Problemer med 8-åringen. Hva gjør vi?

[AnonymBruker]

Vi har en åtte år gammel gutt som i det siste har vært en stor utfordring. Han har, frem til den siste tiden, vært en "enkel", snill gutt. 

Vi så vel tendensene like før vi dro på en tre uker lang ferie. Han begynte plutselig å svare oss stygt, nektet å høre etter og kverulerte på ALT. Vi har nå kommet hjem etter tre uker utenlands og mens vi har vært borte, har det eskalert. Alt er en kamp. Han nekter å høre, skriker, hyler og kaller oss idioter. Han erter lillesøsteren konstant og det har rett og slett vært en trasig ferie pga. oppførselen hans. 

Vi har prøvd å snakke rolig til ham, kjeftet og innført konsekvenser ved dårlig oppførsel. Alt preller av. Nå vet jeg rett og slett ikke hva vi skal gjøre. Vi har prøvd, når han har roet seg etter et utbrudd, å spørre ham om noe plager ham eller om det har skjedd noe vi bør vite om. "Husker ikke", svarer han bare da. 

Vi har aldri vært spesielt strenge i oppdragelsen, vi har rett og slett ikke trengt det ettersom han eller søsken aldri har gitt oss noen grunn til å slå hardt ned på ting. Nå lurer vi selvsagt på om VI har feilet. Har vi vært for snill? Ikke gitt ham nok oppmerksomhet? Det er så fortvilende, for jeg føler at vi har fått en ny, fremmed gutt i hus. Vi kjenner ham rett og slett ikke igjen. 

Så hva gjør vi? Fortsetter å la dårlig oppførsel få konsekvenser? Kontakter vi noen som kan hjelpe oss? Sistnevnte er kanskje litt drastisk all den tid den dårlige oppførselen bare har vart i en måned, men han har forandret seg så drastisk at jeg tenker noe må være galt. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan vi skal gripe dette an på egenhånd. 

Anonymkode: 73a8b...3b3

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt en skikkelig prat med han jeg. Forklart at man blir så sint noen ganger at man ikke helt vet hva man gjør. Og at dette vil bli verre i den alderen han nå nærmer seg. Forklar om hormoner, og at det meste vil føles mye verre enn det er. At han kommer til å oppleve å gå fra kjempesint til smørblid på to sekunder. At dere vet at for han vil dette føles forferdelig. Etter en slik god samtale er det lettere å prate videre om teknikker for å ikke bli så sint. Feks. forklare han at hvis han blir skikkelig sint, så kan det hjelpe å slå løs på madrassen sin, det er faktisk brukt av både voksne og barn. Hvis han føler for å svare skikkelig frekt, så kan han gå på rommet og si det høyt der inne for seg selv. Og hvis han blir lei seg, så kan dere lage et tegn som han viser med fingrene (feks en sirkel), slik at han da får være lei seg i fred uten mas. 

Det å styre følelser er vanskelig, jeg er selv et følelsesmenneske og har vanvittig med temperament. Jeg ble oppdratt med konsekvenser og straff for sånne ting, det hjalp virkelig ikke, jeg gikk hele ungdomstiden og tenkte noe var galt med meg. 

Min datter startet også tidlig med slike utbrudd. Jeg er litt usikker på hvor modne gutter er ift jenter, og om det vil hjelpe dere like bra med slik prating som det gjorde for oss. Men jeg er overbevist om at å lære barna teknikker for å takle følelser er virkelig bra forebygging mot tenårene. Å la barna skjønne at voksne også har slike utbrudd, men vi har lært hvordan vi skjuler det, for å ikke såre andre. 

(Forøvrig tenker jeg at mye er skolefri, det er ferie, ofte litt senere kvelder, andre rutiner, annen mat, mye familietid etc. Men det vil fortsatt kunne hjelpe med en skikkelig "forklare-biologi-samtale" siden det ofte fascinerer barna at voksne også kan føle det sånn.)

Anonymkode: c00d6...ab8

[Gjest Coolaid]

Hvem er det som bestemmer ? Foreldrene - riktig. 

Lag regler og konsekvenser, og ikke vik fra dem om det så snør i helvete. Dere har forøvrig muligheten til å ta bort alle privilegier som data, gaming, mobil, penger osv. 

Jeg tipper at dere har vært mer kompiser enn foreldre over lang tid, mest sannsynlig fordi dere ikke har hatt behovet for det. Nå har dere det.

 

[AnonymBruker]

Og så ville jeg igjen spurt om noe har skjedd. Skulle tro det var en hendelse av noe slag som utløste det siden det kom så plutselig. Kan han ha opplevd noe ubehagelig? Fortell at hvis han synes det er vanskelig å snakke om, kan han også skrive lapper eller sms. Mange synes det er lettere å skrive istedet for å snakke.

Anonymkode: c00d6...ab8

[Jus sanguinis]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har nå kommet hjem etter tre uker utenlands og mens vi har vært borte, har det eskalert. Alt er en kamp.

