30år og flau over foreldrene mine.

[AnonymBruker]

Som jeg har skrevet i overskriften så er jeg flau over foreldrene mine. Jeg skammer meg over de og jeg skammer meg over meg selv for at jeg føler og tenker som jeg gjør. Spesielt blir jeg flau når jeg, samboeren min, brorern min og svigerinne skal spise middag sammen med de. Helt ærlig synes heg de er udannet og at de ikke eier manerer. Pappa smatter og drikker vin med mat i munnen slik st hele glasset er fylt med matrester, mens mamma prater med mat i munnen noe som er ganske uhøflig det å. Når pappa feks skal drikke vin hellet han det innpå, mer for å få rusen enn for å faktisk kose seg. I tillegg blir han ufin og kranglete og snakker i munnen på andre når han har drukket litt for mye alkohol.

Både broren min og jeg har snakket mye om dette, vi synes det et flaut at foreldrene mine ikke eier manerer, spesielt når vi spiser middag/ er i middagsselskap. Vi har forsøkt å ta det opp med foreldrene våres, men de blir bare sure, selvom jeg forsøker å ta det opp på en sympatisk måte. I tillegg deler foreldrene mine et helt annet syn på verden enn meg, som feks innvandring. Pappa heier på Sylvi Listhaug og snakker nedlatende om muslimer. Uvitenhet kaller jeg det. 

Både jeg og broren min forsøker å unngå at de skal være på middagsselskap med svigers, da vi brgge synes det rett og slett er flaut å ha de med. Til og med samboeren min og svigerinnen min reagerer på hvordan de oppfører seg av og til. 

Nå har jeg skrevet mye negativt, og jeg får veldig dårlig samvittighet. De har jo tross alt mange positive sider også, og ikke minst- de er foreldrene mine.

Vi skal på familieferie sammen om en uke. Jeg kjenner jeg gruer meg. Hva gjør jeg? Er det noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 49528...8b0

[AnonymBruker]

Forstod deg helt til du nevnte hans politiske syn som en av grunnene til at var flau. Du virker uviten selv.

 

Anonymkode: 840d6...785

[AnonymBruker]

Herregud, hvorfor blande Listhaug inn i dette? Hun er ikke akkurat Hitler.

Anonymkode: 05f8d...818

[AnonymBruker]

Vet hvordan det er. De vil ikke forandre seg og de blir værre med åra. Spesielt når de blir så gamle at kroppen sakte "svikter" 

det er ikke så mye å gjøre med det.

Anonymkode: d3a4a...693

[drikkerbrushverdag]

Jeg blir også tidvis flau, spesielt pappa eier ikke bordskikk. I tillegg blir jeg litt flau over enkelte personlighetstrekk. Tror det er helt normalt, og jeg vet at andre ikke legger merke til det i samme grad som jeg gjør. Vi kjenner foreldrene våre litt for godt, rett og slett. Men de har mange andre sider, og når jeg blir litt flau tenker jeg også på de sidene jeg er stolt av - selv om de virker litt pompøse og snobbete er de fryktelig omsorgsfulle og inkluderende. Vennene mine har alltid vært velkomne, og hvis noen kommer til å bli ensomme på dager som julaften sitter invitasjonene løst. 

De har mye som jeg synes er flaut, men også sider som jeg håper at jeg har arvet. Da får de heller bare slafse og skryte litt. De som legger merke til det synes det er mer morsomt enn pinlig. 

Folk flest blir flaue over foreldrene sine, og selv om man forventer at det gir seg etter tenåra har det ikke helt gjort det i mitt tilfelle. Men det er mer synlig for meg, og de har mange andre gode egenskaper. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, hvorfor blande Listhaug inn i dette? Hun er ikke akkurat Hitler.

Anonymkode: 05f8d...818

Nei det var absolutt ikke det jeg mente. Alle får lov til å ha politisk standpunkt. Det kom nok litt feil ut ser jeg uavhengig av Listhaug eller ikke. Stryk det! Men jeg synes det er flaut når han snakker negativt om muslimer over et middagsselskap som skal være hyggelig. 

