Når barna flytter for å studere!!

[sonush]

Hjalp min 18-åring idag med flytting, hun skal starte på UIO. Skal ta det i to omganger. Føler meg litt emosjonell. Hun er klar, men har aldri vært alene i mer enn 4-5 dager, og nå skal hun være der i flere år. 

Jeg føler at det er faktisk jeg som ikke er klar. Hvordan skal dette gå? Hvordan går det med dere som er gjennom det samme, og er på flyttefot fortiden. Hvordan mestrer dere følelsene deres. 

[ajarRun]

Hvor skal hun bo?

Man er jo ikke alene når man studerer.

[skruf]

Eldstejenta mi flytter også i disse dager, skal studere ved NTNU, og jeg gruer meg som en tulling! 

Hun er klar som et egg og gleder seg skikkelig til å starte voksenlivet og studentlivet. 

Jeg tror det er vanlig jeg, at ungdommene er mere klar for å flytte enn hva foreldrene er til at de skal forlate redet. 

Har snakket med moren min om det, og hun sa at det var en rar følelse når vi flyttet ut. Vi er mange søsken, så hun hadde jo mange unger i huset selv om vi eldste flyttet. Men likevel så ble det en merkelig tomhet sa hun. Det manglet lydene av oss, fottrinnene, musikken fra rommene våre. 

Men jo, det er jo sånn livet er. Som sviger far alltid sa; vi eier ikke barna våre, vi har de bare til låns. 

(men herrefred så jeg gruer meg!!)

[sonush]

9 timer siden, amativeReflection skrev:

Hvor skal hun bo?

Man er jo ikke alene når man studerer.

På studentbolig i Oslo. Nei hun er jo ikke alene. 

Men jeg har fortsatt en 9-åring i huset i noen år til. 

[AnonymBruker]

Hei TS! Er i akkurat samme situasjon, og må vel si at dette er noe av det vondeste jeg har vært med på. Det mest emosjonelle. Får helt vondt bare av å lese disse innleggene. Denne sommeren har vært trist for meg pga dette, men slik er livet. Jeg har så mange tanker som svirrer rundt, fra når barna var små til at nå er denne epoken over. Håper det går bedre etterhvert når ting normaliseres. Og vi mister jo ikke barna da, men kan være stolte av at de har skikket seg bra og skal studere videre.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kanskje bare si at jeg føler så med deg. Dette må vi klare (selv om stikker langt inn i hjerterota) Lykke til med de flinke barna deres iallefall, vi har iallefall gjort et godt grunnarbeide med barna våre🙂

Anonymkode: 30398...765

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg elsket å bli student. Min mor var emosjonell og prøvde å skjule at hun synest dette var tøft for henne. Jeg følte meg veldig elsket da jeg dro, og man vet man er hjertelig velkommen igjen. Det hjelper sikkert ikke deg, men jeg tror datteren din innerst inne setter pris på din reaksjon selv om hun kanskje ikke sier det drekte.

Anonymkode: 8648e...d7e

[AnonymBruker]

Og derfor er det dumt å være overbeskyttende å prøve å bestemme mest mulig over barna frem til de er myndige. Ville vært lettere for henne å stå på egne ben pm hun var vant til dette fra før av... mange som har det samme problemet, mange unge jenter og gutter tør ikke å bo alene med mindre det er i bofellesskap/kollektiv osv.

Anonymkode: 02baa...e50

[AnonymBruker]

Mamma sleit også, jeg sov mellom mamma og pappa i dobbeltsengen dagen før jeg flyttet ut (jeg var 15/16) fikk ikke sove for hun drev å strøk meg over håret halve natten og fortalte meg alle favorittminnene sine. Skulle tro hun sendte meg ut i krigen. Så gikk det tre måneder og hun var rimelig fornøyd med å ikke ha bassmusikken min dundrende i veggene halve dagen og det sure morgentrøtte ansiktet mitt ved frokostbordet

Anonymkode: 2d598...c11

[AnonymBruker]

Jeg er yngst og vet moren min var emosjonell da jeg dro. Hun skrev til meg at hun fikk litt vondt inni seg da hun gikk inn på rommet mitt og så jeg hadde redd sengen som vanlig etter jeg hadde pakket ferdig. 

Tror det er en veldig vanlig følelse. Det eneste jeg er litt sint på moren min for er hvor tydelig hun har uttrykket frustrasjon og sorg når jeg har studert utenlands. Hun har nærmest tvunget meg hjem ved å spille på følelsene. Jeg har hele veien følt at hun er en begrensning i alle livsvalg jeg tar der jeg må ta hensyn, og det samme har søsteren min. Ser med misunnelse på andre i tyveårene som kan ta frie valg uten at en mor sitter der og understreker hvor lei seg hun er.

