Hva kan man forvente når storesøster er syv år?

[AnonymBruker]

Hun har blitt storesøster i en alder av syv år. Alt er selvsagt nytt og spennende og det er første søsken. Hun er samboers barn og er hos oss til samvær på deltid. Hun har gledet seg masse til å bli sroresøster og vi har fortalt og forklart hva hun kan forvente, hvordan det vil bli og forberedt henne så godt vi kan. Men plutselig når babyen kom, så endret hun seg helt.... 

Jeg lurer på hva en kan forvente at et barn på syv forstår og om dette er normal oppførsel: 

Hun klenger kontinuerlig på den som holder babyen. Er veldig brå i bevegelsene og skal putte alt i ansiktet på han (hun vil at han skal se alle lekene hennes, egne leker og kan riste på ting om lager lyd 5 cm foran ansiktet. Han stresses opp av det, særlig når hun gjør det mens han ammes). Når jeg ammer, skal hun holde i hånda hans eller henge oppå meg, leke med ammeputa så jeg mister stillingen eller stiller meg så mange spørsmål hun kan. Når han skal sove kan hun trampe, snakke høyt, løpe, bruke leker med lyd etc. Uansett hvor mye jeg sier at hun må roe seg ned. Ikke være stille, bare holde aktivitetsnivået litt lavere. Jeg bruker evigheter på å få han til å sovne, fordi hun plutselig gjør noe som får han til å skvette og våkne igjen....  Når babyen gråter (dessverre ofte) henger hun rundt meg, rister lyd-leker foran han, stiller meg mange spørsmål og/eller skal ha meg til å se på hva hun gjør.

Jeg forstår at hun ønsker å hjelpe og være med sin lillebror, men forklarer henne kontinuerlig at hun må være rolig, og forklare ær med ordet 'hvorfor' hun ikke må gjøre ditt og datt og viser hva som er greit. 

Forstår at det er snakk om sjalusi og ønske om nærhet, samtidig som det er vanskelig ikke å bli direkte sint/ lei av måten hun er på. Jeg har begynt å gjemme meg på rommet med babyen når jeg skal amme eller trøste han når han gråter, låser døra til badet når jeg skifter bleie og har virkelig behov for litt stillhet i løpet av dagen. Men likevel kommer hun inn på rommet eller banker på døra til badet for å spørre hva jeg gjør. (Ja, hun får være med å skifte/bade/kle/trille etc, men akkurat amming og bleieskift når han skal sove ønsker jeg å ta i stillhet uten noen som roper på siden av meg.... Men det forstår hun tydeligvis ikke og jeg vurderer å skrike det til henne neste gang). 

Synes det er synd at vi ikke kan være en familie, for min samboer blir nødt til å dra ut alene med henne, fordi det blir for mye. I dag skal de av gårde og blir borte mesteparten av dagen. Jeg gleder meg, samtidig som jeg skule ønske at jeg hadde energi til at vi alle kunne tatt turen ut. Men jenta kveler meg... Så mye at jeg gruer meg til hun våkner. Og det skal ikke være sånn!  

Det er fryktelig tungt for en nybakt førstegangsmor, når det er "nok" å ha kun babyen å fokusere på. Sover lite og fokuserer energien på babyen og ønsker å slappe av så mye jeg kan. Jeg merker at jeg virkelig begynner å gå tom for energi og tålmodighet og biter tennene sammen så jeg ikke spekker flere ganger daglig.... 

Er hun virkelig for liten til å forstå hvordan hun skal oppføre seg og skal man bare godta at hun holder på slik og ikke respekterer "vær rolig foran babyen" når hun er syv år? 

Anonymkode: bc621...1e9

[ViljaH]

Hun har kanskje behov for oppmerksomhet og aktivisering. Så test ut å invitere henne til åvære med først, gi ros og oppmerksomhet. Deretter kan du si at nå skal du amme så nå må babyen ha ro og hun får se men sette seg litt bortenfor, eller si at nå får hun leke litt selv.

Er nok komplikasjon med å være deltidssøsken og tilhørighet i ny familiekonstellasjon hun strever med også. Så trygge og bekrefte henne så roer hun seg, tenker jeg.

[tingeling]

Syvåringer er veldig forskjellige ( som mennesker flest). Noen er modne/ rolige/ forsiktige. Andre durer frem ☺️. 

Skjønner at situasjonen er krevende! Jeg ville satt meg inn på et rolig rom for å amme når hun er her. Mange babyer forstyrres lett og det er vanskelig å få en syvåring til å skjønne det. I tillegg er det en mindre situasjon for deg å stresse over. Så ville jeg innført klistremerker for en periode. Avtale klare regler for når man får klistremerke ( ikke bare når hun har vært "flink").  Og tatt henne med på situasjoner hvor hun kan bidra, feks ved bading. 

Syvåringer, og andre skolebarn, har gjerne i oppgave fra skolen å lese hver dag i sommerferien. Dere kan innføre lesestund med far hver kveld når baby skal legge seg og klistremerke hvis hun gjør det  vinn vinn. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du kanskje er litt urimelig og nok ikke helt har visst hva du går til.

du har valgt å få barn med en mann som har ei fra før. Du hadde nok tatt det annerledes om hun også var din datter.

baby må venne seg til å ha lyd rundt seg eller legg han ut o vogn for å sove. 

