Alene, men hvorfor?

[Gjest Pernilla]

Er ikke sikker på om dette hører hjemme under "relasjoner", men..

Ikke sikker på hvorfor jeg skriver dette – kanskje fordi jeg aldri har forstått hvorfor jeg, i en alder av 30 år, sitter her og føler meg så ensom som det går an, men forstår ikke hvorfor det ble sånn? Dette innlegget blir kanskje litt langt, og jeg håper at det ikke kjeder noen, men det hadde vært godt å få litt tilbakemelding på hva jeg kan gjøre bedre som person for fremtiden. Jeg kjenner en god del av svarene selv, men jeg kunne trengt litt ekstern veiledning – jeg blir derfor veldig glad for om noen vil svare på dette.

Oppveksten min var preget av en veldig streng oppdragelse. Jeg husker ikke når den første gangen jeg ble slått var, men jeg kan ikke ha vært mer enn kanskje 3 eller 4 år gammel. Jeg fikk alltid avstraffelse i form av slag og kraftig dytting. ( foreldrene mine kalte det for kilevinker ), men etter hvert som jeg ble eldre ble slagene kraftigere og mer omfattende. Når jeg hadde gjort eller sagt noe som de oppfattet som galt, ville jeg alltid stå for det jeg hadde gjort eller sagt, men jeg lærte meg fort at hvis de fikk høre noe de likte bedre, så ble det mindre kjeft og mindre eller ingen slåing. Jeg forstod det som at det var bedre å lyve seg unna enn å få smerte.

Jeg husker at jeg tidlig lurte på hvorfor de gjorde dette, og at jeg raskt skjønte at det ikke var vanlig blant vennene mine å ha det sånn. Jeg sørget derfor alltid for at ingen forstod hva som skjedde, jeg synest det var ydmykende og flaut. Noen av vennene mine visste hvordan jeg hadde det, men det ble ikke snakket om.

Da jeg ble litt eldre – kanskje rundt skolealder, hadde jeg en jevn gruppe venner som hang sammen mesteparten av tiden. Allerede da, var jeg blitt en usikker person, som gjorde det meste jeg kunne for å bli likt av andre. – Var med på det meste og gjorde hva det skulle være for at det ikke skulle være noe negativ fokus på meg, verken fra venner eller foreldre sin side. På skolen gikk det greit, var flink og gjorde det bra og lærerne var veldig fornøyd med meg.

På et eller annet tidspunkt rundt 4.klasse var det noen andre barn som begynte å mobbe meg. Det hadde ingen god grunn til å mobbe meg, men .. barn kan være onde mot hverandre noen ganger. Ved et par anledninger banket de meg, men den 3. gangen de prøvde på det, ble jeg så sint at jeg banket begge to gul og blå og de løp gråtende hjem til sine foreldre og sladret på meg. Dette skapte selvfølgelig stor ståhei, og jeg ble sett på som en bråkmaker av disse 2 ungene sine foreldre pga. dette. Jeg fikk selvsagt også bank hjemme pga. denne hendelsen, det var den første gangen, som jeg kan huske, at min far slo meg i ansiktet og i hodet. Jeg husker den bankende smerten i bakhodet etter slaget, og den summende, pipende lyden/følelsen i hodet – så vondt at en nesten kjente det inn i ganen.

Jeg fikk ukelønn, og for ikke å bli upopulær, delte jeg alltid det jeg kjøpte med andre – jeg fikk da fort høre at noen mente jeg kjøpte meg venner – det gjorde vondt, for det var slettes ikke meningen med det.

Da jeg var 12, flyttet vi til England for ett år, pga. jobben til faren min. Hjemlengselen var stor og gleden var større da jeg fikk en flybillett i julegave av foreldrene mine, så jeg kunne dra til Norge i vinterferien og besøke venner og familie. Den 1. juledag, var den gleden over. Jeg orket ikke spise opp middagen min, uansett hvor mye jeg prøvde, og gråt mine bitre tårer da min far kunngjorde at flybilletten jeg hadde fått ikke var min lenger – jeg kunne bare glemme det. Jeg husker det kalde blikket hans direkte på meg, mens han rev flybilletten i biter rett foran meg. Jeg ble helt fra meg og reiste meg fort opp fra bordet for å løpe inn på rommet mitt, men på veien ut fra kjøkkenet, huket han tak i meg og banket meg, slengte meg rundt i rommene og inn på rommet mitt. Fra den dagen var pappa død for meg – fra den dagen betød han ingenting lenger.

