Utrolig vanskelig - avlastningshjem? Andre alternativer?

[AnonymBruker]

Jeg er i en sykt vanskelig situasjon og håper noen kan komme med med noen råd. Jeg forstår at noen kommer til å bli ganske sinte av problemstillingen, men håper dere kan prøve å forstå at jeg ikke får gjort om på noe av det som har skjedd og at jeg derfor må prøve å fokusere på en løsning som er best for barnet istedenfor å sitte å tenke på hvorfor jeg ikke tok abort. 

Jeg har en på snart 4 år, en skikkelig aktiv og utadvent gutt, som sprer mye glede, både i barnehagen og hjemme. Han var ikke planlagt, men jeg var i et samboerforhold når jeg ble gravid og vi bestemte oss for å beholde. 

Desverre tok forholdet slutt bare få måneder etter fødselen, da han valgte å gå. 

Nå er det slik at jeg fra perioden mellom 12 - 21 år slet med mye kraftige, tilbakevendende depresjoner. Fra 21 årsalderen gikk det over for mange år, faktisk helt til jeg fikk barnet da jeg var 27. Da fikk jeg en kraftig fødselsdepresjon som varte i rundt 1 år. 

Har heldigvis hatt mye hjelp og støtte fra både barnefar og annen nær familie. 

Nå er det slik at det virker som depresjonene er tilbake, har hatt flere dårlige perioder de siste par årene, og jeg sliter veldig med å holde maska ovenfor barnet, sliter generelt egentlig med mye; lite søvn, lite matlyst og stor vektnedgang, problemer med å føle meg engasjert i noe som helst..  Pappaen har måttet avlaste meg veldig mye. 

Nå vurderer jeg om jeg rett og slett må innse at jeg ikke klarer å oppdra et barn, fordi depresjonene kommer i veien og ødelegger. Jeg har brukt antidepressiva de siste årene. Men desverre hjelper det ikke. Går til psykolog også. Prøvd å trene for å holde psyken i sjakk, men desverre er det enkelte perioder hvor jeg ikke klarer å komme meg ut av leiligheten engang. 

Hva gjør jeg egentlig nå? Jeg har lest om avlastningshjem, men leser at man bør ha noen i nær familie/som barnet kjenner fra før. Jeg er usikker på om de som er rundt oss har tid eller mulighet til å faktisk kunne være det. Jeg er litt redd for å ringe barnevernet for å forhøre meg, mtp alle skrekkhistoriene man leser om dette. Pappaen kan muligens ta på seg hele foreldreansvaret, men jeg frykter litt at det ikke går i lengden da han har en krevende jobb som gjør at han egentlig ikke kan være borte fra jobb, f eks om barnet er sykt osv.. 

Huff.. Jeg føler meg skikkelig mislykket og har det ikke noe godt rundt dette, og det føles som et fullstendig nederlag og skulle måtte "sette bort" sitt eget barn, men jeg han trenger stabile omsorgspersoner (pappen er jo det, men er jo jeg som har hovedomsoren) og jeg vet ikke om jeg klarer å holde fasaden oppe så mye lenger  

Anonymkode: fe1f1...5e9

[AnonymBruker]

Kan pappaen ha barnet i enn periode slik at du kom deg ovenpå er jo det ett alternativ.

Anonymkode: 76acc...097

[Peter007]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en sykt vanskelig situasjon og håper noen kan komme med med noen råd. Jeg forstår at noen kommer til å bli ganske sinte av problemstillingen, men håper dere kan prøve å forstå at jeg ikke får gjort om på noe av det som har skjedd og at jeg derfor må prøve å fokusere på en løsning som er best for barnet istedenfor å sitte å tenke på hvorfor jeg ikke tok abort. 

Jeg har en på snart 4 år, en skikkelig aktiv og utadvent gutt, som sprer mye glede, både i barnehagen og hjemme. Han var ikke planlagt, men jeg var i et samboerforhold når jeg ble gravid og vi bestemte oss for å beholde. 

Desverre tok forholdet slutt bare få måneder etter fødselen, da han valgte å gå. 

Nå er det slik at jeg fra perioden mellom 12 - 21 år slet med mye kraftige, tilbakevendende depresjoner. Fra 21 årsalderen gikk det over for mange år, faktisk helt til jeg fikk barnet da jeg var 27. Da fikk jeg en kraftig fødselsdepresjon som varte i rundt 1 år. 

Har heldigvis hatt mye hjelp og støtte fra både barnefar og annen nær familie. 

