Hva i alle dager skal jeg gjøre?

[Gjest veldig frustrert]

Jeg går gjennom den største krise i livet mitt. Jeg og samboer har vært sammen i 12 år og har et lite barn sammen. Jeg merket for noen mnd siden at ting ikke var riktig mellom oss. Har for så vidt kjent det lengre tilbake, men bare tenkt på de positive tingene vi har sammen og fortrengt det andre.

Det jeg føler er at vi sitter igjen kun som venner. Jeg har ikke kjæreste følelser for han i det hele tatt. Siden jeg fortalte han om dette for noen mnd siden har vi ikke hatt det i det hele tatt, før det var det og veldig sjelden. Vi er de beste venner og jeg er så glad i han, det er ikke det som mangler. Vi har 'alt' annet, familie rundt oss, lite krangler etc.

MEN det er ikke seksuelle eller andre følelser kjærester burde ha for hverandre igjen for meg.

Jeg vet mange vil anbefale å finne på ting sammen etc, men det føles mye mer alvorlig ut en som så. Jeg ønsker rett og slett ikke disse tingene, annet enn som venner. Det er som om det er alt for sent for sånne 'lettvinte' løsninger.

Etter at sjokket la seg for han, og han har sett hvor vondt jeg har hatt det pga dette, jeg har taklet det så utrolig dårlig å se at livet jeg trodde var 'perfekt' ikke er det, ønsker han bare at jeg skal være lykkelig. Siden han er min første, ser han at jeg kanskje har et savn etter å være fri og oppleve et forhold der man har begjær og det som man ellers skal ha.

Jeg er helt i krise om hva jeg skal gjøre. Jeg vet hva jeg har, det stabile og trygge. Er livredd for å gjøre feil valg. Og klarer ikke å vite hva som er best. Er jeg egoistisk for å føle at når man er rimelig ung burde man ikke legge vekk sex og andre ting og prioritere vennskapet og tryggheten med en partner?

Er det noen som har opplevd å sitte igjen som venner med partneren sin og kan komme med erfaringer? Jeg er livredd for å miste det jeg har og så kanskje jeg aldri treffer en annen mann som jeg kan bli forelsket i og få dette man ønsker ut av livet. Kanskje jeg må innstille meg på at det jeg har må være nok?

[MorningStar]

Mange er opptatte av å være venner samtidig som de må beholde spenningen. Det er veldig vanskelig. Barn er dessverre en faktor som trekker mye av spenningen ned. I denne situasjonen er det enten take it or leave it. Veien tilbake virker lukket.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar Morningstar. Er det ikke flere som har erfaring fra dette eller en mening? jeg er så usikker på om jeg bare er kravstor og skal være glad for vennskapet og stabiliteten eller om man trenger mer rett og slett. Jeg savner følelsen av å ha lyst på sex, bare ha kjærestefølelser rett og slett. Det finnes ikke nå og har ikke gjort det på lenge. Det er vel ikke riktig å slå seg til ro med det allerede i slutten av tyveårene?

[Gjest Anonymous]

jeg har det egentlig sånn, og jeg er knapt 20 ok jeg har vel noen følelser da.. men.. jeg vet ikke.. jeg har tenkt på dette mange ganger, frem og tilbake.. det er utrolig viktig å være sammen med en god venn, og å ha det trygt.. jeg er fullstendig klar over at mange lever i dag i dårlige forhold, særlig kvinner holder ut med farlige menn som bryter de ned fullstendig.. om jeg skulle velge vet jeg hva jeg ville valgt.. det er klart at spenningen forsvinner etterhvert.. men hva er best i lengden? er det mulig å finne tilbake til de følelsene du hadde for han før? du har vel hatt lyst på han tidligere? hva er årsaken til at det har blitt sånn? er gresset grønnere på andre siden? vært sammen for lenge, du savner å være fri, mistet ungdomstiden.. osvosv

[Gjest the imp]

Jeg har vært i samme situasjon, bortsett fra at vi ikke hadde barn sammen. Jeg gav forholdet vårt en sjanse i en del måneder til før jeg skjønte at det ikke nyttet., vi gled bare mer og mer fra hverandre. Det hadde ingenting med det å lure på hvordan det ville være å være sammen med andre osv, det var bare så "enkelt" som at lidenskapen forsvant. Han var fortsatt min beste venn, men lysten til å kysse, ha sex osv var ikke der lenger. Det føltes rett og slett feil, fordi han bare var en venn.

