Jeg er en verdiløs dritt. Er ubrukelig og heslig.

[AnonymBruker]

Her sitter jeg å gråter, fordi jeg er taper i livet. 
Har null venner. Bare ei, men hun har 5 andre og prioriterer dem foran meg. Familien min snakker dritt om meg bak ryggen min. Jeg tørr ikke å si noe, i frykt for å miste dem. Selv om at de gjør meg sykere ved å si "sosial angst er ikke en godkjent sykdom" og "de som kutter seg selv er bare oppmerksomhets syk", og her sitter jeg med arr oppover øra. 

Har gått 4 år på VGS til sammen, men ingen ferdig utdanning. Mangler lærlingtiden og fag i noen av linjene. Ingen av de kan jeg tenke meg, for den ene utdanningen jeg kunne ha tenkt meg, den har jeg ikke. 

4 fra klassen min fra barneskolen skal få barn. 6 har fått barn. 
3 fra ungdomskolen og vgs skal få barn. 4 har fått barn. 
Flere har hus og samboer, to er gift. Og vi er bare 25 år!! 

Her sitter jeg med en katt som familien min hater. Hele familien min ber meg om å gi han ifra meg, avlive han, de liker ikke katter. De stinker, har sykdommer og er heslige. Får kommentarer vær gang de kommer på besøk. "så han er her fortsatt ja", og "når skal du avlive han eller selge han?". De tror oppriktig talt at jeg skal selge han, fordi de sier jeg må gjøre det. 

Folk sier at du ikke skal sammenligne deg selv med andre. 
Men hvordan kan jeg unngå å ikke gjøre det?! 
Min største drøm er å få barn. Men kommer aldri til å få det. For det å reise til Danmark har jeg ikke råd til. Jeg har ikke samvittighet til å ons for å bli gravid. Jeg kommer aldri til å få meg mann. Ja jeg er feit, men selv om jeg veide 30 kg så hadde jeg fortsatt vært stygg og uinteressant. Ingen talenter, absolutt ingenting. Stykk og ekkel. Jeg er ikke verdt en skit, jeg er bortkastet plass og oksygen. 

Ikke nok med det. Men nå er min søster og bror gravid. Eller broren min er ikke gravid, men samboeren han har vært sammen med siden de var 13 er gravid. Søsteren min er 7 måneder på vei, og broren min og kjæresten er bare 13 uker, fikk vite det for noen dager siden. 
Søsteren min har menn etter seg hele tiden, hun har aldri vært singel. Sin første kjæreste som 6 åring. 
Mens her sitter jeg, 25 år og ingen kjæreste. Vært singel siden jeg var 16 år. Etter å ha vært i et dårlig forhold hvor jeg ble slått og kalt stygg, ekkel og ubrukelig så har jeg mistet troen på menn. Ingen kan like meg, jeg er til for å brukes og har ingenting jeg kan si på det. Slik føler jeg det, og jeg kommer til å være evig singel. 
 

Føler meg så alene om å føle det slik. 
Alle klarer seg så bra i livet! Selv de med angst kan gå ut å feste, har venner og et liv. 
Mens her sitter jeg å gråter, for jeg tørr ikke å dra på butikken for å kjøpe dopapir. 

 

Anonymkode: 8ae94...2b8

[AnonymBruker]

"Ja jeg er feit, men selv om jeg veide 30 kg så hadde jeg fortsatt vært stygg og uinteressant. Ingen talenter, absolutt ingenting. Stykk og ekkel. Jeg er ikke verdt en skit, jeg er bortkastet plass og oksygen."

Du er i hvertfall nødt til å snu tankene dine om deg selv. Hva er vitsen med å tenke at du selv er stygg og uinteressant og ikke har noen talenter? Gjør du noen i verden en tjeneste ved å tenke sånn? Nei! Ingenting godt kommer av det. Jeg er sikker på at du er ganske så interessant, hvis du bare tillater deg selv å være det. Øv deg på å si hyggelige ting til seg selv, slik du ville gjort til noen andre. Ingen fortjener å bli kalt de tingene du kaller deg selv, hverken av seg selv eller andre.  

Det er ditt liv og du bestemmer. Selvsagt skal du ikke kvitte deg med katten så lenge den har det godt, det har ikke familien din noe med. Si det til dem neste gang de gnåler om dette med katten: Jeg kommer ikke til å kvitte meg med katten, det må dere bare akseptere! Jeg vil ikke høre mer mas om det! 

Har du noen hobbier eller interesser? I stedet for å snakke nedsettende til deg selv, kan du kanskje prøve å fokusere på ting som gir deg glede. Talenter må ikke være medfødte, men kan heller tenkes på som ting man blir glad av å holde på med. Da blir man gjerne flink etterhvert også.

