Lei mas om barn, ønsker tips om godt motsvar eller avvæpningsteknikk

[AnonymBruker]

Jeg trenger hjelp av dere kloke hoder der ute, til å finne et godt motsvar eller avvæpningsteknikk på en litt kjedelig situasjon:

Min mann og jeg er rundt 30 år, har vært sammen i ti år og eier bolig i en norsk storby. Vi ønsker ikke barn. Dette har vi begge vært klar over hele livet, og vi begge har vært klare på det gjennom hele forholdet vårt. Vi er nå i perfekt "babyalder" med hus, hund og stasjonsvogn og et trygt og (relativt) langt samliv, men vi kjenner absolutt ikke noe ønske om barn. 

Og jeg begynner helt ærlig å bli litt lei av maset fra folk om når vi skal få barn. Jeg vet jo at folk flest ikke mener noe vondt med det, men jeg syntes det er et veldig privat spørsmål. Svarer vi "aldri" eller "vi har ikke noe ønske om barn" så får vi bare titusen oppfølgingsspørsmål av typen "hvorfor det", "hva skjedde i barndommen som gjør at du ikke ønsker å få barn selv" (helt seriøst det har folk spurt meg om), "du vil når du finner drømmemannen/kvinnen" (vi er gift på åttende året...) etc. Uansett hva vi svarer, så fører svarene bare til flere oppfølgingspørsmål som stadig blir mer private. I beste fall får vi "jaja, dere ombestemmer dere nok" eller "livet er ikke verdt å leve uten barn", som jeg oppfatter som nedlatende (som om vi ikke har tenkt nøye gjennom valget vårt?).

Jeg fant nylig ut at jeg har en (veldig lite dramatisk) sykdom som gjør at jeg (blant annet)  ikke kan bli gravid på naturlig vis. Så døra er stengt. Vi kommer aldri til å bli gravid ved et uhell. Om vi skal få barn må vi enten adoptere eller gjennomgå IVF-behandling, og jeg tror rett og slett ikke det kommer til å skje. Akkurat denne delen av sykdommen spiller ikke så stor rolle for meg, da jeg uansett ikke planla å få barn.

Men etter at jeg fikk beskjed om sykdommen så har jeg følt at disse spørsmålene om når vi skal få barn er ekstra plagsomme og private. Jeg prøvde noen ganger å være ærlig og si at vi verken vil eller kan få barn i håp om å stoppe alle oppfølgingsspørsmål. Men det hele førte til en veldig stakkarsliggjøring av meg ("hun sier hun ikke vil ha barn, men sannheten er at hun kan ikke bli gravid, stakkars") og det ble et veldig nummer ut av min helsesituasjon og folk snakker masse om meg (også når jeg ikke var til stede), så det kommer jeg aldri til å gjøre igjen. 

Er det noen der ute som har et godt forslag til et godt comeback som stopper all videre diskusjon rundt vår familieplanlegging, samt eventuelle oppfølgingsspørsmål? Jeg føler jeg har prøvd det meste. Det er viktig for meg at svaret mitt ikke blir frekt eller ubehagelig. Jeg vil bare ha et godt comeback, uten å bli oppfattet som frekk, sint eller kort og ødelegge stemningen. 

Noen tips?

 

Må legge til at dette ikke er noe STORT problem i mitt liv, men jeg kjenner litt på det i en del sosiale lag. Og SÆRLIG etter jeg fikk beskjed om at jeg faktisk ikke kan få barn, er jeg veldig, veldig lei spørsmål og graving. 

Anonymkode: 6a601...b42

[Polly Ester]

Jeg har ingen gode råd til deg, ville bare skrive et støtteinnlegg. Jeg kjente jeg ble først oppgitt og så litt sint på dine vegne fordi de rundt deg både maser og syns synd på deg og det var jo ikke måte på.

Jeg satt og tenkte på at du kanskje bare rett og slett kunne si at du ikke har noen livmor lengre f.eks, men det er kanskje litt drastisk å både lyve om det og lyve om noe sånt. Og etter som jeg leste innlegget ditt videre så ser det ikke ut som det gjør situasjonen din bedre uansett.

