Er det noe galt med meg?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en 16 år gammel jente som bor hjemme hos min mor sammen med lillesøstrene mine. Faren min drikker veldig mye så jeg sover ikke hos han, men er på besøk på dagtid sånn 2 ganger i måneden. Har et veldig anstrengt forhold til moren min da vi krangler hele tiden. Jeg blir så sur at jeg nesten ikke klarer å styre meg, det ramler ut ting fra munnen min uten at jeg nesten tenker meg om. Hun sier ofte at jeg er syk i hodet, ondskapsfull, slem og at jeg har alle diagnosene man kan ha her i verden. Det er veldig sårt for meg for jeg er ekstremt avhengig av henne, men hun er rett og slett stygg mot meg, og jeg vet ikke om hun mener det? Hun kan kalle meg horeunge og diverse også plutselig komme på rommet mitt 10 minutter etterpå å late som at ingenting har skjedd? Jeg har snakket med psykologer fordi jeg har trodd at det er jeg som har vært problemet her, de sier at jeg er veldig voksen for alderen min, at jeg er omsorgsfull og at jeg ikke har noen diagnoser. Hun sier hele tiden at jeg må gå inn i meg selv, og tro meg.. Jeg har prøvd fra jeg var 10 år å gå inn i meg selv. Men uansett hva jeg gjør så er det feil, hva skal jeg gjøre? Hun mener at det er jeg som trenger hjelp, men hun som kaller meg horeunge hun trenger ikke hjelp? Jeg vil påstå at det er hun som burde gå inn i seg selv, men hun nekter. Alle andre mennesker jeg kjenner sier at jeg er snill og omsorgsfull, jeg forstår rett og slett ikke. Orker ikke mer

Anonymkode: 27407...b23

[sweety pie]

Vil bare gi den en  Lurer på hvorfor moren din sier sånt? Sier hun sånt bare plutselig? 

[Citpensacola]

Slik som du fremstiller det er det absolutt ikke deg det er noe i veien med. At du blir sur og sier ting du ikke mener av og til er ganske så normalt - særlig i tenårene. Det blir ofte litt gnisninger og krangling mellom foreldre og tenåringsbarn, men oppførselen til moren din høres ut som om den kan være en del over streken, spør du meg. Det er IKKE normalt å kalle datteren sin for horeunge.

Selvom det antakeligvis ikke er akkurat deg som er hovedproblemet her kan det være lurt å snakke med profesjonelle (eller andre) om det (som du har gjort, men det er kanskje ikke så dumt å fortsette med), da det kan gi deg mye hjelp og støtte. Det kan også være lurt å tenke på å flytte ut etterhvert, det høres det ut som om du kunne ha veldig godt av.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, sweety pie skrev:

Vil bare gi den en  Lurer på hvorfor moren din sier sånt? Sier hun sånt bare plutselig? 

Hun bare sier det, vet aldri hvor jeg har henne og jeg syntes faktisk at det er litt skummelt for når jeg kommer hjem så vet jeg aldri hva som venter meg, om det er kjeft eller om det er en klem liksom. Pappa og mamma klarer ikke å snakke med hverandre, så alt må gå via meg så jeg har veldig mye ansvar om jeg kan få være så ærlig. Mamma hater pappa og pappa hater mamma, de snakker dritt om hverandre til meg hele tiden. Og mamma sier hele tiden "du er helt lik faren din" og det sårer meg, for jeg er ikke som pappa.. Pappa bryr seg mest om seg selv og har ikke noe empati. Vennene mine sier jo at moren min har et sykt temperament og de forstår meg, begynner snart å tro på det mamma sier om at jeg er syk i hodet og helt lik min far, føler at jeg blir syk av å være her. Men jeg prøver så godt jeg kan å holde ut for jeg elsker lillesøstrene mine og vil passe på dem