Beklager at jeg var utydelig!

Anonymkode: 49528...8b0

[AnonymBruker]

Lurer litt på dette med å prate med mat i munnen. Her skravler jeg og manne min ved middagsbordet og vi har en av de fineste stundene sammen nettopp når vi spiser middag sammen eller frokost sammen.
Hvis vi da altså ikke skulle kunne si noe før vi hadde spist ferdig, så hadde det blitt en veldig stille og kjedelig stund.
Jeg har vært sammen med mennesker som ikke kan snakke når de spiser, og de nærmest snur seg vekk og svelger hvis de må si noe, og de unnskylder seg. Alle sitter stille og spiser, og stemningen er veldig trykket.
Hverken jeg eller mannen min merker noe til om vi har litt mat i munnen når vi prater, vi tenker ikke over det stort sett, men man har jo lært seg til å snakke mellom tyggene eller legge maten slik at andre ikke ser den når man snakker.
Er det virkelig slik bortover at folk sitter stille uten å snakke sammen før de har spist ferdig?

Hva med selskap og kaker og kaffe. Skal man ikke si noe før man er ferdig da heller?
Tar man en bit, spiser den opp og snakker i to minutter, tar en ny bit, og venter med å svare liksom.

En annen ting er matrester i glasset, det er jeg enig i er en smule ubehagelig.

Anonymkode: bdd18...78e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet hvordan det er. De vil ikke forandre seg og de blir værre med åra. Spesielt når de blir så gamle at kroppen sakte "svikter" 

det er ikke så mye å gjøre med det.

Anonymkode: d3a4a...693

Nei, det er vel kanskje ikke det...

Anonymkode: 49528...8b0

[AnonymBruker]

Ikke lett når det er familie, blir ofte så tett. Likevel, jeg tenker dette handler mye om grenser. Gi slipp på det som evt har vært mellom dere, og finne ut hva som er innenfor din egen integritet som et selvstendig voksent menneske i dag, som står på likeverdig fot med dine foreldre. Hvordan kan du sette gode grenser for deg, samtidig som du gir dem frihet til å være seg? Det er lov å tilbringe tid ifra hverandre. Vit at du er ditt eget menneske, kan du ta dem for dem de er, uten at du blir særlig påvirket av det? Hva er det ved deres oppførsel som trigger flauhet i deg? Hvilke tanker er det som begynner å spinne, kan du velge bedre tanker? Er du komfortabel med å trygt definere dine grenser overfor dem om det er nødvendig? Får du respekt av dem for dine standpunkt, gir du dem respekt for sine?

Veldig lett å bli fanget i barn-foreldre rolle med sine egne, det kan hjelpe å tenke på dem som helt vanlige mennesker, med akkurat samme verdi og samme behov som deg og alle andre mennesker i verden, og så sette gode grenser ut i fra det, og være overbærende, aksepterende og samtidig tydelig så langt det lar seg gjøre. Strebe etter en likevekt i forholdet :-)

Anonymkode: cf23c...7ad

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke lett når det er familie, blir ofte så tett. Likevel, jeg tenker dette handler mye om grenser. Gi slipp på det som evt har vært mellom dere, og finne ut hva som er innenfor din egen integritet som et selvstendig voksent menneske i dag, som står på likeverdig fot med dine foreldre. Hvordan kan du sette gode grenser for deg, samtidig som du gir dem frihet til å være seg? Det er lov å tilbringe tid ifra hverandre. Vit at du er ditt eget menneske, kan du ta dem for dem de er, uten at du blir særlig påvirket av det? Hva er det ved deres oppførsel som trigger flauhet i deg? Hvilke tanker er det som begynner å spinne, kan du velge bedre tanker? Er du komfortabel med å trygt definere dine grenser overfor dem om det er nødvendig? Får du respekt av dem for dine standpunkt, gir du dem respekt for sine?