Så nei, jeg vet ikke hva du kan si. Folk rundt deg vil sannsynligvis spørre og grave uansett. 

Evt. må du bare si ifra at du syns de tråkker over din grense og at du syns det er dårlig gjort og at du føler deg invadert. Kanskje? 

[AnonymBruker]

Min første tanke i slike tråder er alltid "hva slags mennesker omgås du". Jeg kunne aldri funnet på å stille slike spørsmål, og i hvert fall ikke grave på denne måten, og jeg kjenner få som gjør det. Men kanskje det er mer utbredt enn jeg har erfart, selv blant "oppegående" mennesker. 

Jeg forstår at du ikke vil oppleves som krass,  men noen ganger synes jeg folk kan settes på plass. Å si til en kvinne som er gift på åttende året at hun "vil gå lyst på barn når hun treffer den rette" er ikke greit. Slike utsagn skal få respons. Der hadde jeg sagt i en fast (men ikke sint) tone at - "Hva i alle dager mener du med det? Jeg trodde du visste at jeg er gift, og har vært det i flere år?".

Til andre som spurte vennlig hadde jeg rett og slett sagt det du skriver her, i litt forkortet versjon. Jeg hadde smilt, sagt med en mild, men litt oppgitt tone:

"Åh, du aner ikke hvor ofte jeg får det spørsmålet! Vi har "alt på stell", så det er bare barn som mangler, eller hva? Vet du, jeg har aldri hatt lyst på, eller behov for barn, og det har ikke min samboer heller. Tidligere tenkte jeg det bare var noe jeg følte fordi jeg var ung og ikke var kommet dit enda, men jo eldre jeg blir, jo sikrere er jeg. Barn er jo en stor glede for mange, og jeg skjønner at de bare vil at andre skal oppleve det samme - men jeg ville faktisk ikke hatt noe annet liv enn det jeg har nå". 

Anonymkode: afda9...1cb

[AnonymBruker]

Forstår deg godt, er i samme situasjon selv. Ønsker ikke barn og er i perfekt "lage barn alder" med samboer leilighet og bil. Er drittlei av å måtte forklare valget mitt til folk jeg egentlig ikke kjenner... Pleier å svare at jeg ikke vil ha barn og at man i dag faktisk kan velge fritt om man ikke ønsker barn. Tror noen slitne småbarnsmødre blir provosert over at jeg kan bruke mye penger på å gå ut å spise, gå på teater, kjøpe det man har lyst på fremfor å betale barnehage. Vi blir sett på som egoister som bare tenker på oss selv, mens det å få barn liksom ikke er en egoistisk handling. Folk har vi nok av på denne planeten.

Anonymkode: 1c6eb...ca8

[Gjest Keiserensnyeklær]

Helt utrolig hvordan folk spør og graver om noe som er så privat- og vanskelig for mange.

Det beste tror jeg er å bare si: "Det er privat." Uansett hva de spør om, si: "det er privat" eller "det ønsker jeg ikke gå inn på". Og så begynner du å snakke om noe annet. De har ingen rett til å vite, og jo mindre du åpner opp, desto mindre har de å "gå på". Vær bestemt på forhånd, så utstråler du gjerne at du er bestemt, og folk forstår gjerne (det er jo lov å håpe  ) at dette ønsker du ikke å snakke om. 

[AnonymBruker]

Enig med @Keiserensnyeklær. Jo frekkere folk er, jo mer sier jeg "det har ikke du noe med" og "det trenger jeg heldigvis ikke rettferdiggjøre for deg".

Anonymkode: cc3a6...fcb

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min første tanke i slike tråder er alltid "hva slags mennesker omgås du". Jeg kunne aldri funnet på å stille slike spørsmål, og i hvert fall ikke grave på denne måten, og jeg kjenner få som gjør det. Men kanskje det er mer utbredt enn jeg har erfart, selv blant "oppegående" mennesker. 

