Å elske stebarn og eget barn like mye

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg gjorde det. Trodde at kjærligheten jeg har til mitt stebarn ville være den samme  som med egne barn. Så fikk jeg barn selv og innser at dette ikke stemmer i det hele tatt. Kjærligheten jeg har til mitt eget barn er ubeskrivelig og jeg forstår de som har sagt at en ikke kan elske dem på lik linje. De som har sagt "bare vent til du får egne". De har rett... Jeg er glad i mitt stebarn, men jeg elsker mitt eget barn høyere enn alt på jord. Virkelig kjenner det langt inni hjerterota! Og det vil hun fort merke. Jeg ønsker ikke å dysse ned min kjærlighet til eget barn når hun er her, for det blir feil.

Stebarnet er veldig glad i sin bror, og vil være med han hele tiden hun er her. Hun er noen år eldre, men oppfører seg på en veldig uheldig måte, som fint viser at hun er sjalu. Hun sier at hun også er baby, tar på seg lua hans, snakker babyspråk, sier at hun også trenger hjelp til ting og skal sitte på fanget til faren sin hele tiden. På fanget vil hun bli holdt som lillebror blir holdt og snakket til med babyspråk....  Om lillebror sitter på fars fang, klenger hun på han og prøver å ha så mye av seg selv nær faren som mulig. Om han bærer på babyen, så hole stebarnet på klærne hans, går foran eller skal holde far i hånda. 

Vi har så godt det lar seg gjøre inkludelt barnet i alt og gjort det vi kan for at hun ikke skal bli sjalu. Men når en kun har barnet på deltid, er det klart at en ikke kan forvente at det er 100% greit å plutselig skulle dele pappa med et annet barn. 

Noen som har noen råd eller som har opplevd noe alla det samme? Det er fryktelig tungt og vondt å se på at hun har det slik.

Anonymkode: 34c33...466

[AnonymBruker]

Poenget med overskriften. Jeg ønsker ikke at hun skal se at jeg elsker mott eget barn høyere og at måten jeg har behandlet henne på hele veien, ikke er lik den jeg behandler eget barn. Jeg snakker annerledes til han og viser vel egentlig (ubevisst) med hele meg at det er annerledes.  

Og instinktivt er det faktisk vanskelig å unngå. 

TS

Anonymkode: 34c33...466

[AnonymBruker]

Hun har en far som elsker henne like mye som broren. Stebarnet vil nok ikke merke dette veldig mye fra din side, om du alltid klarer å være rettferdig og ikke gjøre ditt barn til en favoritt som "aldri gjør feil". 

Anonymkode: 5c858...d58

[AnonymBruker]

Har også stebarn og eget barn. Jeg kjenner også på det, men tenker at det er en helt naturlig følelse. 

Anonymkode: 5c858...d58

[AnonymBruker]

Har to barn, og eldstemann holder på slik. Det er jo naturlig og forståelig? Hva spør du om egentlig? Søskensjalusi heter det. Min åtteåring har et tilbakefall av dette i sommer (fordi det blir sene kvelder og hun er trøtt): hun gråter, vil være fire år, den minste, den søteste, aldri bli voksen, savner barnehagen, skal sitte på fanget, få trøst, det er synd på henne, hun et "liten" osv. Er dette overraskende for dere? Hva hadde du trodd, eldstemann vil ikke føle på å få søsken? Bare vent til minstemann er misunnelig på eldste..., det vil og skal skje. 

Anonymkode: c2a0d...384

[AnonymBruker]

Skjønner jo at storesøster vil være baby nå. Hun føler at baby tar fra henne pappan hennes, og i hvert fall siden hun ikke er der 100%. Hun er glad i lillebroren sin og er redd for at pappa skal glemme henne når hun er hos moren sin. 

Bare fortsette å være der for henne også. La henne få lov til å være litt baby. Det vil gå over, men akkurat nå så er det det hun har behov for fordi lillebroren er baby. 

Eldste min var også sånn da lillebror ble født. Han krabbet rundt på gulvet og lånte smokken og ville være baby. Det gikk over av seg selv uten å lage noe nummer ut av det. 

Anonymkode: 05df6...a72

[lunamuna]

Ditt stebarn høres helt normalt ut. 