Veldig lett å bli fanget i barn-foreldre rolle med sine egne, det kan hjelpe å tenke på dem som helt vanlige mennesker, med akkurat samme verdi og samme behov som deg og alle andre mennesker i verden, og så sette gode grenser ut i fra det, og være overbærende, aksepterende og samtidig tydelig så langt det lar seg gjøre. Strebe etter en likevekt i forholdet :-)

Anonymkode: cf23c...7ad

Takk for et godt svar og kloke ord! Skal virkelig tenke på det du har skrevet her. 

Anonymkode: 49528...8b0

[Ulla Ullsokk]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg har skrevet i overskriften så er jeg flau over foreldrene mine. Jeg skammer meg over de og jeg skammer meg over meg selv for at jeg føler og tenker som jeg gjør. Spesielt blir jeg flau når jeg, samboeren min, brorern min og svigerinne skal spise middag sammen med de. Helt ærlig synes heg de er udannet og at de ikke eier manerer. Pappa smatter og drikker vin med mat i munnen slik st hele glasset er fylt med matrester, mens mamma prater med mat i munnen noe som er ganske uhøflig det å. Når pappa feks skal drikke vin hellet han det innpå, mer for å få rusen enn for å faktisk kose seg. I tillegg blir han ufin og kranglete og snakker i munnen på andre når han har drukket litt for mye alkohol.

Både broren min og jeg har snakket mye om dette, vi synes det et flaut at foreldrene mine ikke eier manerer, spesielt når vi spiser middag/ er i middagsselskap. Vi har forsøkt å ta det opp med foreldrene våres, men de blir bare sure, selvom jeg forsøker å ta det opp på en sympatisk måte. I tillegg deler foreldrene mine et helt annet syn på verden enn meg, som feks innvandring. Pappa heier på Sylvi Listhaug og snakker nedlatende om muslimer. Uvitenhet kaller jeg det. 

Både jeg og broren min forsøker å unngå at de skal være på middagsselskap med svigers, da vi brgge synes det rett og slett er flaut å ha de med. Til og med samboeren min og svigerinnen min reagerer på hvordan de oppfører seg av og til. 

Nå har jeg skrevet mye negativt, og jeg får veldig dårlig samvittighet. De har jo tross alt mange positive sider også, og ikke minst- de er foreldrene mine.

Vi skal på familieferie sammen om en uke. Jeg kjenner jeg gruer meg. Hva gjør jeg? Er det noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 49528...8b0

Oh yes! Heldigvis har mine foreldre gode verdier, men guuuud, som de spiser! Har prøvd å ta det opp, men de blir sinte. Nå er det for sent. Sliter fortsatt under måltider med dem. Jeg er ikke flau, blir bare kvalm.

[herremann]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på dette med å prate med mat i munnen. Her skravler jeg og manne min ved middagsbordet og vi har en av de fineste stundene sammen nettopp når vi spiser middag sammen eller frokost sammen.
Hvis vi da altså ikke skulle kunne si noe før vi hadde spist ferdig, så hadde det blitt en veldig stille og kjedelig stund.
Jeg har vært sammen med mennesker som ikke kan snakke når de spiser, og de nærmest snur seg vekk og svelger hvis de må si noe, og de unnskylder seg. Alle sitter stille og spiser, og stemningen er veldig trykket.
Hverken jeg eller mannen min merker noe til om vi har litt mat i munnen når vi prater, vi tenker ikke over det stort sett, men man har jo lært seg til å snakke mellom tyggene eller legge maten slik at andre ikke ser den når man snakker.
Er det virkelig slik bortover at folk sitter stille uten å snakke sammen før de har spist ferdig?

Hva med selskap og kaker og kaffe. Skal man ikke si noe før man er ferdig da heller?
Tar man en bit, spiser den opp og snakker i to minutter, tar en ny bit, og venter med å svare liksom.