Etter endt år i England, reiste vi tilbake til Norge. Jeg kom tilbake til klassen min og alt var for så vidt greit. En gang jeg var hjemme syk ifra skolen, kom pappa hjem fra jobb midt på dagen. Jeg lå på sofaen og så en film og han sa at jeg måtte gå inn på rommet mitt, for han skulle arbeide. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, men kjedet meg, og ville gå inn i stuen igjen. Stuedøren var lukket, men jeg kunne se gjennom glassvinduet at han så på film, og spurte om ikke jeg også kunne få se film med ham. Han svarte sint tilbake at nei, det kunne jeg ikke og at jeg skulle legge meg igjen. Jeg var syk og irritabel og spurte en gang til, mens jeg åpnet døren til stuen. Da så jeg at det var en pornofilm han satt og så på. Jeg ropte ut til ham; hvorfor ser du på sånt?? Da kom han stormende gjennom stuen og ut stuedøren og virkelig banket meg, det var spark og slag og kniping og slenging i noe som virket som en evighet, hele tiden hylte jeg og beskyttet hodet mitt og ansiktet mitt så godt jeg kunne, mens jeg ba ham slutte. Da han endelig gav seg, lå jeg og gråt lenge på sengen min. Da min mor kom hjem fra jobb, fortalte jeg hva som var skjedd, men fikk ingen trøst, bare beskjed om at jeg måtte høre etter neste gang. Da min far hørte at jeg sladret til mamma, var det mer bank, slag og spark, det tok timer før det hele roet seg ned.

Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om alle gangene jeg har fått bank og hvordan det var, men det skjedde ofte og ganske mye. Da jeg ble eldre, rundt 14-års alderen, og det ble den slags bråk, begynte jeg å si at jeg ville ringe politiet og at det ikke var lov til å slå barn. Jeg håpet at det ville hjelpe, men jeg fikk bare beskjed tilbake med et hånflir at jeg måtte bare ringe, jeg ville komme i fengsel selv for å gi foreldrene mine grunn til å bli så sint og at det var foreldrene selv som bestemte over barna sine og ikke politiet. Jeg ble da redd og ringte ikke til politiet.

Etter at jeg kom tilbake fra England, begynte jeg å henge rundt med litt mer ”kuule venner”: de som turte og våget og var ”tøffe”. Vi smugrøykte og smugdrakk ( utrolig nok ble jeg aldri oppdaget ) Jeg hadde selvsagt andre venner også, de var av den mer normale, rolige, stabile typen ( ”de kuule” syns selvsagt at disse var kjedelige personer og skjønte ikke at jeg gadd å være med dem – men jeg virkelig likte dem og hørte ikke på ”de kuule” )

Da ” de kuule” dro den enda lengre og begynte å flørte med sniffing, sa jeg takk for meg. I løpet av ett døgn, droppet jeg dem som venner og ga beskjed om jeg ikke ville være en del av den slags, skiftet fullstendig stil ( klær,miljø,smugrøyking etc.. ) Dette var selvsagt ikke populært i det hele tatt, og de såkalte kuule var tydeligvis redd for at jeg skulle fortelle hva de drev med til andre (jeg fortalte det aldri til noen ) og begynte å spre en masse rykter om meg. Det var en helt forferdelig tid, og det ble nesten en sport for noen av dem å vedlikeholde det å fortelle dårlige usanne ting om meg. Dette gjorde meg fullstendig frynsete og det begynnte etter hvert å påvirke hva mine andre venner synest om meg. Som de sa: Du er ikke slik med oss, men ingen ville vel si noe sånt om deg, hvis det ikke var sant??

Lang historie, men for å korte den ned: Ble enda mer usikker og klarte ikke å stole på noe lenger-uansett. Traff en gutt som kom fra Oslo da jeg var 18, og såg ham som min store redning ut av den lille bygden jeg bodde i. Vi ble gravid, og han overtalte meg til å beholde barnet – han skulle aldri gå ifra meg, og støtte meg osv…. Barnet ble født, og da barnet var 1 år, stakk barnefaren av gårde med begrunnelse om at han ikke følte seg klar for å være pappa ennå likevel….