Jeg forstår at du ikke vil oppleves som krass,  men noen ganger synes jeg folk kan settes på plass. Å si til en kvinne som er gift på åttende året at hun "vil gå lyst på barn når hun treffer den rette" er ikke greit. Slike utsagn skal få respons. Der hadde jeg sagt i en fast (men ikke sint) tone at - "Hva i alle dager mener du med det? Jeg trodde du visste at jeg er gift, og har vært det i flere år?".

Til andre som spurte vennlig hadde jeg rett og slett sagt det du skriver her, i litt forkortet versjon. Jeg hadde smilt, sagt med en mild, men litt oppgitt tone:

"Åh, du aner ikke hvor ofte jeg får det spørsmålet! Vi har "alt på stell", så det er bare barn som mangler, eller hva? Vet du, jeg har aldri hatt lyst på, eller behov for barn, og det har ikke min samboer heller. Tidligere tenkte jeg det bare var noe jeg følte fordi jeg var ung og ikke var kommet dit enda, men jo eldre jeg blir, jo sikrere er jeg. Barn er jo en stor glede for mange, og jeg skjønner at de bare vil at andre skal oppleve det samme - men jeg ville faktisk ikke hatt noe annet liv enn det jeg har nå". 

Anonymkode: afda9...1cb

Dette synes jeg er et bra svar!

Om man har barn eller snart skal ha barn er et så typisk spørsmål fra alle man treffer. Noen har vett til å stoppe når man sier nei mens andre absolutt må vite hvorfor. Det er nesten så man burde parere ved å spørre folk med barn hvorfor de har valgt å få barn, for så å følge opp med at barn koster flesk, er slitsomt, man får aldri helt fri og at verden overbefolkes så det å velge å få barn er lite miljøvennlig og tærer på de allerede begrensede ressursene i verden. I tillegg kan man jo se rart på dem og si noe ala "hvorfor bruker dere ikke prevensjonsmidler? Valgte dere faktisk å få barn???". Dersom man skal stå til rette for valget om å ikke få barn burde man måtte stå til rette for valget om å få barn også. Rett skal være rett.

Anonymkode: 74d8b...c14

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle gode svar! 

Det er mange gode forslag her i tråden! Det setter jeg stor pris på. Takker også for støtte og forståelsen jeg har fått

Jeg ønsker i minst mulig grad å forsvare eller legge ut om hvorfor jeg/vi ikke skal ha barn. Jeg syntes familieplanlegging er et privat valg, og ønsker derfor ikke stå i et familieselskap/jobbfest/div. arrangementer og greie ut/forklare/forsvare hvorfor vi ikke har barn og aldri kommer til å få det. Gode venner og nær familie har selvfølgelig fått et utfyllende og god begrunnelse på hvorfor vi ikke skal ha barn, men jeg syntes helt ærlig ikke at naboen jeg knapt vet fornavnet på, eller Gunnar i økonomiavdelinga på jobb fortjener et veldig utdypende svar på et såpass privat spørsmål. Det samme med halvspydige svar ment for å "sette dem på plass". Jeg ønsker minst mulig diskusjon/oppstuss rundt barnespørsmål som mulig, både den ene og andre veien. 

Jeg har prøvd å bare si "det er privat" og "det har ikke du noe med", men har erfart at folk bli litt rare og det tar litt på stemningen når de får det svaret. Men det er mulig det er det beste svaret.

Vil bare legge til at alle eksemplene på spørsmål jeg skrev i HI, er spørsmål/utsagn  jeg har fått i virkeligheten. I sosiale settinger som jobbmiddag/fester, div. arrangementer, nabolagsfester/dugnad, familiebesøk (med utvidet og inngiftet familie), fester/selskaper o.l så kan folk få seg til å si og spørre om de merkeligste ting. Spesielt om de har tatt noen glass vin til maten.... 

 

TS

 

Anonymkode: 6a601...b42

[Alltid Vår]

Av og til må man svare frekt med frekt. 