En annen ting er matrester i glasset, det er jeg enig i er en smule ubehagelig.

Anonymkode: bdd18...78e

du får lære deg å ta små munnfuller. tygges på - smakes på og svelges raskt. gir deg masse tid til å prate, med munnen tom.

[Fjaselina]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det var absolutt ikke det jeg mente. Alle får lov til å ha politisk standpunkt. Det kom nok litt feil ut ser jeg uavhengig av Listhaug eller ikke. Stryk det! Men jeg synes det er flaut når han snakker negativt om muslimer over et middagsselskap som skal være hyggelig. 

Beklager at jeg var utydelig!

Anonymkode: 49528...8b0

Forstår deg godt, og det trur eg dei andre også kan, om dei vil. Det er kanskje ikkje alltid det politiske standpunktet som er verst, men manglande evne/vilje til å snakke på ein måte som ikkje gjer at andre blir støtt eller provosert. 

Sympati frå meg, men ikkje gode råd. 

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg skammer meg over de og jeg skammer meg over meg selv for at jeg føler og tenker som jeg gjør.

Du er deg og de er seg. Det er ikke ditt ansvar hvordan andre oppfører seg, eller passe på at andre gjør noe du ikke synes om. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Både jeg og broren min forsøker å unngå at de skal være på middagsselskap med svigers, da vi brgge synes det rett og slett er flaut å ha de med. Til og med samboeren min og svigerinnen min reagerer på hvordan de oppfører seg av og til. 

Det synes jeg du skal la være å tenke eller gjøre noe med. Alle mennesker er forskjellige, og heldigvis for det. Det er hyggelig å være sammen selv om man er forskjellige og har ulike syn. Det er i hvert fall ikke du eller din brors oppgave å prøe å unngå at de skal være med på middagsbesøk. Ikke tenk på at det er deres skyld hvis de "dummer" seg. Et hvert voksent individ har seg selv å passe på, ikke andre.

En dag har du ikke dine foreldre mer. La de delta og vis t du er glad i dem.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi skal på familieferie sammen om en uke. Jeg kjenner jeg gruer meg. Hva gjør jeg? Er det noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 49528...8b0

Du gjør ingenting annet enn å være i godt humør, glede deg over at dere er sammen. Hvis de gjør noe upassende, så er ikke det ditt problem. Du skal ikke føle at du må unnskylde dine foreldre. De er seg, du er deg. Husk det.

Kos dere.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, exictence skrev:

Du er deg og de er seg. Det er ikke ditt ansvar hvordan andre oppfører seg, eller passe på at andre gjør noe du ikke synes om. 

Det synes jeg du skal la være å tenke eller gjøre noe med. Alle mennesker er forskjellige, og heldigvis for det. Det er hyggelig å være sammen selv om man er forskjellige og har ulike syn. Det er i hvert fall ikke du eller din brors oppgave å prøe å unngå at de skal være med på middagsbesøk. Ikke tenk på at det er deres skyld hvis de "dummer" seg. Et hvert voksent individ har seg selv å passe på, ikke andre.

En dag har du ikke dine foreldre mer. La de delta og vis t du er glad i dem.

Du gjør ingenting annet enn å være i godt humør, glede deg over at dere er sammen. Hvis de gjør noe upassende, så er ikke det ditt problem. Du skal ikke føle at du må unnskylde dine foreldre. De er seg, du er deg. Husk det.

Kos dere.

Takk ☺️

Anonymkode: 49528...8b0

[exictence]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på dette med å prate med mat i munnen. Her skravler jeg og manne min ved middagsbordet og vi har en av de fineste stundene sammen nettopp når vi spiser middag sammen eller frokost sammen.

Det har vi og. Men vi skravler da ikke sånn i ett at vi behøver å snakke med mat i munnen. Dessuten liker vi å ta oss god til med bordet. Spise langsomt og prate lenge før vi er ferdige. Spesielt i helgene over litt vin i glasset.