Vi gjorde det slutt rett før vi hadde vært sammen i 4 år, vi har fortsatt kontakt, og jeg regner han fortsatt som en venn, men vi er i hvert vår forhold nå. Klart det gjør ting mer komplisert når man har barn. Men gi forholdet en sjanse, og hvis det ikke oppstår den minste gnist selv på f.eks en romantisk ferie så tror jeg det er best å gå hver til sitt.

Man kan ikke holde sammen bare for barnas skyld heller. Barna fortjener faktisk også at foreldrene er lykkelige. Heller lykkelige hver for seg enn ulykkelige sammen.

[Bovary]

Jeg var i et forhold i 8 år (ikke barn i bildet) der jeg brukte de to siste årene på å innse at jeg var sammen med bestevennen min, sjelevennen, men ikke en jeg begjærte.

Det er det vanskeligste valget jeg har tatt og jeg angrer ikke på at jeg brukte laang tid på beslutningen. Men det var det riktigste jeg har gjort - og han takker meg til og med nå fordi han også innser at lidenskapen og sexen er viktig i et forhold.

Nå befinner jeg meg i et nytt forhold der situasjonen er helt "veltet"...jeg begjærer og hungrer etter han fysisk hele tiden og er nesten umettelig glad i sex. Mange andre ting fungerer dårlig og dette er et nytt dilemma..jeg ser at det finnes ulike egenskaper i meg og i disse to forholdene og det hele er ganske komplekst...for jeg vet fortsatt ikke hva som er "best" i det lange løp. Det betyr ikke at jeg for alt i verden ville valgt å leve resten av livet i harmonisk vennskap -

Sex er viktig. Det er limet, gnisten. Jeg kan bare ikke klare meg uten.

Du må finne ut om du kan ta sjansen på å miste mye av det du nå har for å få inn et sterkere element av seksuell spenning i forholdet.

Lykke til - jeg vet hvordan du har det.

[Gjest Anonymous]

Jeg var i samme situasjon som deg for 6 år siden, også barn i bildet. Jeg valgte å gå, å nå sitter jeg her, og vil ha ham tilbake men får det ikke.....Tenk nøye gjennom hva du vil....

Jeg hadde alt, å nå har jeg ingenting

[Blomsterenka]

Jeg vet ikke om jeg har rett, men om man begynner å bekymre seg for manglende lyst osv og i tillegg forteller den andre dette, så er man med på å skape situasjonen selv...

Mangel på lyst kan gå i bølger.

Fikk jeg sagt det så du forstod det? Det handler egentlig om dette at du tiltrekker deg det du forventer... det kan dreie seg om andre ting enn sex, f.eks. om du forventer at du skal mislykkes med ett eller annet, så er det små sjanser eller ingen, for at du vil lykkes.

Forventer du et godt resultat, oppnår du om ikke akkurat et resultat som skårer helt 100 %, men i alle fall langt bedre enn om du var negativt innstilt og hadde spikret deg den meninga om at dette aldri ville gå bra...

[Gjest Bruradama]

Jeg har hørt at det går an å finne tilbake til hverandre, finne tilbake til spenningen og lysten og til det å være forelsket.

Det er deprimerende å stadig lese i dette forumet og folk som ikke prøver.... Gir opp etter få år.

Omkvedet er "Jeg er glad i han, men sexen mangler", "Jeg elsker han over alt, men jeg vil videre og han gir meg ikke orgasme", " Vi har vært sammen i tre år, har barn og han er en flott mann, men jeg har ikke lyst på han lenger"

Svarene er svært ofte at da må de bare gå. Forhold går da opp og ned og man må gjennom noen kriser for å være sammen et helt liv. Eller er ikke det målet i det hele tatt for folk lenger?????

[Gjest Anonymous]

Alle vet vel at man ikke kan være forelsket for alltid...skjønner at det er vanskelig, men blir så lei meg når folk slutter å prøve... Er det ikke litt deilig å ha en så god venn som livspartner og da? En som kjenner deg bedre enn deg selv, og er en trofast støttespiller?

Klart sex er viktig, men man trenger vel ikke gå rundt å ha lyst på hverandre hele tiden? Det var vel ikke bare lyst som gjorde deg forelsket i begynnelsen?

Sorry at jeg virker som en viktigper.. men jeg mister litt troen på kjærligheten hver gang jeg hører om noen som gir opp fordi forelskelsen er borte...og det gjør meg trist..

[Gjest Vindelspev]

Hadde jeg fått følelsen av at du savnet noe, at du ønsket å få noe tilbake, så ville jeg rådet deg til å skape mer spenning i hverdagen. Finne nye måter å nyte hverandre på, osv. Men, rett meg om jeg tar feil, jeg får inntrykk av at du kke har lyst til å ha lyst på han lengre, om du skjønner. Han er ikke lengre interessant som din elsker.