Vi hadde veldig lyst på barn før. Så møtte vi ungene dine, og da ombestemte vi oss. 

Angrer du på at du fikk barn? Nei? Bare vent, du kommer til å angre. 

Var ungene dine planlagt? 

Anger du ikke på at du fikk barn før du møtte drømmemannen? 

Dere så mye lykkeligere ut før dere fikk barn. Har dere det bra? 

Hadde jeg fått en krone hver gang noen spurte om jeg skal ha barn... 

Vi har ikke lyst på barn, og det har du ingen ting med! 

[Gjest Keiserensnyeklær]

Jeg skjønner veldig godt det at det kan ta litt på stemningen og at folk kan bli litt rare når de blir satt på plass, men jeg tenker at det er dem som stiller disse spørsmålene som skaper den ubehagelige stemningen. Det kan være ubehagelig å bli satt grenser for, men kanskje de tenker seg om før de spør ut noen andre om noe de strengt tatt ikke har noe med.

Noe som også er mulig er å be dem gjenta det de sa, at du ikke fikk det helt med deg. Eventuelt si: "Oj, det var et personlig spørsmål" og dra litt på det.. Noen vil allerede da forstå at de har trådd over en grense, og si at det var ikke noe,unnskylde seg e.l. På den måten får de en mulighet til å hente seg inn og gjerne selv finne på noe annet å prate om.

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Keiserensnyeklær skrev:

Jeg skjønner veldig godt det at det kan ta litt på stemningen og at folk kan bli litt rare når de blir satt på plass, men jeg tenker at det er dem som stiller disse spørsmålene som skaper den ubehagelige stemningen. Det kan være ubehagelig å bli satt grenser for, men kanskje de tenker seg om før de spør ut noen andre om noe de strengt tatt ikke har noe med.

Noe som også er mulig er å be dem gjenta det de sa, at du ikke fikk det helt med deg. Eventuelt si: "Oj, det var et personlig spørsmål" og dra litt på det.. Noen vil allerede da forstå at de har trådd over en grense, og si at det var ikke noe,unnskylde seg e.l. På den måten får de en mulighet til å hente seg inn og gjerne selv finne på noe annet å prate om.

 

For et godt råd! Tusen takk for kjempesmart forslag til svar! 

Jeg har ingenting i mot å sette grenser for meg selv (og andre), men rene frekkheter vet jeg (av erfaring) at jeg ikke kommer noen vei med. Folk flest mener jo egentlig ikke noe vondt med spørsmålene sine, og om jeg da svarer med frekkhet av typen "angrer ikke du på at du fikk barn da, du ser helt jævlig ut nå" tilbake på deres "uskyldige" spørsmål, så er det jo jeg som er dust. Jeg ønsker å ha et kjempegodt svar som både avslutter samtaletemaet umiddelbart og får dem til å forstå at de har trådd over en grense, UTEN at jeg er direkte frekk eller ubehagelig. 

Ditt forslag var veldig fint, det skal jeg prøvde neste gang

TS

Anonymkode: 6a601...b42

[Gjest ClickB4it]

Du beskriver livet mitt, TS!

Jeg pleier å si at jeg er så fornøyd med situasjonen nå at jeg ikke ser noen grunn til å forandre på det. Da kommer det gjerne en regle á la "hva når du blir gammel?" Vel, alle pengene jeg IKKE trenger å bruke på barn har jeg planer om å bruke på en særdeles begivenhetsrik pensjonisttilværelse før jeg til slutt tar inn på et privatdrevet eldrehjem og takker for meg. Så er det hauger av mindre konstruktive og direkte frekke ting man kan følge opp med dersom folk ikke gir seg.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva slags sykdom? 😯 drite I dem. Hev deg over og ikke svar. Eller bare si vi er voksne nok til å avgjøre om vi skal ha barn eller ei!  Lykke til 😊

Anonymkode: 100f3...2ed

[AnonymBruker]

3 timer siden, ClickB4it skrev:

Du beskriver livet mitt, TS!