 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis vi da altså ikke skulle kunne si noe før vi hadde spist ferdig, så hadde det blitt en veldig stille og kjedelig stund.

Ha, ha, nei, selvsagt ikke. Tror ikke de fleste tier stille helt til de er ferdig å spise. Du tror vel ikke at det var det Ts mente det burde være? Høres nesten sånn ut på deg.

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med mennesker som ikke kan snakke når de spiser, og de nærmest snur seg vekk og svelger hvis de må si noe, og de unnskylder seg. Alle sitter stille og spiser, og stemningen er veldig trykket.

Ha, ha, du skriver komisk. Noen gafler så mye i seg, ja, at de nærmest må snu seg vekk og svelge unna for å kunne svare. Men det går altså fint an å ikke ta så store munnfuller sånn at man er klar til å svare uten å måtte svare mellom tyggene  Og den tiden må da man jammen ta seg tid til å ha under et hyggelig sosialt måltid. 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hverken jeg eller mannen min merker noe til om vi har litt mat i munnen når vi prater, vi tenker ikke over det stort sett, men man har jo lært seg til å snakke mellom tyggene eller legge maten slik at andre ikke ser den når man snakker.
Er det virkelig slik bortover at folk sitter stille uten å snakke sammen før de har spist ferdig?

Nei, tror da ikke det. Men det fins en mellomting av det du sier

 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med selskap og kaker og kaffe. Skal man ikke si noe før man er ferdig da heller?
Tar man en bit, spiser den opp og snakker i to minutter, tar en ny bit, og venter med å svare liksom.
Anonymkode: bdd18...78e

 

[AnonymBruker]

Det er enkelte her som vil krangle og kverulere her inne, men det velger jeg å overse. Til dere andre, mange gode svar og synspunkter som jeg synes er fint å lese! 

Det er vel barnet i meg som kommer frem når jeg er sammen med de. Det er vel mye pga faren min alltid har behandlet meg som et, og det virker som han alltid kommer til å gjøre å. Fint er det fordi han ser meg som lillejenta, men i andre tilfeller ønsket jeg at han kan høre på meg og respektere meg mer, spesielt når jeg sier i fra. 

Han blir spesielt sont når jeg sier i fra, mamma også. Kanskje jeg rett og slett sier ifra for mye. Som mamma sier "alt jeg gjør er galt". Å da får jeg selvfølgelig veldig dårlig samvittighet for det er jo ikke det jeg mener. Jeg synes bsre de burde oppføre seg litt bedre rundt feks et matbord. 

Velvel, det er vel på tide å løsrive meg fra de. Det de tenker og gjør er deres sak, og det jeg tenker og gjør er min. 

Å forstå meg rett, jeg er jo glade i de. De er jo tross alt foreldrene mine. Kanskje jeg bare må slutte å si ting. Late som ingenting og tenke på meg selv. 

Anonymkode: 49528...8b0

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er enkelte her som vil krangle og kverulere her inne, men det velger jeg å overse. Til dere andre, mange gode svar og synspunkter som jeg synes er fint å lese! 

Det er vel barnet i meg som kommer frem når jeg er sammen med de. Det er vel mye pga faren min alltid har behandlet meg som et, og det virker som han alltid kommer til å gjøre å. Fint er det fordi han ser meg som lillejenta, men i andre tilfeller ønsket jeg at han kan høre på meg og respektere meg mer, spesielt når jeg sier i fra. 

Han blir spesielt sont når jeg sier i fra, mamma også. Kanskje jeg rett og slett sier ifra for mye. Som mamma sier "alt jeg gjør er galt". Å da får jeg selvfølgelig veldig dårlig samvittighet for det er jo ikke det jeg mener. Jeg synes bsre de burde oppføre seg litt bedre rundt feks et matbord. 

Velvel, det er vel på tide å løsrive meg fra de. Det de tenker og gjør er deres sak, og det jeg tenker og gjør er min. 