Dåpen til barnet, var forresten den siste gangen jeg fikk bank av faren min. Han ville så gjerne at guttebarnet skulle bli oppkalt etter ham, og var helt fra seg da dette ikke skjedde. Da dåpsbesøket var ferdig og alle hadde gått, klikket han og jaget meg rundt i huset. Til slutt, stilte jeg meg på toppen av trappen, helt kaldt og rolig og såg på ham, mens han var cm. fra mitt eget ansikt: jeg sa helt rolig, med forakt i stemmen til ham: helt i orden, pappa- bare gjør det-dytt meg ned trappen og håp at jeg dør, så er du ferdig en gang for alle med meg. Da bare såg han med hat på meg, og snudde seg og gikk bort.

Det å bo i en liten bygd, som alenemor, var ikke lett og jeg fikk det ”travelt ” med å finne meg en partner som kunne bidra økonomisk og samtidig være en snill, stabil og god ”far” for barnet. Jeg traff en som oppfylte alt dette,vi giftet oss etter kort tid ( barnet var da 2 år ) og fikk barn året etterpå. Fra min side var giftermålet mer praktisk enn noe annet, kjærlighet var det ikke. Jeg hadde akseptert at jeg hadde ”feilet” og måtte ta konsekvensene av det. Da barn nummer to kom, flyttet vi til Oslo, for det var dårlige jobbtider på min kant av landet. Da vi flyttet, fikk jeg jobb svært fort, og samtidig begynnte mannen jeg var gift med å skifte personlighet. Utad var han den sympatiske, gode, hjelpsomme osv.. hjemme var han en tyrann som prøvde å hjernevaske meg. Jeg innså raskt hva han holdt på med, og lot meg aldri hjernevaske, selv om han nok klarte det litt. Jo mer han fortalte meg hvor lite verdt jeg var, jo mer jobbet jeg for å bevise for meg selv at jeg var verdt mye. Jeg gjorde raskt karriere på jobben min, og lønnen min steg raskt ifra gjennomsnittlig til over 600.000 i året. Jeg gjorde det godt på jobb, men hadde ikke noe liv. Mannen jeg var gift med, hadde fra første stund sørget for at jeg ikke fikk være med venner, eller møte nye mennesker – det var kun han som skulle ha aksess til meg, sånn var det bare. Jeg hadde en flott jobb, to flotte barn, en tyrann av an mann,ingen venner og ingen selvtillit.

Jeg fortalte meg selv, at når barna ble store, skulle jeg skille meg, og levde med den beslutningen.

Etter 7 års ekteskap, traff jeg en mann som tok meg med storm. Han var 10 år eldre enn meg og en klok mann, stabil og normal. For å korte ned litt, endte det med at jeg ba om skilsmisse. Jeg visste at det ville bli bråk, og hadde sendt ungene på overnattingsbesøk. Det endte med at han voldtok meg.

Jeg kom meg ut av hus og forhold så fort som mulig, og flyttet sammen med mannen jeg er gift med i dag.

Det er så mye annet som har skjedd i mitt 30-årige liv, det er ikke meningen min å søke sympati eller oppsikt, jeg vil gjerne bare gi litt bakgrunn.

Vi bor i et koselig hus, har bra økonomi og har fått barn sammen. Vi venter nå ett til barn og er lykkelige og stabile.

Jeg har i de siste årene merket at jeg må ha blitt preget av mer enn jeg trodde av min oppvekst.

Jeg er uvanlig usikker og sjenert ( alle andre sier at jeg er så utadvent og selvsikker, det skjønner jeg ikke ), og kvier meg for å bli avvist av andre, uansett situasjon. Bare det å gå på et foreldremøte på skolen, er noe jeg frykter dypt, men jeg stiller.

Jeg er redd for å ta kontakt med nye mennesker, og vet liksom ikke helt hvordan jeg skal nærme meg andre. Er redd for å plage.

Når noen kontakter meg, blir jeg nesten litt sjokkert, og undrer i mitt stille indre på hva de ønsker?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre- jeg har et fantastisk ekteskap, men er så ensom ellers. Mannen min har en jobb som krever noe reising, og når han er borte, har jeg det helt forferdelig – har lyst til å prate med noen, men med hvem?