Anonymkode: 53250...f64

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og derfor er det dumt å være overbeskyttende å prøve å bestemme mest mulig over barna frem til de er myndige. Ville vært lettere for henne å stå på egne ben pm hun var vant til dette fra før av... mange som har det samme problemet, mange unge jenter og gutter tør ikke å bo alene med mindre det er i bofellesskap/kollektiv osv.

Anonymkode: 02baa...e50

Du har ingen grunn til å anta at TS sitt barn ikke er selvstendig. Mine to venner ble nærmest dyttet ut av huset når de fikk skoleplass, og foledrene gikk hele sommeren å frydet seg over hvor rolig det skulle bli. Endelig dro pengesluket... ingen trivelig start på livets nye fase.

Anonymkode: 8648e...d7e

[asterix]

Synes tvert i mot det er herlig jeg etter hvert som ungene blir voksne og får muligheten til å ut og stå helt på egne ben. Jeg er så glad for at jeg har fokusert på å gjøre barna trygge og selvstendige helt fra de var små slik at jeg kan føle meg fullstendig trygg på at de greier seg helt utmerket på egenhånd og kan glede meg fullt og helt med dem over de nye mulighetene de har til å leve ut drømmene sine i inn- og utland.

Endret 2. august 2016 av asterix

[skruf]

1 time siden, asterix skrev:

Synes tvert i mot det er herlig jeg etter hvert som ungene blir voksne og får muligheten til å ut og stå helt på egne ben. Jeg er så glad for at jeg har fokusert på å gjøre barna trygge og selvstendige helt fra de var små slik at jeg kan føle meg fullstendig trygg på at de greier seg helt utmerket på egenhånd og kan glede meg fullt og helt med dem over de nye mulighetene de har til å leve ut drømmene sine i inn- og utland.

Altså, de fleste barn er jo selvstendige og trygge selv om foreldrene synes det er vemodig at de flytter hjemmefra..

Datteren min er veldig selvstendig, tok bl.a et vgs-år som utvekslingstudent, og hun gleder seg til å starte studentlivet. Og ja, jeg gleder meg med henne. Men likevel så er det ikke sånn at jeg jubler over at hun skal flytte! 

Jeg føler meg helt trygg på at hun klarer seg på egenhånd. Det har hun jo bevist at hun gjør allerede. 

[smilo]

Jeg brukte det siste året til min sønn på vgs til å forberede/innstille meg på at han kom til å flytte ut neste høst, så når tiden kom og han flyttet 60 mil så var jeg så innstilt på dette, at det var helt greit. Og gutten storkoste seg langt unna mamma og pappa sine blikk  

[AnonymBruker]

Jeg brukte også lang tid på å forberede meg mentalt.  Men grudde meg noe helt forferdelig. Da sønnen tok seg sommerjobb i ventetiden, og fant ut at han elsket å tjene penger - sa opp studieplassen for å jobbe et år OG bo på gutterommet, ble jeg allikevel merkelig skuffet! 

Anonymkode: 667f5...339

[AnonymBruker]

Eldstedatteren flyttet i fjor, og jeg sliter fortsatt. Har vært alene om omsorgen for henne og lillesøster siden hun var to, så dette har vært en meget stor omveltning. Forsøker å ikke tynge henne med mine følelser.
Men det hjelper ikke å tenke på at når hun først har flyttet ut, så kommer hun mest sannsynlig aldri til å flytte hjem igjen. Men rommet hennes er akkurat slik hun forlot det, sånn i tilfellet.

I dag er jeg glad jeg for alt jeg tok vare på, bilder, klær, leker osv som jeg tar frem når savnet blir for stort og det føles som om hjertet sprekker.

Anonymkode: 04a54...e90

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ingen grunn til å anta at TS sitt barn ikke er selvstendig. Mine to venner ble nærmest dyttet ut av huset når de fikk skoleplass, og foledrene gikk hele sommeren å frydet seg over hvor rolig det skulle bli. Endelig dro pengesluket... ingen trivelig start på livets nye fase.

Anonymkode: 8648e...d7e

Det finnes en mellomting mellom fortvilelse og "glad de er ute!". 

Forhåpentligvis er det en noe bittersøt følelse. Du vil savne dem veldig, men du er glad og spent på deres vegne og ser at dette også er en ny fase for deg, der du oppi "savnet" har noe mer fleksibilitet.

TS skriver at 18-åringen aldri tidligere har vært alene mer enn 4-5 dager, og det synes jeg høres spesielt ut...det hadde jeg absolutt på den alderen. 

Anonymkode: 53250...f64

[sonush]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og derfor er det dumt å være overbeskyttende å prøve å bestemme mest mulig over barna frem til de er myndige. Ville vært lettere for henne å stå på egne ben pm hun var vant til dette fra før av... mange som har det samme problemet, mange unge jenter og gutter tør ikke å bo alene med mindre det er i bofellesskap/kollektiv osv.