Og da virker forholdet ganske dødt.

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner deg så alt alt for godt innleggsstarter.

Jeg har det akkurat på samme måte. Vi har vært sammen i 8 år, og de to siste årene har det hanglet. Vi har gått til rådgivning, nå for andre runde. Men jeg vet ikke om det funker. Vi har barn, og derfor kvier jeg meg for å gå ut av ekteskapet. Jeg har ikke følelser for han, mangler lysten og har manglet den i 2 år. Kan DET være riktig da, til dere som sier det går opp og ned? Jeg synes at det bare har gått nedover jeg.... Han sier han er like forelsket i meg fortsatt etter alle disse årene, og vil ikke høre snakk om at forelskelsen tar slutt. Han vil rett og slett ikke skjønne meg og mine følelser.

Jeg vet ikke om ting kan rettes på og endres lenger, jeg blir bare frustrert og fortvilet. Jeg vil jo egentlig bare ha det bra, men orker ikke tanken på sex og kos med han. Man kan da ikke bare leve sammen fordi man er sånn nogenlunde gode venner? Han kommer jo ikke til å ønske å være sammen med meg til evig tid han heller når han ikke får sex? Vi krangler om det meste, fra barneoppdragelse til bagateller. Og kan ikke snakke sammen.

Innerst inne bryr jeg meg jo, men bare på feil måte!

Så til deg som er i tvil-- jeg VET hvordan du har det, og det ser ikke ut til at jeg kommer så mye lenger enn til det stadiet at jeg skjønner at ting ikke er som de skal..... Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg heller.

Det ble ikke så mye gode råd her, men jeg føler med deg!!!

Stoor klem fra meg:-)

[Gjest trådstarter_]

Til gjest over: til deg og. Ja, dette er så vondt og vanskelig.

Jeg hadde skjønt mer viss vi hadde kranglet og ikke vært venner. Men det er vi! til og med etter jeg dro opp dette klarer vi å snakke om det uten å ødelegge hverandre med vonde krangler. Men jeg lurer på om det er fordi de store følelsene ikke er her lengre?

Alle vet vel at man ikke kan være forelsket for alltid...skjønner at det er vanskelig, men blir så lei meg når folk slutter å prøve... Er det ikke litt deilig å ha en så god venn som livspartner og da? En som kjenner deg bedre enn deg selv, og er en trofast støttespiller?  

Klart sex er viktig, men man trenger vel ikke gå rundt å ha lyst på hverandre hele tiden? Det var vel ikke bare lyst som gjorde deg forelsket i begynnelsen?

Selvfølgelig kan man ikke være forelsket hele livet. Men vi ble sammen når jeg var bare 16 år, og setter spørsmålstegn ved den forelskelsen jeg hadde da. Så klart det er herlig med min beste venn som partner, men skal man ikke være mer enn venner? skal man ikke ha lyst på hverandre? det er ikke snakk om at sexlysten går opp og ned, den er borte!! og det har den vært lenge. Noen ganger føler jeg bare at det blir feil til og med. Det skal da ikke være sånn?

Til bruradama:

Det er deprimerende å stadig lese i dette forumet og folk som ikke prøver.... Gir opp etter få år.  

Omkvedet er "Jeg er glad i han, men sexen mangler", "Jeg elsker han over alt, men jeg vil videre og han gir meg ikke orgasme", " Vi har vært sammen i tre år, har barn og han er en flott mann, men jeg har ikke lyst på han lenger"  

Svarene er svært ofte at da må de bare gå. Forhold går da opp og ned og man må gjennom noen kriser for å være sammen et helt liv. Eller er ikke det målet i det hele tatt for folk lenger?????

Ikke prøve..etter få år..vi har vært sammen i 11 år. Det er ikke få år syns jeg. Vi har opplevd tøffe tak helt siden vi ble sammen, men det har ført oss nærmere, og vi har fortsatt sammen. Jeg har gjort alt for han og oss tidligere og kunne fortsatt å gjøre det hadde det ikke vært for at jeg syns det er noe fundamentalt galt å ikke kunne tenke seg sex med han i det hele tatt! sitte i sofaen som to pensjonister, god lørdagsunderholdning på tv så er vi fornøyd. Det skal være en lyst der i bunnen fordi om man ikke alltid føler for å ha sex?

Jeg føler rett og slett at han er min beste støttespiller, og elsker han kjempe høyt, men vil ikke bare ha en venn! vil også ha en elsker, er det for mye forlangt når man er i midten av tyveårene? :cry: