Date igjen når humøret og selvtilliten er på bunn?

[AnonymBruker]

Nå har det gått så lang tid at jeg burde vært klar for å lete på nytt, altså gått fra måneder til år siden det ble slutt. Problemet er at jeg ble manipulert, utnyttet og bedratt rundt den tiden det ble slutt. Jeg ble virkelig deprimert og nede etterpå, og har ikke hatt noen å snakke med. (Jeg er veldig stille og forsiktig og har null nettverk her jeg bor.)

På en måte har jeg lyst til å treffe noen igjen, for jeg tenker at det kan være sunt med noen positive opplevelser, og jeg har brukt litt god tid på å komme over de gode sidene hans og det som var bra mellom oss. Men jeg merker at jeg ikke liker meg selv etter at det skjedde(selv om jeg har gjort en del "riktig" med å ikke droppe jobb eller hobbyer) og jeg er veldig redd for å bli bedratt igjen. Det er faktisk det verste(om ikke eneste som skjedde), og jeg kjenner så sterkt ubehag at jeg ikke klarer å glede meg over å date igjen, selv om det er nødt til å være snillere menn der ute. Stoler ikke på min egen radar heller, da ekskjæresten var snill lenge før det gikk så galt.

Dere som har vært i et destruktivt forhold/og eller opplevd utroskap, hvordan kom dere dere på bena igjen? Hvordan taklet dere prosessen med å bli kjent med ny kjæreste? Håper på høflige og greie svar, da dette fortsatt er litt sårt...

Anonymkode: d1cdb...e74

[AnonymBruker]

Jeg snakket med en psykolog, slik at jeg ikke behøvde å ta med de negative følelsene (spesielt selvbebreidelsen) på dater. Nå kan jeg date som den personen jeg faktisk er, ikke som det usikre nervevraket han gjorde meg til.

Anonymkode: 387f0...cae

[Ardenus]

Du må nesten tenke at ikke alle er like, selv om du har blitt bedratt så betyr ikke det at nestemann er slik, du får nesten bare være litt mer positiv innstilt til å møte noen nye, bli godt kjent og ta det derifra.

[Astralianorway]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har det gått så lang tid at jeg burde vært klar for å lete på nytt, altså gått fra måneder til år siden det ble slutt. Problemet er at jeg ble manipulert, utnyttet og bedratt rundt den tiden det ble slutt. Jeg ble virkelig deprimert og nede etterpå, og har ikke hatt noen å snakke med. (Jeg er veldig stille og forsiktig og har null nettverk her jeg bor.)

På en måte har jeg lyst til å treffe noen igjen, for jeg tenker at det kan være sunt med noen positive opplevelser, og jeg har brukt litt god tid på å komme over de gode sidene hans og det som var bra mellom oss. Men jeg merker at jeg ikke liker meg selv etter at det skjedde(selv om jeg har gjort en del "riktig" med å ikke droppe jobb eller hobbyer) og jeg er veldig redd for å bli bedratt igjen. Det er faktisk det verste(om ikke eneste som skjedde), og jeg kjenner så sterkt ubehag at jeg ikke klarer å glede meg over å date igjen, selv om det er nødt til å være snillere menn der ute. Stoler ikke på min egen radar heller, da ekskjæresten var snill lenge før det gikk så galt.

Dere som har vært i et destruktivt forhold/og eller opplevd utroskap, hvordan kom dere dere på bena igjen? Hvordan taklet dere prosessen med å bli kjent med ny kjæreste? Håper på høflige og greie svar, da dette fortsatt er litt sårt...

Anonymkode: d1cdb...e74

Etter siste opplevelse har det gått 10 år. Jeg er på bena og terapeuten min heter "tid." Det som var er borte. Tid, altså, og at du bruker de kjente teknikkene for å forstå din egenverdi.

Men jeg er fortsatt single. Alle mine tre siste forhold til kvinner varte i mer enn tre år og jeg måtte dele kvinnene med andre menn (de fleste fikk jeg ikke vite noe om før jeg undersøkte selv). Paradokset er jo at jeg, som mann, var trofast i hele perioden. Ja, jeg er venner med alle eksene, men hoppet av forholdene ved første anledning.

Nå lurer du på hva som "er galt med meg" og jeg svarer at det er uforståelig, jeg skjønner ingen ting. Ikke var jeg sexist, ond, manipulerende, rå eller voldelig. Forresten, disse tre kvinnene endte i diverse senger med "bad guys." I dag er ingen av dem sammen med sine nye funn, og to av dem er evig single. Klart, har jo lurt på om jeg ikke var kåt nok? Selv vil jeg påstå at jeg var normalt opptatt av sex og nærhet. Poenget er: - Hvis du har en kjæreste og føler at noe mangler kan du jo ta det opp? Hørte ikke et pip. I alle tre tilfellene var det (mye) alkohol i bildet. Selv drikker jeg ikke alkohol, rører ikke dop og er røykfri.

Råd? Kom deg ut! Har du en eller flere interesser som kan deles av menn og kvinner? Kan du "melde deg inn i noe" som gir deg en sjanse til å møte noen på en felles plattform? Dating på nettet, ja vel, en mulighet, men tilnærmingsmåten er kunstig, forbeholdene er mange og du vil alltid oppleve skuespill.

Her i Oslo skriver SSB at nesten 40 prosent av husholdningene består av single. For en trist pakke! Kvinner og menn skal forutsetningsvis kunne leve sammen, og jeg mener at du bør legge noen planer, komme deg ut og gi livet noen sjanser til.

Men da jeg leste Arthur Omres novelle "To ganger Anna" på bokhylla.no tenkte jeg at, sukk, for meg ble det jo tre ganger. Så...selv om jeg sier "ta tiden til hjelp" og "gi deg selv en ny sjanse" er jeg ikke flink til å etterleve egne utrop.