Anonymkode: 27407...b23

[Atea]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en 16 år gammel jente som bor hjemme hos min mor sammen med lillesøstrene mine. Faren min drikker veldig mye så jeg sover ikke hos han, men er på besøk på dagtid sånn 2 ganger i måneden. Har et veldig anstrengt forhold til moren min da vi krangler hele tiden. Jeg blir så sur at jeg nesten ikke klarer å styre meg, det ramler ut ting fra munnen min uten at jeg nesten tenker meg om. Hun sier ofte at jeg er syk i hodet, ondskapsfull, slem og at jeg har alle diagnosene man kan ha her i verden. Det er veldig sårt for meg for jeg er ekstremt avhengig av henne, men hun er rett og slett stygg mot meg, og jeg vet ikke om hun mener det? Hun kan kalle meg horeunge og diverse også plutselig komme på rommet mitt 10 minutter etterpå å late som at ingenting har skjedd? Jeg har snakket med psykologer fordi jeg har trodd at det er jeg som har vært problemet her, de sier at jeg er veldig voksen for alderen min, at jeg er omsorgsfull og at jeg ikke har noen diagnoser. Hun sier hele tiden at jeg må gå inn i meg selv, og tro meg.. Jeg har prøvd fra jeg var 10 år å gå inn i meg selv. Men uansett hva jeg gjør så er det feil, hva skal jeg gjøre? Hun mener at det er jeg som trenger hjelp, men hun som kaller meg horeunge hun trenger ikke hjelp? Jeg vil påstå at det er hun som burde gå inn i seg selv, men hun nekter. Alle andre mennesker jeg kjenner sier at jeg er snill og omsorgsfull, jeg forstår rett og slett ikke. Orker ikke mer

Anonymkode: 27407...b23

Hun har et problem, moren din, og det er ikke deg. Når foreldre opptrer på den måten er det egentlig de selv som trenger hjelp, og ofte har de blitt utsatt for det samme psykiske kjøret når de vokste opp, fra sine foreldre eller andre omsorgspersoner. Vi mennesker speiler jo oss ofte i andre, spesielt de som var rollemodeller når vi vokste opp.

Skulle ønske jeg hadde noen råd å gi deg, det eneste jeg kan komme på er å ta kontakt med barnevernet og flytte til et fosterhjem eller en liten leilighet. Jeg tror de kan hjelpe deg med det.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Atea skrev:

Hun har et problem, moren din, og det er ikke deg. Når foreldre opptrer på den måten er det egentlig de selv som trenger hjelp, og ofte har de blitt utsatt for det samme psykiske kjøret når de vokste opp, fra sine foreldre eller andre omsorgspersoner. Vi mennesker speiler jo oss ofte i andre, spesielt de som var rollemodeller når vi vokste opp.

Skulle ønske jeg hadde noen råd å gi deg, det eneste jeg kan komme på er å ta kontakt med barnevernet og flytte til et fosterhjem eller en liten leilighet. Jeg tror de kan hjelpe deg med det.

Jeg har hatt det NØYAKTIG som du da jeg var liten, ts. Eldstejente, en mor som stadig klikket og skjelte meg ut, for så å være helt blid det neste øyeblikket. Jeg forstod ikke at det var hun som var feil og ikke meg, før jeg var godt voksen. Du ser det allerede nå. Jeg vil anbefale deg det som hun sier som jeg siterer her. Din mor er alene med omsorgen og hun har et problem eller sykdom som går utover dere. Snakk med barnevernet, få hjelp for deg og dine yngre søsken.

(Mange unge krangler med mødrene sine, men kaller man barnet sitt for syk i hodet, ondskapsfull, slem, diagnoser og horeunge, så vet vi at det er HUN som har et problem. For det er ikke normal måte å krangle på.)

Jeg tror også hun har vokst opp med det samme selv. Bryt sirkelen!  

Anonymkode: b4829...f50

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun bare sier det, vet aldri hvor jeg har henne og jeg syntes faktisk at det er litt skummelt for når jeg kommer hjem så vet jeg aldri hva som venter meg, om det er kjeft eller om det er en klem liksom. Pappa og mamma klarer ikke å snakke med hverandre, så alt må gå via meg så jeg har veldig mye ansvar om jeg kan få være så ærlig. Mamma hater pappa og pappa hater mamma, de snakker dritt om hverandre til meg hele tiden. Og mamma sier hele tiden "du er helt lik faren din" og det sårer meg, for jeg er ikke som pappa.. Pappa bryr seg mest om seg selv og har ikke noe empati. Vennene mine sier jo at moren min har et sykt temperament og de forstår meg, begynner snart å tro på det mamma sier om at jeg er syk i hodet og helt lik min far, føler at jeg blir syk av å være her. Men jeg prøver så godt jeg kan å holde ut for jeg elsker lillesøstrene mine og vil passe på dem

Anonymkode: 27407...b23

Det du beskriver er så likt, så likt. Kjære ts, det tok meg årevis å komme til de erkjennelsene som du gjør her, og det tok mange år før vennene mine klarte å overbevise meg om at jeg hadde rett og at min mor var unormal og altfor aggressiv. Det at du aldri vet hva som venter deg, er så usunt som det kan få blitt. Den følelsen sitter i kroppen lenge etter man skjønner at den er feil. Jeg synes du er kjempeflink som ser dette nå!  