Anonymkode: 73a8b...3b3

Har dere vært på ferie i tre uker uten sønnen deres? Jeg begynner å mistenke hvor problemet egentlig ligger. Distanserte velstående foreldre som ungene rett og slett ikke ser så mye til.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jus sanguinis skrev:

Har dere vært på ferie i tre uker uten sønnen deres? Jeg begynner å mistenke hvor problemet egentlig ligger. Distanserte velstående foreldre som ungene rett og slett ikke ser så mye til.

Kanskje du skal lese en gang til. Sønnen var med. 

Anonymkode: f7715...83c

[liljene]

Har dere vært på ferie i tre uker uten unger? 

Hvis jeg hadde vært åtte, hadde jeg blitt veldig lei meg og sikkert reagert på samme måte. 

[EvaLena]

Leste du ALT?

[liljene]

Ts - innlegget ditt er uklart. 

Ungene kranglet mye de to første ukene, men så reduserte jeg ipadtiden til et minimum. Ungene og vi har det mye kjekkere nå.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Jus sanguinis skrev:

Har dere vært på ferie i tre uker uten sønnen deres? Jeg begynner å mistenke hvor problemet egentlig ligger. Distanserte velstående foreldre som ungene rett og slett ikke ser så mye til.

Sønnen vår var selvsagt med på ferie.

Til dere andre: Tusen takk for gode svar. Det hjelper å lufte tankene litt. Det er mulig det er hormoner og det at vi har gått oppå hverandre så lenge som er problemet. Men samtidig som jeg bare har lyst til å denge ham (noe vi selvfølgelig ikke gjør, vi har aldri lagt hånd på barna våre), får jeg så vondt av ham. Mellom sinneutbruddene ser jeg jo en sårbar, fortvilet gutt. 

Men tusen takk for gode råd. Jeg vil jo ikke drive noen kadaverdisiplin, samtidig tenker jeg at det må få konsekvenser når han står på gata og roper idioter etter oss fordi jeg ba ham la være å legge lillesøstra. Argh, jeg blir så frustrert og trist av hele situasjonen. 

Anonymkode: 73a8b...3b3

[GammelKaktus]

Hvis det er slik at dere har reist på tre ukers ferie uten barn så forstår jeg godt at han reagerer når dere kommer hjem. Stakkars lille gutten...

[AnonymBruker]

Beklager om innlegget var uklart. Barna var selvsagt med på ferie.

TS 

Anonymkode: 73a8b...3b3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Hvis det er slik at dere har reist på tre ukers ferie uten barn så forstår jeg godt at han reagerer når dere kommer hjem. Stakkars lille gutten...

GUTTEN VAR MED. Les hele innlegget før dere svarer vær så snill.

Anonymkode: 7d231...1c2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Hvis det er slik at dere har reist på tre ukers ferie uten barn så forstår jeg godt at han reagerer når dere kommer hjem. Stakkars lille gutten...

Kan ikke folk å lese? Det står i hovedinnlegget OG et par ganger til her at gan var med

Anonymkode: 9797b...b01

[AnonymBruker]

"Vi har nå kommet hjem etter tre uker utenlands og mens vi har vært borte, har det eskalert".

Ser folk tror at vi foreldre har vært borte. Men, mens VI, altså hele familien MED barn, har vært borte, har den dårlige oppførselen eskalert. Vi reiser selvsagt ikke på en tre ukers ferie uten barn.

Anonymkode: 73a8b...3b3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Hvis det er slik at dere har reist på tre ukers ferie uten barn så forstår jeg godt at han reagerer når dere kommer hjem. Stakkars lille gutten...

Men kjære vene.. Les nå innlegget før du kommenterer. 

TS, mulig det bare er jeg som ser godt i kveld men jeg synes ikke det var uklart hvorvidt sønnen deres var med på ferie  

Jeg ville forsøkt å utelukke at han har opplevd noe som plager han, ofte får jo sånt utløp i dårlig oppførsel. 

Anonymkode: f7715...83c

[Jus sanguinis]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sønnen vår var selvsagt med på ferie.

Anonymkode: 73a8b...3b3

Det var da enda godt.

[AnonymBruker]

Jeg hadde kontaktet fagpersoner for å få hjelp av de til å takle sitausjonen.

Lykke til.

Anonymkode: ac972...45a

[BeverTramp]

Siden det er snakk om en slik drastisk endring på kort tid ville jeg sett etter utløsende årsak. Har gutten opplevd noe traumatisk? Kan han ha smerter/en sykdom som plager han.

Barn er ikke vanskelige, men mange barn har det vanskelig. 

[Chizue]

Som nevnt over så bør du ta en ordentlig prat med ham, men om adferden likevel fortsetter eller eskalerer med, hva med å få henvisning til BUP? Ja det høres kanskje veldig drastisk ut å ta kontakt med barne-og ungdomspsykiatri, men de har gode råd og kan hjelpe deg mye, særlig om barnet har gått igjennom noe trasig.

Enkelte barn har det lettere å prate med andre voksne som "forstår" som ikke er foreldrene, altså noen barn har det kanskje litt vanskelig å prate med mamman eller pappan sin om enkelte ting, men åpner seg opp for en annen person  

For det man helst ikke vil ha i hus er vel en rasende unge som blir bare mer sint jo eldre man blir. Man tar tak i problemet før det er for sent