Lykke til!

Klem fra meg

Anonymkode: c5810...c8f

[AnonymBruker]

 Kutt ut heile familien din, burde kanskje være førsteprioritet?

 Du føler deg garantert ikke noe bedre, så lenge du beholder den gjengen der rundt deg...

Anonymkode: bb902...4f3

[AnonymBruker]

Hver gang du får slike destruktive tanker i hodet ditt skal du si til deg selv: SLETT!

Dette er innarbeidet tankemønsker, hva som har skapt slike reaksjoner i deg tror jeg ( ut fra det du beskriver ) er familien din.

Du MÅ ta grep nå, du klarer det du vil- ikke la destruktive mennesker stjele gløden fra deg! Kutt ut giftige mennesker av livet ditt, bli selvstendig. gå for ditt eget liv og lykke!

Du er verdifull, du er god nok!

Anonymkode: d38aa...f17

[Gjest AryaKillie]

Det høres ut som om det er familien din som er problemet her, ikke deg.

Vekta kan du gjøre noe med. Enten selv ved å gå turer i skog og mark og google deg fram til sunn og deilig mat og drikke. Eller ved å gå via lege og komme i kontakt med kostveileder og trener. Dette kan du få dekket dersom du er sterkt hemmet psykisk eller fysisk av din vekt.

Du burde også kontakte psykolog via legen din for å få opp selvbildet ditt. Fokuser kun på deg selv i denne perioden, bli frisk og sunn. Det vil ta tid men jeg lover, det blir verdt det. Du er verdifull, du kommer til å vise det til verden og ikke minst drittfamilien din! Lykke til😊

[AnonymBruker]

Jeg vet familien er et stort problem. Psykologen har hjulpet meg mye med å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv. Som å kjøpe meg katt, selv om at familien nektet meg det. Høres helt absurd ut, men det å gå imot familien er vanskelig. 

Jeg vet også at jeg har et dårlig syn på meg selv. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å tro på at jeg betyr noe. Når jeg har fått høre det motsatte så mange ganger. 

Vekten min er min minste bekymring. 
Angsten og depresjonen er første prioritet. Samme det å løsrive meg fra familien. 
Det er en grunn til at jeg flyttet ut da jeg var 16. Bodde hos tante frem til jeg fylte 18. 

Føler meg så utenfor i livet! Jeg har ikke fått til noe som helst. Mens en etter en forteller at de venter barn eller skal kjøpe hus. Jeg er 25 år, jeg må finne noen snart, slik at jeg også får barn en dag! Begynner å få litt panikk. Jeg vil ikke være 40 år når jeg får barn.

ts

Anonymkode: 8ae94...2b8

[Osthøvel]

Heia. 

Tror vi har det litt likt vi to, selv om jeg er mann og er en del eldre enn deg. Har aldri hatt kjæreste osv. Vanskelig når så og si alle rundt i samme alder har samboer og barn.. Du er iallefall ikke alene om å ha det sånn. Synes det er bra du har tatt tak såpass tidlig i livet med å gå til psykolog. Du er enda ung!

Vet ikke om jeg så veldig gode råd å gi, annet enn å kanskje begynne å trene hvis du allerede ikke gjør det? Det er bevist at trening hjelper mot angst og depresjon. Samtidig vil det kunne gjøre noe med vektproblemet ditt. Gå turer i skog og mark f.eks. Trenger ikke løpe livet av seg.

[splash]

Familien din hørtes psycho ut

[venus_]

Du er ingen taper TS. Du har sosial angst og sliter pga det og en familie som ikke gjør saken noe bedre, men det gjør deg ikke til en taper. Hvor lenge har du gått til psykolog? Føler du at det hjelper noe for den sosiale angsten din? Hvilken utdanning er det du kan tenke deg å ta? Hva gjør du på i hverdagene?

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet familien er et stort problem. Psykologen har hjulpet meg mye med å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv. Som å kjøpe meg katt, selv om at familien nektet meg det. Høres helt absurd ut, men det å gå imot familien er vanskelig. 

Jeg vet også at jeg har et dårlig syn på meg selv. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å tro på at jeg betyr noe. Når jeg har fått høre det motsatte så mange ganger. 

Vekten min er min minste bekymring. 
Angsten og depresjonen er første prioritet. Samme det å løsrive meg fra familien. 
Det er en grunn til at jeg flyttet ut da jeg var 16. Bodde hos tante frem til jeg fylte 18. 

