Dette er bånn og jeg gidder ikke mere!

[Majken]

Denne helga sendte meg rett til bunns! Føler at jeg bare kan gi opp med en gang. Hoppe utfor et stup eller noe sånt..... Kom hjem fra ferie i går morres, og der venta ei eske fra Norge... fra mamma. Visste ikke om jeg skulle åpne den eller la den ligge. (Mamma og jeg har ikke verdens beste forhold.. (viser igjen til innlegget "til mamma og alle andre mødre" på barn og familie.) Det som enn måtte ligge i esken kunne være noe for å si at hun var glad i meg (oh happy day :D ) eller noe for å si jeg kan bare gå å henge meg (world sucks :cry: ). Bestemte meg omsider for å åpne den, og inni lå sistnevnte. Ikke noen hjemmestrikket genser eller det jeg måtte savne mest fra gamlelandet eller et brev eller postkort med lilla sommerfugler, men noen av mine eiendeler som lå og støvet ned hjemme og en gul post-it lapp "Sender resten senere, eller kan jeg kaste resten?". Ikke noen hilsen eller klem fra mamma, bare det.

Satte meg til å tute med en gang, helt til jeg husket at psykologen min sa for noen uker siden at jeg skal tenke på hva jeg har oppnådd til tross for alt sammen. Og det skulle jeg aldri ha begynt å tenke på! Har ikke oppnådd noe som helst. Er 22 år gammel, og nettopp begynt på universitet. Studerer IT som jeg ikke skjønner noen ting av, og det ser ikke ut som jeg kommer til å skjønne noen ting heller. Har ingen andre interesser jeg kanskje kunne fordype meg i heller. Er helt håpløs. Venner har jeg svært svært få av, og de jeg har har kommet litt lenger enn meg. De har jobb de trives med, har hus eller leilighet, bil, kjæreste eller sambo eller er gift. En er til og med mor. Og her er jeg. Ser ut som mamma skal få rett: jeg skal dø uten å ha oppnådd en damn shit. Noen beundrer at jeg har reist helt til Australia, men jeg vet jo selv at det bare er for å løpe vekk fra problemer. Ikke noe beundringsverdig med det.

Har ikke lyst til å kjempe lenger. Var ikke ønsket til denne verden og kommer ikke til å bli savnet heller.

[Gjest Hege]

Hei Majken!

Dette var ille! Jeg kan skjønne at du er langt nede nå. Vet du, jeg har vært der jeg også. Ikke i Australia, men langt nede..

Da livet var på det tyngste opplevde at ting snudde. Jeg har ting jeg virkelig har slitt med jeg også, skjønner du. Ikke helt på samme måte som deg, men vanskelig var det.

Nå er det sånn da, Majken, at du aldri vet hva neste dag bringer. Jeg er dobbelt så gammel som deg, og min erfaring sier at din livssituasjon kan snu seg til det bedre før du aner det!

Hvis du gir opp, og blir liggende når du ramler, da taper du.

Opp med deg, tørk tårene, bit tennene sammen, snu ryggen til de som snur ryggen til deg og sett en ny kurs.

Du har en flott liv foran deg, det er jeg helt sikker på! Du må bare finne den rette tråden å nøste fra.

Du sier du har få venner. Hvorfor det da? Jeg har sett mange av dine innlegg her, og skal jeg dømme ut fra dem, så må du være en vennemagnet!

Slipp livet til der du er! Hva skjer dersom din mor slutter å høre noe fra deg?

Dette ordner seg, Majken! Klem fra en som også har kjempet!

[Tilde]

Hei Majken!

Dette var trist. Utrolig dårlig gjort av moren din, men det sier mer om henne enn det sier om deg.Gjør det ikke?!

Jeg synes ikke du skal gi opp.Synes Hege her skriver mye lurt.

Livet endrer seg hele tiden.Du vet ikke hva som kommer rundt neste sving.Selv om jeg er bare 27 så vet jeg at jeg tenkte andre tanker når jeg var 22 og var student.

Livet kunne absolutt gå i en bølgeda,studiet var ikke lett og alle virket mer vellykka enn meg... Det er vel noe alle tenker en eller annen gang.

Få venner?! Er de gode venner så trenger du vel ikke så mange flere.

Er de hjemme og du i Australia?Ikke rart du er litt ensom,jobb med det, skaff deg nye. Utvekslingsstudenter har vel sitt eget miljø der nede.

Gjør noe du liker i dag.

Ring til noen du kjenner eller skriv et brev, krøll det sammen om du vil etterpå.

Ikke la dette knekke deg!

[Tilde]

Hei igjen Majken!

Jeg leste akkuratt innlegget ditt om moren din, fytti rakkern!

Dama har et problem.Og det VET du!

Synes du fikk mange gode råd fra folk her inne og ifra venninna di, og det beste synes jeg er:kutt henne ut!!

Forstår at det er vanskelig, du er sikkert tross alt glad i henne og håper at hun er glad i deg.Det er hun nok på si merkelige måte, men det virker som hun bare gjør deg vondt. Til hun er blitt mer voksen syns jeg du bør holde deg borte fra henne. Velg positive mennesker inn i ditt liv!

Men du kan kanskje skrive et brev til henne og forklare henne hvordan du har opplevd oppveksten din og hvordan du opplever oppførselen hennes nå.Det kan være godt å si skikkelig ifra.Kanskje hun også vil angre seg?! Hvem vet.

Hør litt med psykologen din hva han/hun synes du bør gjøre.

Forstår at dette er vanskelig,og at det ikke er en lettvint løsning her, så dette er bare forslag fra meg.

Du virker som ei kjempejente så stå på!

Skriv og fortell oss hvordan det går.Tenker masse på deg.

Stor klem fra meg!!

[Majken]

Takk for svar Hege og Tilde og til de som skrev privat melding. Må lese dem igjen i morra når jeg har sovet og hvilt litt....

Jeg har jo holdt meg borte fra henne i to måneder, men hva hjelper det når hun ikke kan holde seg borte! Jeg ga henne ikke noe adresse eller telefonnr når jeg dro, men hun fant meg likevel.... Akkurat som om hun må rakke ned på meg for å føle seg bra.

Noen vennemagnet er jeg nok ikke, er altfor stille til det. Men takk for komplimentet likevel.