Jeg pleier å si at jeg er så fornøyd med situasjonen nå at jeg ikke ser noen grunn til å forandre på det. Da kommer det gjerne en regle á la "hva når du blir gammel?" Vel, alle pengene jeg IKKE trenger å bruke på barn har jeg planer om å bruke på en særdeles begivenhetsrik pensjonisttilværelse før jeg til slutt tar inn på et privatdrevet eldrehjem og takker for meg. Så er det hauger av mindre konstruktive og direkte frekke ting man kan følge opp med dersom folk ikke gir seg.

Gah, jeg skulle ønske folk bare ga seg med slike spørsmål.

Da jeg fikk vite at jeg ikke kan få barn, fikk jeg ganske kraftige reaksjoner fra både helsevesen, venner og familie (en venninne begynte å grine og greier på mine vegne). Jeg har aldri hatt en sorgreaksjon eller noe slikt noe rundt det, men jeg har TENKT veldig mye. Nå er det ikke mitt valg lenger, og det er på en måte veldig deilig og på en annen måte litt rart og sårt. Mine holdninger til få/få ikke barn har hele tiden vært uendret, men jeg har som nevnt tenkt veldig mye og gått mange runder med meg selv. Jeg har liksom diskutert temaet i filler med meg selv.

Skal i familieselskap hos svigerfamilie med utvidet slekt (svigers svigers) til helga, og det er en bøling som setter barneflokk høyt og finfølenhet lavt (for å si det slik). Kjenner at jeg er veldig lite motivert til noen diskusjon om hva jeg skal gjøre med min livmor med svigerbrors kones kusine.

TS

 

Anonymkode: 6a601...b42

[AnonymBruker]

Høres ikke moro ut. Slapp dette selv da jeg stort sett var singel til jeg fikk barn.... 

Kan kanskje være en idé å se det litt fra andre siden? Å formere seg er det som ligger til grunn for alt liv, og instinkter og følelser rundt dette er noe av det sterkeste i menneskelivet (forelskelse, kjærlighet og sex). Vi er også flokkdyr, og blodsbånd er sterke. Det er et instinkt å øke vår egen trygghet ved å øke flokken vår.

Nå er selvsagt forbindelsen mellom instinkt og følelser på ene siden og rasjonell tankegang og gjennomtenkte avgjørelser på andre siden ikke helt en til en. Vi blir forelsket og har sex uten å tenke på at dette er noe naturen har stelt i stand for at vi skal formere oss. Driftene styrer oss dit, men med prevensjin blir barn plutselig et VALG, ikke en naturlig følge av driftene og følelsene våre.

Veldig mange velger jo barn, og det utløser nye instinkter og følelser som er veldig sterke.  Det å velge barn aktivt bort er og blir en avgjørelse for mindretallet, som betyr at enkelte sterke instinkter og følelser ikke får tas i bruk. Tror det er litt viktig å se det, for det er nok der kjernen ligger til hvorfor majoriteten stiller så mange (dumme) spørsmål.

Men det er også en del av naturen! Det er aldri slik at alle formerer seg - og verden er jo så overbefolket at vi burde beundre og belønne de som avstår fra barn! 

 

Anonymkode: 90c5f...8f0

[AnonymBruker]

"Vi er steriliserte, begge to". 
"Barn er foreløpig ikke vår greie".
"Kanskje til neste år".

 

Anonymkode: f9770...897

[AnonymBruker]

Hva med: " verden har flerfoldige flere milliarder mennesker enn det som er bærekraftig, jeg tar ansvar, for noen må jo gjøre det og." 

Pinlig taushet. Du ler.

 

Nei, sånn helt ærlig så må du ta dem før de spør. Du må avskjære samtalen før den dreier seg så privat som din fruktbarhet. Og dersom de spør så svarer du "nei" Verken mer eller mindre. 

Dersom de spør hva som skjedde deg i barndommen(!) så er vi inne på "har vi lært folkeskikk hjemme?"-sporet. Mitt råd her er at dersom dette er en venn eller familiemedlem du omgås ofte så tar du dem nedåt og legger lista. Forlang en uforbeholden unskyldning fulgt av lovnaden om at de aldri mer kan spørre. For venner og familie setter man grenser for. Kort sagt: skjell dem ut etter noter.