Meld fra til andre voksne. Ta kontakt med barnevernet. Det er det beste både for deg og søskenene dine. Dere trenger å bli vant med at det dere opplever nå er ikke greit, og dere trenger å lære at dere er gode nok og at ikke deres verdi ligger i hvordan humøret til moren deres er!  

Anonymkode: b4829...f50

[AnonymBruker]

PS jeg synes det er rart at ikke psykologen(e) har reagert. Men kanskje du har fortalt mest om deg selv til dem? Fortell om moren din som det du gjør her - hva hun kaller deg, at du ikke vet om du får kjeft eller klem, at hun veksler veldig i humør.

Anonymkode: b4829...f50

[sweg]

Kjære deg! Jeg forstår godt hvordan du har det. Selv vokste jeg opp med en voldelig og veldig verbal mor. Da jeg var 16 år var det seriøst ille. Setningen "jeg skulle tatt abort!" ble gjentatt flere ganger, og jeg ble kalt hore og slik selv om jeg aldri hadde kysset en gutt engang i den alderen, og jeg var alltid hjemme... Moren min påstår enda at jeg må gå inn i meg selv og innse at jeg kan være mye bedre enn det jeg er nå, at ting jeg gjør ikke er bra nok og at jeg er skjødesløs, lat og en taper.

Jeg bor ikke hjemme nå, og når jeg drar hjem, passer jeg på å ikke være der lengre enn 1 uke. For så fort hun vender seg til at jeg er der, så bryter helvete løs. Det er absolutt ingenting galt med deg! Jeg trodde ofte på det mamma sa når jeg var yngre, og det har ødelagt veldig mye for meg. Ofte prøver jeg å sette meg i hennes situasjon, men jeg klarer aldri å forstå hvordan noen kan reagere slik mot en person som egentlig skal bety hele verden for dem...

Det som reddet meg var bestevenninna mi, som har akkurat samme problem med sin mor. Jeg synes du er tøff som har gått til psykolog, det er veldig mange som sliter, men som ikke tør. Det å snakke med noen om det er virkelig viktig, for det er jo noe av det såreste. Men hvor åpen er du med psykologene? Du sier du har småsøsken, er moren din like ille med dem?

 Det kommer til å bli så mye bedre når du blir eldre, finner deg en kveldsjobb og er sjeldnere og sjeldnere hjemme, det kan jeg love deg! Og den dagen jeg flytta ut var som å få nye lunger, jeg kunne endelig puste ut.

Sender mange klemmer 

 

[Gjest Krigerunge]

Moren din er ei kjerring og du har ikke gjort noe galt her. Det er hun som har feila miserabelt i hvordan hun skal behandle en tenåringsjente og hvordan hun skal oppdra et barn. Det er bra du går til psykolog, det tror jeg kanskje du trenger. 

Jeg vil ikke skrive noe særlig utfyllende her, men send meg gjerne en PM om du føler for det. Sender deg en stor klem. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lyst til å kontakte barnevernet for da kommer de bare å tar oss, som sagt er jeg veldig avhengig av moren min, vet ikke hvorfor men hun betyr alt for meg samtidig som hun kan være verdens slemmeste mot meg.. Det er bare jeg som får kjeft, men hun kjefter på meg foran lillesøstrene mine på snart 7 og de går alltid på hennes parti så jeg får høre av dem "du kan bare flytte til faren din" og det sier dem fordi de har hørt at mamma har sagt det til meg, og det sårer enda mer fordi hun vet jo det at pappa ikke er i stand til å kunne ha meg boende der for han drikker som en svamp

Anonymkode: 27407...b23

[AnonymBruker]

Barnevernet kommer ikke uten vI dere inn og tar barn. Ha det helt klart for deg. Jeg er mamma og har fått utrolig god hjelp fra de. Det var ikke omsorgssvikt,  men andre ting med tenåringen. 