Å forstå meg rett, jeg er jo glade i de. De er jo tross alt foreldrene mine. Kanskje jeg bare må slutte å si ting. Late som ingenting og tenke på meg selv. 

Anonymkode: 49528...8b0

Eksen min eide ikke manerer ved matbordet heller. Jeg sa ingenting, men begynte å kopiere han. Kastet innpå med mat og svelget med store slurker øl, rapte, smattet osv. Han så tydelig plaget ut hele middagen før han sa at jeg synest jeg burde te eg bedre. Da forklarte jeg, og siden har ting gått mye bedre.

Var en veldig ekkel middag, men resultatet ble mange fine i ettertid.

Anonymkode: 840d6...785

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eksen min eide ikke manerer ved matbordet heller. Jeg sa ingenting, men begynte å kopiere han. Kastet innpå med mat og svelget med store slurker øl, rapte, smattet osv. Han så tydelig plaget ut hele middagen før han sa at jeg synest jeg burde te eg bedre. Da forklarte jeg, og siden har ting gått mye bedre.

Var en veldig ekkel middag, men resultatet ble mange fine i ettertid.

Anonymkode: 840d6...785

Hehe, godt forslag. Kanskje jeg burde prøve. De hadde sikkert ikke lagt merke til det. De spiser desverre som om de aldri har sett mat før... 

Anonymkode: 49528...8b0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg har skrevet i overskriften så er jeg flau over foreldrene mine. Jeg skammer meg over de og jeg skammer meg over meg selv for at jeg føler og tenker som jeg gjør. Spesielt blir jeg flau når jeg, samboeren min, brorern min og svigerinne skal spise middag sammen med de. Helt ærlig synes heg de er udannet og at de ikke eier manerer. Pappa smatter og drikker vin med mat i munnen slik st hele glasset er fylt med matrester, mens mamma prater med mat i munnen noe som er ganske uhøflig det å. Når pappa feks skal drikke vin hellet han det innpå, mer for å få rusen enn for å faktisk kose seg. I tillegg blir han ufin og kranglete og snakker i munnen på andre når han har drukket litt for mye alkohol.

Både broren min og jeg har snakket mye om dette, vi synes det et flaut at foreldrene mine ikke eier manerer, spesielt når vi spiser middag/ er i middagsselskap. Vi har forsøkt å ta det opp med foreldrene våres, men de blir bare sure, selvom jeg forsøker å ta det opp på en sympatisk måte. I tillegg deler foreldrene mine et helt annet syn på verden enn meg, som feks innvandring. Pappa heier på Sylvi Listhaug og snakker nedlatende om muslimer. Uvitenhet kaller jeg det. 

Både jeg og broren min forsøker å unngå at de skal være på middagsselskap med svigers, da vi brgge synes det rett og slett er flaut å ha de med. Til og med samboeren min og svigerinnen min reagerer på hvordan de oppfører seg av og til. 

Nå har jeg skrevet mye negativt, og jeg får veldig dårlig samvittighet. De har jo tross alt mange positive sider også, og ikke minst- de er foreldrene mine.

Vi skal på familieferie sammen om en uke. Jeg kjenner jeg gruer meg. Hva gjør jeg? Er det noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 49528...8b0

Jeg syns du skal være glad du i det hele tatt har foreldrene dine.
Jeg hadde en far som jeg var skjemt over, han drakk og var skikkelig utdannet og alt mulig... 

jeg husker jeg grudde meg til jeg skulle ha med meg hans fremtidige svigersønn hjem....

men dessverre ble faren min syk og døde før jeg traff min endelige utvalgte...

og nå savner jeg han. Savner at ungene får ha en bestefar....

Dannelse er ikke alt.

Og nei, man kan ikke oppdra voksne... dessverre. Gammel hund kan ikke lære nye triks.
Men du kan ta det opp med de på en fin måte da, at det er fint om de kan vise litt mer dannelse når de er i selskap...

 

Anonymkode: 9a712...016