 

Er dette fremmede, ikke svar. "Hvorfor vil du ikke ha søøøøte små nusselige baaarn, ts?" Du: .... "Har du sett den nye filmen på kino som blabla"

Våger de seg på å gjennta: først stygt blikk, så endrer du emne eller oppsøker samtale med noen andre. Du kan også velge å bare overse alle spørsmål om barn. Om folk spør så husk: du er aldri forpliktet til å svare. Snakk videre som om spørsmålet aldri var luftet.

 

Anonymkode: b176b...e7d

[Gjest Snuppi]

Hva med å bare si når baby spørsmålet kommer; Hvorfor vil du vite det? mens du smiler lurt, legger hodet på skakke og gjerne kommer med en liten latter. Om det ikke avvæpner dem, er det bare til å gjenta seg med det samme spørsmålet.  Gjerne rist litt på hodet mens du går bort fra vedkommende. 

Endret 1. august 2016 av Snuppi

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med: " verden har flerfoldige flere milliarder mennesker enn det som er bærekraftig, jeg tar ansvar, for noen må jo gjøre det og." 

Pinlig taushet. Du ler.

Aaah, dette er min favoritt! Eller, jeg pleier vel å si noe sånt som "det er jo mer enn nok folk i verden, så noen må ta ansvar".

Anonymkode: 90d92...e5a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres ikke moro ut. Slapp dette selv da jeg stort sett var singel til jeg fikk barn.... 

Kan kanskje være en idé å se det litt fra andre siden? Å formere seg er det som ligger til grunn for alt liv, og instinkter og følelser rundt dette er noe av det sterkeste i menneskelivet (forelskelse, kjærlighet og sex). Vi er også flokkdyr, og blodsbånd er sterke. Det er et instinkt å øke vår egen trygghet ved å øke flokken vår.

Nå er selvsagt forbindelsen mellom instinkt og følelser på ene siden og rasjonell tankegang og gjennomtenkte avgjørelser på andre siden ikke helt en til en. Vi blir forelsket og har sex uten å tenke på at dette er noe naturen har stelt i stand for at vi skal formere oss. Driftene styrer oss dit, men med prevensjin blir barn plutselig et VALG, ikke en naturlig følge av driftene og følelsene våre.

Veldig mange velger jo barn, og det utløser nye instinkter og følelser som er veldig sterke.  Det å velge barn aktivt bort er og blir en avgjørelse for mindretallet, som betyr at enkelte sterke instinkter og følelser ikke får tas i bruk. Tror det er litt viktig å se det, for det er nok der kjernen ligger til hvorfor majoriteten stiller så mange (dumme) spørsmål.

Men det er også en del av naturen! Det er aldri slik at alle formerer seg - og verden er jo så overbefolket at vi burde beundre og belønne de som avstår fra barn! 

 

Anonymkode: 90c5f...8f0

Tusen takk for utfyllende og veldig fint svar

Jeg ser absolutt fordelene med å få barn å bygge en egen familie. Jeg er selv et familiemenneske, i den forstand at mine søsken, foreldre og utvidet familie (besteforeldre, onkler/tanter, søskenbarn o.l) betyr mye for meg og jeg bruker nok mer tid enn snittet på dem. 

Da jeg fikk beskjeden om at jeg kun kunne få barn via adopsjon eller IVF gikk jeg flere runder med meg selv. Det er jo prossesser som kan ta litt tid. Om vi faktisk ønsker barn, må vi ta en avgjørelse i løpet av noen få år (pga alder). Jeg har tenkt tusen ganger gjennom dette og jeg ser absolutt det fine med å skape en familie. Jeg er veldig, veldig klar over hva jeg velger bort. 

Så jeg forstår absolutt "den andre siden", men det hadde vært deilig om de forsto litt tilbake

 

TS 

Anonymkode: 6a601...b42