Jeg tener at den avhengigheten du har til mammaen din ikke er sunn eller god. Din mamma er som hun er. Ditt ansvar er å ta vare på deg selv. Deretter ditt søsken. Mammaen din har det overhode ikke bra med seg selv og er ingen god mamma. Klart man har sterke følelser for mammaen sin. De blir aldri borte. Noen ganger så må man sette seg først. Din mamma er voksen av år, men ikke i handling. Ta kontakt med barnevernet slik at både du og din søster får det bedre i livet.

Anonymkode: 187f8...6c8

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke lyst til å kontakte barnevernet for da kommer de bare å tar oss, som sagt er jeg veldig avhengig av moren min, vet ikke hvorfor men hun betyr alt for meg samtidig som hun kan være verdens slemmeste mot meg.. Det er bare jeg som får kjeft, men hun kjefter på meg foran lillesøstrene mine på snart 7 og de går alltid på hennes parti så jeg får høre av dem "du kan bare flytte til faren din" og det sier dem fordi de har hørt at mamma har sagt det til meg, og det sårer enda mer fordi hun vet jo det at pappa ikke er i stand til å kunne ha meg boende der for han drikker som en svamp

Anonymkode: 27407...b23

Du er avhengig av og elsker moren din fordi hun er din mor, det ligger dypt i oss alle. Og hun er glad i deg også!

Normale mennesker er stabile i humøret, er glade når noe hyggelig skjer og triste når noe leit skjer. Men moren din er syk og derfor er hun veldig sint uten at det henger sammen med noe. Det som da skjer, er at den sykdommen får på en måte du også. For når hun virker glad i deg den ene dagen og sint den andre, så går du inn i noe som heter avhengighet, du blir avhengig av de bekreftelsene hun gir deg på gode dager. Det er en avhengighet/sykdom som vil prege og skade deg lenge.

Dersom du kontakter barnevernet vil de kunne gi familien hjelp slik at hun kan få hjelp til å være en god mamma og du slipper det. Jeg tenker at kanskje moren din vil være glad for at du gjør det, det høres slitsomt ut å være henne også. Barnevernet kommer ikke og tar barn ut av familien dersom de finner en bedre løsning

Anonymkode: b4829...f50

[Fillifjong]

Jeg synes du skal ringe alarmtelefonen for barn og unge, de er veldig flinke til å hjelpe barn og ungdom i akkurat den situasjonen du er i. 

Telefonnummeret er 116111, og du kan lese mer på www.116111.no. 

Jeg håper du ringer. Det er ikke noe galt med deg! 

Edit: Det finnes også en annen nettside, www.korspahalsen.no hvor man kan chatte med voksne eller sende mail hvis man synes det er skummelt å ringe. Jeg har ingen erfaring med denne nettsiden og chatten åpner ikke før i morra, men jeg håper du forteller om følelsene dine til noen. Du kan jo også kopiere innlegget ditt her og sende det i en mail til korspahalsen ☺️

Endret 24. juli 2016 av Fillifjong

[mjauritz]

Når jeg leste innlegget ditt så kjente jeg meg så utrolig godt igjen. Jeg og mamma hadde det på samme måte når jeg var tenåring - utenom at jeg aldri ble kalt horeunge, men mye annet og hun fikk det til å virke som om jeg ødela hele livet hennes ved å bare eksistere.

Jeg var mye sinna, redd, utilpass og anstrengt. Jeg var ikke spesielt snill mot noen i livet mitt og fikk det dårlig. Hun fikk meg til å tro at det var jeg som var problemet og at jeg var gal. Jeg strøk i fag på VGS, jeg kom meg ikke opp om morningene og jeg oppsøkte festing og gutter for å få den bekreftelsen og kjærligheten jeg ønsket meg.

Jeg snakket mye med pappa som tok mitt parti, men sa at jeg måtte holde ut til jeg kunne flytte for meg selv. Jeg fikk flere sammenbrudd, kunne slutte å spise i lange tider i strekk og var så sliten. Etter et totalt sammenbrudd så måtte jeg på legevakten og fikk derifra henvisning til Poliklinikken for å snakke med psykolog/psykiater. Fikk fort utskrevet Truxal for å roe meg ned. Da så jeg ting litt klarere.

Så møtte jeg typen min som kom fra en annen by, og etter bare noen mnder skulle jeg bare en helg til han men kom aldri tilbake. Vi fant oss en hybel her og jeg fikk meg jobb. Nå har det gått 4 år og jeg har ikke merket noe av disse følelsene siden jeg dro. Jeg har nå fullført VGS, og tatt en høyere utdanning, vi eier bil, bolig og har barn sammen - og jeg har ikke merket et snev av tilbakefall! Det var vel da jeg forsto at jeg var ikke problemet, hun var. Hun var voksen hele veien og hun skulle ha håndtert ting helt annerledes.

