Hvordan er livet på landet for dere som flyttet fra by?

[AnonymBruker]

Jeg bor alene i en leilighet i en by. Livet her bryr meg mitt i rompa. Jeg er midt i 30-årene og forlengst ferdig med å bruke byen i noen særlig grad. Jeg bruker aldri fasiliteter som kulturtilbud/uteliv/konserter/treningstilbud/læringstilbud osv. Jeg er mye alene siden jeg ikke finne glede i tinga andre er med på. Jeg syns det er dritkjedelig og angrer alltid om jeg drar meg ett eller annet utover om det er en fjelltur/tur eller lage noe mat sammen med andre i små forhold. Så alt jeg bruker: 1 matbutikk og av og til ett apotek og noen få venner. Og veldig små arealer. 

Jeg vurderer nå å flytte ut av byen. Helst laaangt ut av byen. Jeg drømmer om et litt nedsarvet lite hus i nærheten av ett tettsted. (Jeg har rundt 1000000 i egenkapital låst i leiligheten)

Men: jeg har ikke familie. Så jeg er litt redd for å bli gal av ensomhet?

Hadde jeg hatt en familie hadde jeg ikke nølt med å slepe dem ut på bygda. Nå nøler jeg litt mer.. Er det noen som har gjort alvor av sine planer her?Hvor flyttet dere til? Både enslige og familier må gjerne svare. Hvordan ble det? Fordeler/ulemper? Etc etc..Ble det bra?

Anonymkode: d3db3...553

[AnonymBruker]

Jeg og samboer bodde midt i byen før vi fikk nok og kjøpte et billig oppussingsobjekt langt ute på landet. Det var definitivt en stor forandring, og jeg brukte mye tid på å venne meg til det (holder fortsatt på med det tbh), men jeg trives godt med å ha mye kultur rundt meg til enhver tid. 

Utover det er det veldig deilig, folk her er veldig vennlige, men glad i å snakke, jungeltelegrafen fungerer i beste velgående her.  Jeg har nok lyst til å flytte nærmere byen når vi får barn en gang, for det virker nitrist å vokse opp her, men det ligger langt inn i fremtiden. 

Anonymkode: 3e8e0...df4

[Vera Vinge]

Vi flyttet fra by til land, men nå flyttet vi ikke til et avsidesliggende sted, men til et boligområde i et tettsted. Og jeg har mann og barn og annen familie i nærheten. Men jeg er nok ikke noe bymenneske, selv om jeg til da hadde bodd i by hele mitt voksne liv. Og det selv om jeg var på en del konserter, kaffer o.l. Jeg liker at det er så rolig utenfor byen, og at jeg kan gå eller sykle til skogen. Og at det er mye lettere å bli kjent med naboer og andre her. Så jeg liker det, men tror jeg kunne følt meg ensom om jeg helt alene skulle flyttet langt av gårde der jeg ikke kjente noen. Selv om man som regel blir kjent med noen da, gjennom jobb eller gjennom en hobby f.eks.

[AnonymBruker]

Ikke flytt, hvis du plages med ensomhet, jeg flyttet fra byen da jeg var lei alt av kulturtilbud og i tillegg fikk barn. Trodde det var bedre for barn på landet, men angrer som en hund. Nå bor jeg i en halvstor by, men det er ikke noe vennlig bymiljø, og vanskelig å bli kjent med folk, selv med barn. Jeg ønsker meg tilbake til byen, kjenne friheten av å kunne gjøre det jeg vil uten å ta hensyn til bygdedyret og at det er ikke plass i venninnegjenger eller andre grupper. De er bare vennlige når de skal ha tak i sladder. Mine kloke barn burde vokst opp i byen da de er intelligente og ville ha mye større utbytte av å tilvenne seg bymiljø/skolemiljø pga. de har sosiale personligheter og jeg vet at de blir akademikere når de blir voksne. Går liksom ikke an å få utdannelse her de er og havner nok på bensinstasjonen når de skal ha jobb. 

Når de da kommer til å flytte til byen i voksen alder (nå vil de ikke forlate vennene i skolen) kommer jeg også til å flytte til byen igjen. 

Anonymkode: 0be9b...c12

[AnonymBruker]

Jeg flyttet fra Oslo, til en liten by. Trivdes aldri, for de har sine venner, som de alltid har hatt. Og man kommer ikke inn i de klikkene. Alle sladret noe helt forferdelig, aldri opplevd verre. Og livet dreide seg om mann, barn, festing og sladring, prøve å framstå best mulig. Trodde jeg skulle bli sprø. Ble der i for mange år, da jeg med en gang, møtte mannen min, han hadde akkurat startet på utdannelse der. Så ble jeg uplanlagt gravid, og tiden bare gikk. Men jeg flyttet til slutt, da hadde jeg 2 barn, og ikke lenger en mann. Vi flyttet til en større by, ikke langt fra Oslo. Og både jeg og barna stortrives. Selv om de har alt av familie, og faren sin i den lille byen. Så er begge veldig klare, på at de aldri skal bo der.

Anonymkode: 2dcfb...c10

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det ikke er lett å komme inn som ny i en bygd. De har sine venner og klikker som de har hatt helt siden barneskolen. 

Anonymkode: f5c82...9ea

[AnonymBruker]

...og det er mye snakk om folk du ikke aner hvem er. Nabokjerringer og bygdedyret lever i beste velgående. "Onkelen til naboen til han Trus gjorde det og det" og slik holder de på hele kvelden. 

Anonymkode: f5c82...9ea