Hva er egentlig greia med at stebarnet vil føle at du elsker ditt eget barn høyere? Jeg forstår ikke. Koser du mer med barnet? Duller mer? Så ta deg sammen! Ikke slutt å gjøre disse tingene med eget barn, men gjør det også med stebarnet.
Ikke forskjellsbehandle, selv om følelsene dine er ulike. Behandler du det ene søskenet ditt annerledes enn det andre, fordi du har bedre kontakt/er gladere i det ene? Nei, selvfølgelig ikke. 

Det er naturlig at du vil elske ditt eget barn høyere. Men det er ikke ok å forskjellsbehandle. Du er et voksent menneske, og du er en omsorgsperson for ditt stebarn. Oppfør deg som det også. Er det virkelig så viktig for deg å poengtere overfor ditt stebarn at hun er mindre verdt for deg?

[Gjest haze]

Det er selvsagt forståelig at man elsker sine egne barn høyere enn bonusbarn, men å nærmest prøve å bevise for bonusbarna dine at dine egne unger er bedre enn dem, det er overhodet ikke greit. Fader altså.

Endret 22. juli 2016 av haze

[AnonymBruker]

17 minutter siden, haze skrev:

Det er selvsagt forståelig at man elsker sine egne barn høyere enn bonusbarn, men å nærmest prøve å bevise for bonusbarna dine at dine egne unger er bedre enn dem, det er overhodet ikke greit. Fader altså.

Det er jo nettopp det jeg ønsker å unngå... :/

TS

Anonymkode: 34c33...466

[Gjest haze]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp det jeg ønsker å unngå... :/

TS

Anonymkode: 34c33...466

Av egne erfaringer tror jeg det er nærmest umulig å unngå. Stemoren min var ikke akkurat glad i meg for å si det slik, og jeg har tilbragt mesteparten av oppveksten på rommet mitt for jeg tilslutt ikke taklet hennes nærvær. Jeg var ikke mer enn "datteren til mannen hennes". Alt jeg gjorde og sa var feil i hennes øyne og det var så utrolig tydelig ovenfor meg at hun ikke likte meg. Jeg aner ikke hvorfor. Hvis andre klarer å behandle bonusbarna på en annen måte enn hva jeg har, så er det mer en nok beundringsverdig for min del! Tror bare det handler om de små tingene.

[AnonymBruker]

Man elsker sin kjæreste, og er oppriktig glad i sine barn og stebarn om man er et elskelig menneske..

Anonymkode: 4137e...151

[Zienna]

Din situasjonsbeskrivelse er nøyaktig lik den søsken har overfor en nykommer!  Det er en kamp om oppmerksomhet. 

Jeg har et stebarnebarn.  Han var 2 år da jeg ble kjent med ham.  Siden fikk han to søsken, mine biologiske barnebarn.  Han forsto familiesammenhengene tidlig, og jeg så hans usikkerhet.  Jeg forsto at han trengte meg like mye som de andre. 

År har gått, og han bor ikke lenger sammen med sin søsken.  Men jeg er fortsatt hans farmor, i hans hode og i mitt.  Han har en annen farmor også, men når han er hos meg, kaller han meg farmor likevel. 

Jeg tror at hjertet har mange rom og plass nok for flere enn våre biologiske.  Det dreier seg om å se at barn trenger ens omsorg.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp det jeg ønsker å unngå... :/

TS

Anonymkode: 34c33...466

Min stemor var ikke glad i meg, og viste det godt i oppveksten. Jeg har i dag ingen kontakt med min biologisk far på grunn av dette. Det er fint du vil prøve å unngå dette, da har du i det minste riktig fokus. Jeg trodde min stefar var like glad i meg som sine biologiske barn, helt til han fortalte meg at det jeg ikke var like spesiell for han som hans barn. Det var ganske sårt, selv om jeg var voksen da han fortalte meg det. Jeg kunne fint levd i troa på at jeg betydde like mye for han, spesielt siden jeg ser på han som min far selv om jeg kaller han ved fornavn. Det er jo han som har vært der for meg i hele oppveksten min. 

Jeg tenker litt på de som er adoptert jeg, for det er jo tydeligvis sånn at de barna man ikke har et blodsbånd til ikke betyr like mye for mange voksne. Hvordan føler de det om foreldrene har egne barn? 

 

Anonymkode: ce60c...ac3

[Gjest haze]

Av og til så lurer jeg på om foreldre har en slags intern konkurranse på hvem av barna deres som er best.
Jeg har lykkes med MYE, både i idrett, skole etc, men min stemor kunne aldri glede seg over mine prestasjoner.
Mens min stemors datter ikke lyktes like godt på skole, hang mye med 5-6 år eldre gutter i ungdomsstiden, snuste, drakk etc.