Hun er ikke hos dere så mye, selvfølgelig trenger hun oppmerksomhet. Vi fikk nr3 nå, selvfølgelig kan jeg ikke drive å låse meg inne eller sende de 2 eldste ut med far hele dagene, tenk hvor avvist de ville følt seg, men han tar med alle 3 ut nå og da så jeg får noen timer for meg selv. Kanskje jenta og far kan ta med baby ut alene noen timer? 

 

Hadde aldri gitt 6 åringen min klistremerke for å la leg og baby være i fred. Det er bare helt feil. Alle skal inkluderes og en baby er ikke en porselensdukke aom ikke tåler noen ting. Med baby nr2,3 osv blir det helt annet. Jeg har vært hjemme i 3 mnd nå med baby pg en som nettopp har fylt 2 og skaø i barnehage først i august. Minsten har ikke allurat spist og sovet i totalt stillhet. Nå er han 3 mnd og mer var for lyd når han sover, så da må han sove ute i vogn

Anonymkode: 6db0a...70d

[Wasabii]

Her i huset er vi en familie med mine, dine og vår. Der alle barna har fått samme beskjed om hvordan vi ønsker at ting skal være hjemme rundt babyen, og vi var særlig klar i begynnelsen når babyen var 0-3 mnd. 

Nå vet ikke jeg hvor gammel babyen er, men man skal kunne stille krav til en jente på 7 år. Hun er gammel nok til å forstå hvis hun blir forklart hvorfor hun f.eks ikke skal henge oppå eller forstyrre mens baby spiser eller skal sove. Og ja, man skal ta hensyn til 7 åringen, men når de er så store så tåler de fint å måtte få beskjed om ting de gjør ikke er greit eller passende der og da. Greit, man skal være forståelsesfull ovenfor henne, men på samme tid, men jeg mener det er lov og si i fra når nok er nok. Det er krevende nok i seg selv og være mamma for første gang.

Min datter er 7 år, og lillebror ble født nå i februar. Vi har klare regler om hvordan støynivået skal være rundt babyen ved mat tid og leggetid. Jeg forklarte helt greit at i begynnelsen når babyen er liten så er man nødt ta hensyn til det, og at han ville kreve mesteparten av tiden med meg. Men sa også det at dette kun var for en liten stund for når babyen ble større og ikke var totalt avhengig av meg, så ble det tid til andre ting. Forklarte også at babyer ser veldig dårlig, så det var ikke noe poeng i å vifte eller vise lekene til han, og repeterte at igjen når han ble større (3-4 mnd ca) ville han kanskje synes det var hyggelig at hun viste leken til han. Forklarte også det at jeg var sliten i denne perioden fordi en baby er krevende, der jeg forklarte om nattevåking, babyens behov for nærhet etc. Nå er mini 6 mnd snart og jentungen ligger ofte på gulvet å leker med han. Noen ganger får hun skifte bleie på han også (med meg tilstede selvfølgelig). Og være med på bading og når vi leser natta historie. Og det er ingen sjalusi inni bildet med noen av de andre søsknene heller . 

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du kanskje er litt urimelig og nok ikke helt har visst hva du går til.

du har valgt å få barn med en mann som har ei fra før. Du hadde nok tatt det annerledes om hun også var din datter.

baby må venne seg til å ha lyd rundt seg eller legg han ut o vogn for å sove. 

Hun er ikke hos dere så mye, selvfølgelig trenger hun oppmerksomhet. Vi fikk nr3 nå, selvfølgelig kan jeg ikke drive å låse meg inne eller sende de 2 eldste ut med far hele dagene, tenk hvor avvist de ville følt seg, men han tar med alle 3 ut nå og da så jeg får noen timer for meg selv. Kanskje jenta og far kan ta med baby ut alene noen timer? 

Jeg visste absolutt ikke hva jeg gikk til, og trodde virkelig at det kom til å bli mye enklere enn dette. Barnet på syv har vært helt annerledes etter at babyen kom. Selvsagt hadde det vært annerledes med eget barn , for eget barn ville ikke oppført seg slik, nettopp fordi vi hadde hatt hver dag sammen og ikke bare annenhver helg + ferier. Nå er det to uker i strekk med en baby som kun er tre uker. 

Han sovner fint til lyder, men ikke at ting blir mistet i gulvet, skarpe lyder og roping. Å kunne holde et normalt lydnivå ser jeg ikke på som spesielt vanskelig å skulle ha, men hun bryr seg virkelig ikke... og lytter ikke når jeg sier fra. Det er veldig frustrerende når man har vært oppe med gråtende baby halve natta, og lykken over at han sover forsvinner. Så jeg lurer jo på om det er for mye å kreve av en 7-åring. 

Og hvem sier hun ikke får oppmerksomhet? Ho får alle oppmerksomhet som kan gis hele dagen, minus fra meg når jeg mater og når babyen gråter. Og ja, et par minutters stillhet har jeg virkelig behov for når en har ei som bokstavelig talt henger over meg hele tiden. Far også har fokus på henne og vi har gjort det vi kan for at hun ikke skal være sjalu eller føle seg ekskludert på noe vis.

Ja, hadde jeg visst at det ville bli slik, hadde jeg aldri fått barn med en som har barn fra før... Føler nå i starten at jeg mister to gode uker med babyen,  fordi alt jeg gjør er å finne måter å roe meg ned på, gjemme meg og finne aktiviterer som gjør at jeg kan slappe av på. 

Og ja, innrømmer at jeg ikke ønsker at babyen skal herjes med, klasses på i utide og få det jeg vil kalle en 'dårlig start'. Vil at han skal få en rolig start på livet, med normale lyder og greit støynivå. 

TS

Anonymkode: bc621...1e9