Anonymkode: 02baa...e50

Det at hun bor i studenthybel er mer av økonomisk årsak enn at hun ikke tør å bo alene. Studenthybel er som alle vet billigere. Hvor mange 18-åringer står på "egne ben" før de er ferdige med vgs? På hvilken måte skulle hun stått på egne ben, ifølge deg? 

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ingen grunn til å anta at TS sitt barn ikke er selvstendig. Mine to venner ble nærmest dyttet ut av huset når de fikk skoleplass, og foledrene gikk hele sommeren å frydet seg over hvor rolig det skulle bli. Endelig dro pengesluket... ingen trivelig start på livets nye fase.

Anonymkode: 8648e...d7e

Vår datter vet at vi står bak henne, samtidig litt emosjonelle og kommer til å savne henne. Hun har sterke meninger, ben i nesa, gleder seg over å flytte, og samtidig som hun tenker over at hvor rart det blir. 

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eldstedatteren flyttet i fjor, og jeg sliter fortsatt. Har vært alene om omsorgen for henne og lillesøster siden hun var to, så dette har vært en meget stor omveltning. Forsøker å ikke tynge henne med mine følelser.
Men det hjelper ikke å tenke på at når hun først har flyttet ut, så kommer hun mest sannsynlig aldri til å flytte hjem igjen. Men rommet hennes er akkurat slik hun forlot det, sånn i tilfellet.

I dag er jeg glad jeg for alt jeg tok vare på, bilder, klær, leker osv som jeg tar frem når savnet blir for stort og det føles som om hjertet sprekker.

Anonymkode: 04a54...e90

Ja, tenker mye på det. Håper hun flytter hjem igjen en liten periode da. Men selve studiet varer i 6 år, så det i seg selv er jo himla lenge. 

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes en mellomting mellom fortvilelse og "glad de er ute!". 

Forhåpentligvis er det en noe bittersøt følelse. Du vil savne dem veldig, men du er glad og spent på deres vegne og ser at dette også er en ny fase for deg, der du oppi "savnet" har noe mer fleksibilitet.

TS skriver at 18-åringen aldri tidligere har vært alene mer enn 4-5 dager, og det synes jeg høres spesielt ut...det hadde jeg absolutt på den alderen. 

Anonymkode: 53250...f64

Hva er rart med at hun ikke har vært alene mer enn 4-5 dager? Det jeg mente var at hun har ikke vært alene hjemme i mer enn 4-5 dager. Hun har vært vekk fra oss når hun har vært på turer med venner eller familie, uten oss. Vi har ikke hytte hvor vi reiser vekk en uke uten henne. Hun har vært med på alle utenlands ferier. Hun har ofte kommet hjem før oss gr skole, og vi kom noen dager senere. 

[Zienna]

Vi har sluppet to av gårde, og jeg husker godt hvor stille det ble i huset.  Vemodig, men samtidig som det skulle være.  Husker jeg var veldig glad for at de begge kom inn på det de ønsket. 

Noen har 18-åringer som ikke kom inn på noe, og fortsetter å bo hjemme.  Som forelder tror jeg det må være mye, mye verre.

[AnonymBruker]

35 minutter siden, sonush skrev:

Ja, tenker mye på det. Håper hun flytter hjem igjen en liten periode da. Men selve studiet varer i 6 år, så det i seg selv er jo himla lenge. 

Du får krysse fingrene for at hun søker turnusplass i hjemkommunen. Da kan hun jo bo hjemme. Og så har dere jo alle sommerene.

Min jobber i i studiebyen om sommeren siden det ikke er så mye å velge i her på bygda.

Men jeg vet jo med meg selv og alle mine venner, vi flytttet aldri hjem igjen når vi først dro for å studere/militæret.

 

Anonymkode: 04a54...e90

[AnonymBruker]

44 minutter siden, sonush skrev:

 

Hva er rart med at hun ikke har vært alene mer enn 4-5 dager? Det jeg mente var at hun har ikke vært alene hjemme i mer enn 4-5 dager. Hun har vært vekk fra oss når hun har vært på turer med venner eller familie, uten oss. 

Hvis du kun mente alene i deres hus, så er det en underlig formulering. Når du skriver at hun kun har vært alene i 4-5 dager, så tar jeg det i betydningen at hun kun har vært alene i 4-5 dager. Enten de dagene var alene ett sted eller et annet. Det er jo ikke mer graverende å ha vært alene i sitt eget hus enn noe annet sted. 

Uansett - jeg anser det som normalt for en 18-åring til å ha vært i diverse situasjoner der man "klarer seg selv" (i kontrollerte former) og har fått testet grensene litt. Jeg dro på språkreise som 13-åring til England og igjen som 15-åring til Frankrike, og hadde utveksling i et halvt år som 17-åring på videregående. I tillegg til selvsagt normale "tenåringsaktiviteter" som leirskole og skoleturer og turer med venner og familie. Poenget er at man får pushet seg litt, men i situasjoner der man fortsatt ikke er under stor risiko. 

Anonymkode: 53250...f64