Tror dette var veldig hardt for henne å svelge og at hun derfor prøvde å psyke meg ned.

[AnonymBruker]

2 timer siden, haze skrev:

Av og til så lurer jeg på om foreldre har en slags intern konkurranse på hvem av barna deres som er best.
Jeg har lykkes med MYE, både i idrett, skole etc, men min stemor kunne aldri glede seg over mine prestasjoner.
Mens min stemors datter ikke lyktes like godt på skole, hang mye med 5-6 år eldre gutter i ungdomsstiden, snuste, drakk etc.

Tror dette var veldig hardt for henne å svelge og at hun derfor prøvde å psyke meg ned.

Ikke greit! Er som sagt bekymret for at min stedatter vil oppleve at jeg forskjellsbehandler dem uten å tenke over det. Hun er her kun annenhver helg og jeg merker jo at jeg oppfører meg annerledes ovenfor mitt et barn enn det jeg har gjort i flere år med henne. Rett og slett fordi jeg ikke visste hvordan det var å bli mamma og hvordan jeg ville oppføre meg når jeg selv fikk barn. 

Anonymkode: 34c33...466

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min stemor var ikke glad i meg, og viste det godt i oppveksten. Jeg har i dag ingen kontakt med min biologisk far på grunn av dette. Det er fint du vil prøve å unngå dette, da har du i det minste riktig fokus. Jeg trodde min stefar var like glad i meg som sine biologiske barn, helt til han fortalte meg at det jeg ikke var like spesiell for han som hans barn. Det var ganske sårt, selv om jeg var voksen da han fortalte meg det. Jeg kunne fint levd i troa på at jeg betydde like mye for han, spesielt siden jeg ser på han som min far selv om jeg kaller han ved fornavn. Det er jo han som har vært der for meg i hele oppveksten min. 

Jeg tenker litt på de som er adoptert jeg, for det er jo tydeligvis sånn at de barna man ikke har et blodsbånd til ikke betyr like mye for mange voksne. Hvordan føler de det om foreldrene har egne barn? 

 

Anonymkode: ce60c...ac3

Anonymkode: c569d...ceb

[AnonymBruker]

8 timer siden, haze skrev:

Av og til så lurer jeg på om foreldre har en slags intern konkurranse på hvem av barna deres som er best.
Jeg har lykkes med MYE, både i idrett, skole etc, men min stemor kunne aldri glede seg over mine prestasjoner.
Mens min stemors datter ikke lyktes like godt på skole, hang mye med 5-6 år eldre gutter i ungdomsstiden, snuste, drakk etc.

Tror dette var veldig hardt for henne å svelge og at hun derfor prøvde å psyke meg ned.

Nå er det slik at de som ikke lykkes er de som trenger oppbakking.. Og... I en foreldres øyne lykkes alle barna.. Om du har sett frustrerte fruer der Gabby og det homofile paret har meldt på døtrene sine i en talentkonkurranse så forstår du hva jeg mener..

Og folk som blir så fulle av seg selv trenger kanskje hjelp til å få bakke kontakt... Kan jo hende det er dette stemor har forsøkt ??

 

Anonymkode: c569d...ceb

[Sølvi88]

Den 22.7.2016 at 21.06, AnonymBruker skrev:

Poenget med overskriften. Jeg ønsker ikke at hun skal se at jeg elsker mott eget barn høyere og at måten jeg har behandlet henne på hele veien, ikke er lik den jeg behandler eget barn. Jeg snakker annerledes til han og viser vel egentlig (ubevisst) med hele meg at det er annerledes.  

Og instinktivt er det faktisk vanskelig å unngå. 

TS

Anonymkode: 34c33...466

Et barn har en mor og en far, det er de som skal elske barnet sitt over alt på jord. Barnet må lære dette. Det nye barnet ditt har også bare en mor og en far som elsker det. Ikke skam deg over dette, det er ikke din jobb å elske en annens barn, du skal elske ditt barn. Om du viser at du er glad i stebarnet så er det nok. Du skal ikke gjøre alt for stebarnet, du skal ikke ofre alt for stebarnet, stebarnet har to egne foreldre som isåfall skal gjør det. 

Også må stebarnet lære at man må dele, hun hadde det slik med sine foreldre når hun var barn. Nå er det den nye babyen sin tur. Og om neste baby kommer, så er det dens tur. Akkurat som at alle har vær sin bursdag og alle har hver sin konfirmasjon osv.