Hva skal jeg gjøre? Hva gjør andre? Er jeg en dårlig person? Hva gjør jeg galt?

[Gjest Bhsiltsk]

Virker dette kjent?

* Sinne er ikke bra. Ingen må bli sinte på deg.

* Dersom sjefen er misfornøyd, mister du jobben.

* Ingen liker deg EGENTLIG

* Ingenting er noensinne godt nok.

* Hva er baktanken til de som sier noe positivt?

* Alle andre er flinkere, selv om du innerst inne vet at du kan masse.

* Når noen hever stemmen, får du kald klump i magen.

Jeg kunne fortsatt, men kjenner du igjen noe av dette?

Hvis du vil, kan du registrere deg og sende meg en personlig melding?

Leyla.

[Gjest knøtten]

må visst begynne å se hvor langt innlegget er før jeg begynner å lese.

Ser ikke at du har gjordt noen feil eller noen grunn til at dette skal ha skjedd med deg. At du har vokst opp med dårlige foreldre, er langt i fra din feil.

[Gjest piaia]

pm

[Cata]

Fryktelig vanskelige spørsmål du stiller der...

For det første er du ikke noen dårlig person selv om du har vanskelig for å få kontakt med andre. For det annet har du begynt bra, med å tvinge deg selv ut på foreldremøter og denslags. Det er bra.

Hvis andre sier du virker utadvendt og selvsikker, så spill videre på det, men tenk litt etter om usikkerheten kanskje får deg til å virke arrogant, slik at "de andre" blir usikre på deg og derfor trekker seg bort? Kanskje kan du "justere" litt hvis du finner ut at det er tilfellet.

Sannsynligvis gjør du en del ting "galt" du bare ser det ikke selv. Vet jeg gjorde det da jeg var i liknende situasjon. Først var jeg arrogant og skremte folk vekk av den grunn, så prøvde jeg å legge opp til et "vinnende vesen" og dermed overdrev jeg slik at folk stakk av på grunn av det. Jeg ble altfor påtrengende. Takket være at en del folk rundt meg hadde evnen til å være rett på sak og gi meg gode tilbakemeldinger, har jeg nå klart å justere meg inn sånn noenlunde. Noen voldsomt utadvendt og "populær" sjel blir jeg nok aldri, men det plager meg ikke lenger å møte nye mennesker og jeg har i det minste blitt kvitt den vemmelige følelsen av å være mindreverdig.

Håper jeg ikke aldeles har tatt motet fra deg nå, for det var slett ikke meningen. Tror nok du med tiden greier å overvinne skyheten. Det høres ut som om du har "guts" til å klare det. Tvi-tvi....

[valentino]

Han var 10 år eldre enn meg og en klok mann' date=' stabil og normal.[/quote']

Ah! Enda et eksempel på at dere velger psyko-menn til dere blir "gamle". Hvorfor ikke velge de ordentlige med én gang? Men neida, dere mener jo alle sammen at de stabile og normale må vente til kvinnene blir så gamle at de er lei de ustabile pøblene.

Men jeg har noen råd til deg angående redselen din. Redsel er en mekanisme som blant annet skal sette hjernen i stand til å forbederede ulike scenarioer for hva som kan gå galt slik at du er forberedt om noe truende skal skje. I ditt tilfelle er denne redselen ubegrunnet.

Det du kan gjøre er å sette deg ned og skrive opp ALLE mulige ting som kan gå galt i den situasjonen er redd. Så spør du deg selv om du klarer å komme deg ut av de situasjonene. Så bestemmer du deg for at du har FULL kontroll over denne situasjonen. Det vil sikkert ta tid før redselen er borte, men du må fortelle deg selv (alle han en stemme inni hodet) at du HAR absolutt full kontroll på situasjonen, og at du takler ENHVER situasjon som skulle oppstå i forbindelse med den.

Du blir den du vil bli. Forteller du deg selv 100 ganger om dagen i en måned at du for til dette merker du garantert bedring.

Husk også på at fanatikere er i stand til å hjernevaske andre til å ta sitt eget liv. Du kan hjernevaske deg selv til ikke å være redd disse situasjonene.

Lykke til!