Føler meg så utenfor i livet! Jeg har ikke fått til noe som helst. Mens en etter en forteller at de venter barn eller skal kjøpe hus. Jeg er 25 år, jeg må finne noen snart, slik at jeg også får barn en dag! Begynner å få litt panikk. Jeg vil ikke være 40 år når jeg får barn.

ts

Anonymkode: 8ae94...2b8

Hvor i all verden bor du, når alle jevnaldrende får barn før de er 25? For meg høres det IKKE spesielt vellykket ut. Heller ikke det å få barn med noen man har vært sammen med siden man var 13 eller noe sånt. Det er IKKE noe å ønske seg....samlivsbruddet nærmer seg jo i hurtigtogsfart 

Jeg har egentlig levd mye av livet akkurat slik du frykter. For det meste singel, lite utdanning, overvektig og barn seint. Men herregud så mye moro jeg har hatt! Flere spennende og utfordrende jobber (for meg), vennskap - mange av dem fikk jeg etter jeg ble 25, mye reising - ikke alltid dyrt og langt, men ditjeg ville. Har nytt friheten, livet, hobbyer og vennskap. Selvsagt har livet vært dritt iblant, men sånn er det for alle. For meg hadde A4-malen med mann og barn fra tidlig alder neppe passet, selv om jeg i perioder har ønsket meg nettopp dit.

Livet har SÅ mye annet å by på enn parhelvete og møkkableier!!! Og du trenger ikke være perfekt for å nyte det - eller gjøre deg fortjent til noe - ditt liv tilhører DEG, og om du ikke får det du drømmer om, så er det kanskje.noe helt annet som gjør deg lykkelig.

Men flytt på deg litt - gjør NOE. Samme hva du gjør, så kan det føre noe med seg. Forandring er bra! Lykke til fra en annen som ikke følger malen 

Anonymkode: 7ef86...b1e

[Coronas]

Ingen er verdiløs kjære deg  Hva med å søke deg inn på en linje på skolen (på andre siden av landet om så) som du virkelig har et ønske om, flytt langt bort fra hjemmet ditt. Søk om studiestøtte, finn leilighet, drit i andre og hva de tenker. Tenk på deg selv. Ta med deg pus  Han/henne elsker deg over alt på denne jord. Dyr er sånn.  Du vil finne venner på skolen eller i nærområdet. Vil du ikke møte venner, få deg noen chatte venner. De kan ikke se eller føle ditt nærvær, og du kan dele tanker med dem. Tenk hver dag at dette skal du klare, og jeg vet du vil klare det, ha troen på deg selv  Si at du er vakker og ei flott jente. Si dette til deg selv hver dag! Flere ganger om dagen    Eller skriv det i en dagbok/blogg ol. Du vil føle deg bedre om deg selv når du står på egne ben. 

Sosialangst er faktisk en diagnose, du kan få hjelp hos psykolog. Selvskading kan man også få hjelp til hos psykolog. Det er ingen skam å bruke psykologer. De er der for å hjelpe. 

Håper alt ordner seg for deg. Det gjør gjerne det for snille, vakre piker  ps og du er absolutt en av dem! Husk, tenkt det, si det!! 

[gangnedsol i elg]

Sympatiserer med deg ts. Kjenner meg igjen i den selvdestruktive tankegangen din.  Det er fryktelig når ens verste fiende er en sjøl på den måten der. Du må bli din egen beste venn i stedet for! Tenk så mye lettere livet ditt ville ha blitt da!  Når du tok godt vare på deg sjøl. Nå er du din egen plageånd. Men så bra at du tar vare på katten, selv om ingen andre liker den! :-) Du har jo tæl jente!!

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor i all verden bor du, når alle jevnaldrende får barn før de er 25? For meg høres det IKKE spesielt vellykket ut. Heller ikke det å få barn med noen man har vært sammen med siden man var 13 eller noe sånt. Det er IKKE noe å ønske seg....samlivsbruddet nærmer seg jo i hurtigtogsfart 

Jeg har egentlig levd mye av livet akkurat slik du frykter. For det meste singel, lite utdanning, overvektig og barn seint. Men herregud så mye moro jeg har hatt! Flere spennende og utfordrende jobber (for meg), vennskap - mange av dem fikk jeg etter jeg ble 25, mye reising - ikke alltid dyrt og langt, men ditjeg ville. Har nytt friheten, livet, hobbyer og vennskap. Selvsagt har livet vært dritt iblant, men sånn er det for alle. For meg hadde A4-malen med mann og barn fra tidlig alder neppe passet, selv om jeg i perioder har ønsket meg nettopp dit.

Livet har SÅ mye annet å by på enn parhelvete og møkkableier!!! Og du trenger ikke være perfekt for å nyte det - eller gjøre deg fortjent til noe - ditt liv tilhører DEG, og om du ikke får det du drømmer om, så er det kanskje.noe helt annet som gjør deg lykkelig.

