. Dvs ALT er problemet.

Tidligere var han sånn nesten hele tiden, men etter en stund ble han mye bedre. Han bekymrer seg unødvendig for småting og henger seg opp i ting som skjedde for flere år siden.

Den siste uken har han bare blitt verre og bytter mellom å være strålende lykkelig, fly forbanna og oppløst i tårer. Det har ikke skjedd noe spesielt heller.

Det skal nevnes at han har opplevd mye. Plutselige dødsfall i familien for flere år siden og sånt. Men dette er flere år siden. Jeg mistenker at han ikke har fått bearbeidet følelsene sine skikkelig, men jeg er ingen psykolog. Han sier selv at han aldri har hatt det bedre og mer stabilt enn han har det nå.

[Maeve]

Nå vet jeg ikke om dette jeg kommer med kan være noe til hjelp, men samboeren din er ikke utbrent.

Jeg er heller ikke psykolog, men har vært pårørende til manisk depressive. Prøv og få samboeren din med til lege, det er nok det beste. Han trenger hjelp :o

Hilsen "Maeve"

[Gjest Duchess]

Mulig han er deprimert, ta en tur til legen så han får snakket med noen som har mer greie på slike ting enn oss.

[Gjest Anonymous]

Har vært gjennom en tung periode med depresjoner. Jeg har måtte gått gjennom flere faser for å komme dit jeg er i dag.

Først var det å innrømme ovenfor meg selv at jeg faktisk hadde et problem, har siden gått gjennom en prosess med lege, antidepressiva, psykolog og driver nå på med nedtrapping av medikamentene. Hele prosessen har tatt nærmere to år, og jeg er ennå ikke ferdig med det. Kanskje jeg aldri blir det, men jeg har funnet en måte å leve med det.

Jeg fant aldri grunnen til at jeg var så innmari deprimert, tankene mine begynte bare å kretse rundt fæle, deprimerende tng. Utsløsende faktor var en periode med mye stress og en tung hendelse i nærmeste famile. Jeg gikk med en konstant klump i magen. Jeg ble veldig redd for alt, fikk panikkangst anfall og lå ofte å klamret meg fast i gulvet i krampegråt. Jeg greide ikke å godta realiteter når det gjelder liv å død, så for meg venenr og familie som døde, ble i det hele tatt veldig opphengt i døden. Ikke slik at jeg lengtet etter den, jeg frykter den mest av alt i verden, både når det gjelder meg selv og folk rundt meg.

Dette ble jeg så innmari sliten av, når angsten kom snikende hadde jeg ikke noe motstandskraft til å ta kontroll over tankene mine. Medikamentene var første skrittet for meg når det gjaldt å ta kontroll over meg selv, videre var det god hjelp med psykolog. Det var så godt å snakke med noen som ikke kjente meg, som sto utenfor det hele på en måte. Men sist, men ikke minst. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten samboeren min, han har vært så fantastisk og min desidert største støtte gjennom det hele.

Det er ikke slikt at jeg nå er kvitt slike mørke tanker for alltid, men jeg har lært å ta kontroll over de. Hvis de kommer nå har jeg styrke til å skyve de bort, samtidlig tillater jeg meg selv å bearbeide disse fra tid til annen, når jeg velger å gjøre det. Nå er det JEG som har kontroll over angsten/depresjonen og ikke andre veien!

Ja, det ble en noget lang beretning. Det var i allefall min erfring. Vil ikke komme med noe spesifikk råd (alle tilfeller er så forskjellige) bortsett fra at det er nå og under bearbeidelse av depresjon samboeren din trenger deg mest