Jeg og mamma har nå et veldig godt vennskap og hun er en fantastisk bestemor til barnet vårt, men det skulle lange vonde samtaler til. Hun klarer fremdeles ikke å se at hun har gjort noe galt, og jeg har sagt at så lenge det er slik så kan hun aldri ha barnebarnet sitt alene.

Jeg kommer dog aldri til å flytte tilbake til den byen. Hvis hun begynner å krangle og styre mot meg så sier jeg på en rolig måte at hun får snakke til meg som et voksent menneske og at om hun fortsetter så kommer jeg, mannen og barnet til å dra hjem samme dag (hvis vi er på besøk da).

Det jeg vil frem til er at jeg kjenner så godt hvordan du har det, og jeg tror du trenger å komme deg vekk. Jeg sender deg en stor klem, for jeg vet det blir bedre så fort du kommer deg vekk og får hun på avstand. Jeg og mamma var slik at jeg grudde meg til hun kom hjem for da var det i gang og det ble bare verre og verre... Uff, jeg får helt vondt av å tenke på det.

Men husk at det ikke er for alltid, jeg vet hvor vondt det er, men du er snart voksen og kommer deg ut  

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, mjauritz skrev:

Når jeg leste innlegget ditt så kjente jeg meg så utrolig godt igjen. Jeg og mamma hadde det på samme måte når jeg var tenåring - utenom at jeg aldri ble kalt horeunge, men mye annet og hun fikk det til å virke som om jeg ødela hele livet hennes ved å bare eksistere.

Jeg var mye sinna, redd, utilpass og anstrengt. Jeg var ikke spesielt snill mot noen i livet mitt og fikk det dårlig. Hun fikk meg til å tro at det var jeg som var problemet og at jeg var gal. Jeg strøk i fag på VGS, jeg kom meg ikke opp om morningene og jeg oppsøkte festing og gutter for å få den bekreftelsen og kjærligheten jeg ønsket meg.

Jeg snakket mye med pappa som tok mitt parti, men sa at jeg måtte holde ut til jeg kunne flytte for meg selv. Jeg fikk flere sammenbrudd, kunne slutte å spise i lange tider i strekk og var så sliten. Etter et totalt sammenbrudd så måtte jeg på legevakten og fikk derifra henvisning til Poliklinikken for å snakke med psykolog/psykiater. Fikk fort utskrevet Truxal for å roe meg ned. Da så jeg ting litt klarere.

Så møtte jeg typen min som kom fra en annen by, og etter bare noen mnder skulle jeg bare en helg til han men kom aldri tilbake. Vi fant oss en hybel her og jeg fikk meg jobb. Nå har det gått 4 år og jeg har ikke merket noe av disse følelsene siden jeg dro. Jeg har nå fullført VGS, og tatt en høyere utdanning, vi eier bil, bolig og har barn sammen - og jeg har ikke merket et snev av tilbakefall! Det var vel da jeg forsto at jeg var ikke problemet, hun var. Hun var voksen hele veien og hun skulle ha håndtert ting helt annerledes.

Jeg og mamma har nå et veldig godt vennskap og hun er en fantastisk bestemor til barnet vårt, men det skulle lange vonde samtaler til. Hun klarer fremdeles ikke å se at hun har gjort noe galt, og jeg har sagt at så lenge det er slik så kan hun aldri ha barnebarnet sitt alene.

Jeg kommer dog aldri til å flytte tilbake til den byen. Hvis hun begynner å krangle og styre mot meg så sier jeg på en rolig måte at hun får snakke til meg som et voksent menneske og at om hun fortsetter så kommer jeg, mannen og barnet til å dra hjem samme dag (hvis vi er på besøk da).

Det jeg vil frem til er at jeg kjenner så godt hvordan du har det, og jeg tror du trenger å komme deg vekk. Jeg sender deg en stor klem, for jeg vet det blir bedre så fort du kommer deg vekk og får hun på avstand. Jeg og mamma var slik at jeg grudde meg til hun kom hjem for da var det i gang og det ble bare verre og verre... Uff, jeg får helt vondt av å tenke på det.