Men flytt på deg litt - gjør NOE. Samme hva du gjør, så kan det føre noe med seg. Forandring er bra! Lykke til fra en annen som ikke følger malen 

Anonymkode: 7ef86...b1e

Ja, man må rakke ned på noe annet for å løfte fram noe annet hva? 

Anonymkode: eb49c...762

[Gjest Krigerunge]

Trøst deg med at du er definitivt ikke alene, det er mange som føler det slik som deg. Du sier du føler deg alene, noe som er forståelig, men du er ikke det. 

[wintergirl]

Hvorfor vil du ha barn når du er 25 år? Er det fordi du virkelig vil ha en baby, eller fordi venninner/klassevenninner har fått det i tidlig alder? Det viktigste for deg, ts, er bygge deg opp selv først.  Du fortjener en flott mann som elsker deg overalt på jord, og som syns du er vakker og god. Ikke forhast deg, men bruk tiden på å bli den beste utgaven av deg selv.( mener ikke bare utseende her, for du et helt sikkert penere enn du er klar over) Men gjøre det beste ut av livet ditt. Gjør det du ønsker   Mann og barn kommer helt sikkert det også  

[fuglekvitter__]

Okey? Så hele familien din hater deg samt katten din? Det hørtes ut som en helt fantastisk familie.  

 

Det å bli slått er jo ikke bra. Er familien din med på dette?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, wintergirl skrev:

Hvorfor vil du ha barn når du er 25 år? Er det fordi du virkelig vil ha en baby, eller fordi venninner/klassevenninner har fått det i tidlig alder? Det viktigste for deg, ts, er bygge deg opp selv først.  Du fortjener en flott mann som elsker deg overalt på jord, og som syns du er vakker og god. Ikke forhast deg, men bruk tiden på å bli den beste utgaven av deg selv.( mener ikke bare utseende her, for du et helt sikkert penere enn du er klar over) Men gjøre det beste ut av livet ditt. Gjør det du ønsker   Mann og barn kommer helt sikkert det også  

Med tanke på barn. Ikke lurt å vente alt for lenge. Mange har allerede nedsatt fruktbarhet ved 35 års alder og sliter med å bli gravid e og må gjom div vanskelige behandlinger desv....men det går an å ha et godt liv uten barn også.

Anonymkode: b5799...2bc

[wintergirl]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med tanke på barn. Ikke lurt å vente alt for lenge. Mange har allerede nedsatt fruktbarhet ved 35 års alder og sliter med å bli gravid e og må gjom div vanskelige behandlinger desv....men det går an å ha et godt liv uten barn også.

Anonymkode: b5799...2bc

Det er så mange som får barn sent i disse dager, men uansett så bør man ikke få barn bare fordi noen venninner har det.  Bør passe med sitt eget liv og ihvertfall få barn med en man er glad i. Enig i at man har ett godt liv uten barn også.  Det er det ingen tvil om.

[AnonymBruker]

TS her. 

Det er ikke det at jeg vil ha barn, fordi andre har det.
Barn har vært drømmen så lenge jeg kan huske. En stor barneflokk, 5, 6, 7. Mange! Jeg vet at det er ikke lurt, så det skjer ikke. På grunn av økonomi, mangel på nettverk og alder. 
Om jeg ender opp med 1 så er jeg fornøyd. 

Jeg begynner å få litt panikk. For jeg er 25 år. Jeg møter en mann i løpet av 2016.
La oss si vi to blir enige om å vente 3 år med å få barn. vi vil ha tid til å være bare kjærester først. 
Da er jeg 28 år gammel. Hva om vi gjør det slutt etter 3 år. Da er jeg 28 og må begynne på nytt! Ideelt sett så skulle jeg ha hatt en utdanning, hus og hjem før vi får barn. Men klokken tikker. Jeg blir ikke yngre. 

ts

Anonymkode: 8ae94...2b8

[gangnedsol i elg]

Bra at du syns det er viktig å være sammen en god stund før man velger å få barn. Veldig fornuftig er du!!!

Prøv datingsider, prøv alt. (Men pass deg for de useriøse.)

Med ærlighet kommer man lengst, og du virker veldig ærlig. Men husk at i visse situasjoner kan det lønne seg å holde ting tilbake. Det er forskjell på hvordan man føler seg, og hvem man er. Så ikke fortell en eventuell date at du "er en udugelig dritt". For det er ikke en ubestridelig sannhet, kun en destruktiv følelse og tanke hos deg, som jeg håper du søker hjelp mot. Kanskje har DPS der du bor et tilbud om gruppeterapi? Jeg gikk i gruppeterapi på DPS i flere år, og det var godt å snakke med andre som også hadde problemer. Kan anbefales! Spør legen din!

Endret 5. august 2016 av gangnedsol i elg