Store stebarn - irritasjon og idyll

[AnonymBruker]

Jeg møtte den store og (trodde jeg) ukompliserte kjærligheten for 6 år siden. Begge var aleneforsørgere for 2 barn. Mine barns far hadde vært død i mange år. Også min nye kjæreste hadde av ulike årsaker vært helt alene med omsorgen for sine barn. Da både jeg og min kjæreste ikke ønsket at barna skulle utsettes for flytting, ventet vi med å flytte sammen til barna var så store at de flyttet ut for å studere. Da vi flyttet sammen fortsatte idyllen vi opplevde som kjærestepar, men nå kunne vi være sammen hele tiden og nyte livet med reiser, gode samtaler osv. MEN.....problemene tårner seg opp i ferier når barna kommer hjem. Jeg opplever at min samboer egentlig synes det er plagsomt når mine barn er her...han føler seg innvandert og vil ha grenser for vennebesøk, rydding osv. Det er selvfølgelig helt på sin plass med felles regler, det er bare det at når hans barn er her (det skal sies at de ikke er her like ofte) da er det ikke måte på oppvarming, og det rettes ikke en pekefinger mot deres rot. Det er som om han ikke ser sine barns feil, men pirker på de samme tingene hos mine. Min samboer har vært en fantastisk alenefar, som har stilt opp i tykt og tynt og de er vant til at han gjør alt for dem. De skal skånes for alt og han har og vil alltid ta støyten for vanskelige ting i livet deres. Denne tankerekken får jeg han ikke ut av..han er nærmest stolt av den. Jeg har sagt at jeg opplever det som en vond "forskjellsbehandling" når våre barn har ulike "regler" i hjemmet  Ha synes ikke det, fordi hans barn ikke er vant til noe annet, og det er for sent å endre det nå. Dessuten er de ikke her så ofte som mine... Bakgrunnen for dette er nok at han så inderlig vil at de skal ha det bra og trives i hans nye hjem. Men jeg har jo akkurat det samme behovet på vegne av mine barn! Jeg tenker at de ikke føler seg velkomne i sitt eget hjem, og at det er vondt å se den stas det blir gjort på stesøsken.  Jeg har snakket med mine barn om dette, de er store og fornuftige nå og de sier det "går greit".  Men for meg er det ikke greit. Jeg vet ikke hvordan vi løser det....vi har det fantastisk sammen i hverdagen, men ferier blir en vond, sår klump.... Kan jeg i det hele tatt elske en mann som ikke forstår at mine barn er like mye verdt for meg som hans er for han? Jeg skulle så gjerne ha snakket med noen om det, har mange venner, men føler jeg sverter en ellers helt fantastisk mann. Noen tips? 

Anonymkode: fd893...8b0

[AnonymBruker]

Den der var skikkelig ille. Skjønner at det er vondt for deg. 

Jeg skjønner ikke at mannen din ser at det skal være likt for hans og dine barn. Det spiller ingen rolle varighet eller hyppighet av besøkene. Like regler for alle. Syns det er rart at han kan si noe sånt som at hans barn alltid har hatt det sånn og ikke kan ha det annerledes.

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg. Men så ser det ut som at barna dine sier at det går greit, så du må bare velge om du skal stole på at de faktisk har det greit, og at det er dine morsfølelser som blir tråkket på, eller om du skal ta opp kampen. For da må du antakeligvis sette hardt mot hardt og ta en evt storm. 

Jeg hadde en sånn mann jeg også, og jeg kunne ikke forstå han heller. Hvorfor skjønte han ikke at mine barn var like viktige for meg som hans var for han? Han hadde også barnet sitt bare innimellom, mens mine bodde fast hos oss. 

Anonymkode: 0cc01...678

[Klara 45+]

Takk for svar! I siste avsnittet ditt peker du på det som er essensen i problemet: at han ikke forstår at mine barns ve og vel er like viktig for meg som hans barn er for han.  Kan jeg spørre deg om hvordan du "løste" det? Jeg har tatt det opp mange ganger, blir alltid en krangel der den andre føler at morsrollen/farsrollen blir kritisert. 

[AnonymBruker]

Ø

Anonymkode: fd893...8b0

[AnonymBruker]

Det at hans barn "er vant til noe annet, og det er for sent å endre det nå" faller på sin egen urimelighet når han selv dikterer regler for dine barn som de kanskje ikke er vant med. Man tåler gjerne mer av egne barn enn stebarn, men en må legge inn en innsats for at det ikke skal bli skjevfordeling og der virker det som om han har en lang vei å gå. Skal det skje endringer så må du sette hardt mot hardt, samme regler for alle barn. Dersom hans barn er blitt for voksne til å oppdras og derav fritatt disse reglene han har satt for rot og vennebesøk, så skal dine barn også være fritatt. Spiller ingen rolle hvem som er oftest på besøk så lenge ingen av dem bor der fast. 

Hvordan reagerer han når du ber han se det fra din side ("Sett at det var dine barn som...")? 

Anonymkode: 460d6...649

[AnonymBruker]

Den 29.7.2016 at 16.18, Klara 45+ skrev:

Takk for svar! I siste avsnittet ditt peker du på det som er essensen i problemet: at han ikke forstår at mine barns ve og vel er like viktig for meg som hans barn er for han.  Kan jeg spørre deg om hvordan du "løste" det? Jeg har tatt det opp mange ganger, blir alltid en krangel der den andre føler at morsrollen/farsrollen blir kritisert. 

Jeg løste det ved å gå fra han. 

Anonymkode: 0cc01...678

[AnonymBruker]

Det siste svaret her er absolutt en godkjent løsning. Jeg vil at mine barn alltid skal føle seg velkomne hjemme hos meg. Ikke aktuelt å bo med noen som ikke ønsker det samme. 

Anonymkode: c4786...dde

[Elefantenirommet]

Jeg tror dessverre dette er en temmelig vanlig problemstilling i familier med dine og mine store barn. 

Må bare sette deg ned med mannen din og si at det er en forutsetning for deg at alle barna har samme regler, for så å prøve å bli enige om hva de skal være. 

Husk da også å selv passe på at du alltid behandler hans barn like godt som du behandler dine egne.