Men husk at det ikke er for alltid, jeg vet hvor vondt det er, men du er snart voksen og kommer deg ut  

 

Setter pris på at du deler dette med meg, jeg har det ganske så likt som det du beskriver. Pappa tar alltid mitt parti, men han drikker så mye at jeg ikke takler å være der.. Når jeg var 8 år så sov jeg mest hos han fordi jeg var en skikkelig pappajente, men etterhvert som jeg ble eldre så skjønte jeg at det er ikke normalt at en 8 åring sitter alene hele helgen å ser på TV i stua, i mens han er hos kompiser å drikker eller sitter på rommet sitt å drikker seg drita for å så komme ut til meg å late som ingenting. Det er så vondt for jeg skulle virkelig ønske at begge foreldrene mine var annerledes, når jeg er hos venner av meg så får jeg tårer i øyene når jeg ser hvor gode foreldrene dems er mot dem.. Jeg elsker lillesøstrene mine mer enn alt her i verden og jeg er veldig opptatt av at de skal ha det bra, så derfor velger jeg å være hjemme hos mamma.. jeg vil så gjerne flytte ut, og det vil tydeligvis mamma at jeg skal også for det sier henne til meg hver eneste dag. Men jeg er bare 16, har null jobb og har ikke penger til å skaffe meg et sted å bo.. Har sagt til mamma at om det er så forferdelig å ha meg her hjemme så får hun gi meg penger så jeg kan komme meg vekk, men det vil hun ikke så er ikke så lett å forstå seg på.. Er redd for at jeg kommer til å bli ødelagt og slite masse når jeg blir eldre.. Men en ting er sikkert, jeg skal ikke behandle mine barn på samme måte som jeg har blitt behandlet av mine foreldre, for det er det faktisk ingen mennesker her i verden som fortjener. Glad på dine vegne at du har kommet deg vekk og fullført skolen, ingenting er bedre enn det💛

Anonymkode: 27407...b23

[AnonymBruker]

Den 24. juli 2016 at 13.40, sweg skrev:

Kjære deg! Jeg forstår godt hvordan du har det. Selv vokste jeg opp med en voldelig og veldig verbal mor. Da jeg var 16 år var det seriøst ille. Setningen "jeg skulle tatt abort!" ble gjentatt flere ganger, og jeg ble kalt hore og slik selv om jeg aldri hadde kysset en gutt engang i den alderen, og jeg var alltid hjemme... Moren min påstår enda at jeg må gå inn i meg selv og innse at jeg kan være mye bedre enn det jeg er nå, at ting jeg gjør ikke er bra nok og at jeg er skjødesløs, lat og en taper.

Jeg bor ikke hjemme nå, og når jeg drar hjem, passer jeg på å ikke være der lengre enn 1 uke. For så fort hun vender seg til at jeg er der, så bryter helvete løs. Det er absolutt ingenting galt med deg! Jeg trodde ofte på det mamma sa når jeg var yngre, og det har ødelagt veldig mye for meg. Ofte prøver jeg å sette meg i hennes situasjon, men jeg klarer aldri å forstå hvordan noen kan reagere slik mot en person som egentlig skal bety hele verden for dem...

Det som reddet meg var bestevenninna mi, som har akkurat samme problem med sin mor. Jeg synes du er tøff som har gått til psykolog, det er veldig mange som sliter, men som ikke tør. Det å snakke med noen om det er virkelig viktig, for det er jo noe av det såreste. Men hvor åpen er du med psykologene? Du sier du har småsøsken, er moren din like ille med dem?

 Det kommer til å bli så mye bedre når du blir eldre, finner deg en kveldsjobb og er sjeldnere og sjeldnere hjemme, det kan jeg love deg! Og den dagen jeg flytta ut var som å få nye lunger, jeg kunne endelig puste ut.

Sender mange klemmer 

 

Bra du har kommet deg vekk, glad på dine vegne også! Jeg har vært ærlig med alle jeg har snakket med, men mamma er veldig flink til å lyve så det er akkurat som at de ikke tror på meg og at de heller tror på det mamma sier.. Jeg hadde et opptak på min gamle telefon der hun skrek "jeg skal klistre deg opp etter veggen" og masse mer, men den knuste henne fordi hun ble så sinna engang, jeg hadde time hos psykologen dagen etter og da hadde jeg faktisk tenkt til å la dem høre hva hun faktisk sier til meg, men det gikk jo ikke når telefonen min var helt ødelagt...

Anonymkode: 27407...b23