Nå er det slik at det virker som depresjonene er tilbake, har hatt flere dårlige perioder de siste par årene, og jeg sliter veldig med å holde maska ovenfor barnet, sliter generelt egentlig med mye; lite søvn, lite matlyst og stor vektnedgang, problemer med å føle meg engasjert i noe som helst..  Pappaen har måttet avlaste meg veldig mye. 

Nå vurderer jeg om jeg rett og slett må innse at jeg ikke klarer å oppdra et barn, fordi depresjonene kommer i veien og ødelegger. Jeg har brukt antidepressiva de siste årene. Men desverre hjelper det ikke. Går til psykolog også. Prøvd å trene for å holde psyken i sjakk, men desverre er det enkelte perioder hvor jeg ikke klarer å komme meg ut av leiligheten engang. 

Hva gjør jeg egentlig nå? Jeg har lest om avlastningshjem, men leser at man bør ha noen i nær familie/som barnet kjenner fra før. Jeg er usikker på om de som er rundt oss har tid eller mulighet til å faktisk kunne være det. Jeg er litt redd for å ringe barnevernet for å forhøre meg, mtp alle skrekkhistoriene man leser om dette. Pappaen kan muligens ta på seg hele foreldreansvaret, men jeg frykter litt at det ikke går i lengden da han har en krevende jobb som gjør at han egentlig ikke kan være borte fra jobb, f eks om barnet er sykt osv.. 

Huff.. Jeg føler meg skikkelig mislykket og har det ikke noe godt rundt dette, og det føles som et fullstendig nederlag og skulle måtte "sette bort" sitt eget barn, men jeg han trenger stabile omsorgspersoner (pappen er jo det, men er jo jeg som har hovedomsoren) og jeg vet ikke om jeg klarer å holde fasaden oppe så mye lenger  

Anonymkode: fe1f1...5e9

Har far forelderansvar kan barnet flytte dit om mulig. Juridisk er det ikke noe I veien for dette. 

[tingeling]

Stor klem til deg!

Jeg tenker far er det helt naturlige alternativet her. Og hvis barnet er sykt/ han har mye på jobb,  og du er frisk nok så kan du være den som tar barnet. På den måten får du fortsatt mye kontakt, men slipper ansvaret. 

Det finnes også noe som heter Home Start. De kan kanskje hjelpe.

Min erfaring er at depresjon gjør plikter og ansvar veldig krevende. Men samtidig er det kanskje fornuftig å beholde noe av det? Jeg tror det må være mye bedre å la far ta barnet, enn barnevernet. Også for din egen del, når du kommer ut på andre siden av depresjonstunnelen. 

 

[AnonymBruker]

Kan barnet bo hos far en periode? Vil du for eksempel ha mulighet til å komme og være hos barnet, evt at far leverer hos deg om barnet blir syk og far skal på jobb? 

Du kan også ha timesamvær, dvs hente barnet i bhg og levere hos far til kvelden. En overnatting innimellom når du er i form til det. Hvordan er samarbeidet mellom dere? Vil det føles ok for dere om du besøker barnet hos far om du ikke er i form til å være alene med barnet?

Jeg går ut fra at du får en eller annen form for sykestønad, slik du beskriver situasjonen. Om du jobber, bør du selvfølgelig be om sykmelding før du går til det drastiske skrittet å snu opp ned på barnets liv.

 

Jeg har fått innvilget besøkshjem hos barnevernet, da jeg har omsorgen alene for et krevende barn (under utredning hos bup). Det var ikke skummelt overhodet. Jeg har dog vært veldig heldig med saksbehandler, samt at vi er i et samarbeid med ppt og bup også. Nå venter vi bare på at besøkshjemmet skal bli godkjent. 

Jeg valgte å spørre et par av de ansatte i barmehagen som vesla har veldig god kontakt med. Jeg har ikke familie som bor nærme nok eller som vesla kjenner godt nok til at de er bedre enn fremmede. Venninnene mine har opptil flere barn og har ikke kapasitet eller plass til et ekstra barn på fast basis. 

En av veslas favoritter i barnehagen har takket ja. Hun har også et barn som vesla har møtt og liker godt, så det blir nok veldig bra  

Anonymkode: 4a71b...fd2

[AnonymBruker]

Jeg synes det er sterkt av deg å innse dine egne begrensninger. Altfor mange mennesker kjører på, og driter i ungen for å beholde fasaden. Du setter ungen først, selv om det er vondt for deg. Du er en god mor. Håper du finner en løsning som passer.

Anonymkode: 5e8f8...2ed

[Tvist]

Synes det er modig og flott at du får hjelp når du merker at det blir vanskelig.

[Angelheart2]

Er enige i de som skriver at far er det første alternativet her, dersom han fungerer bra og dere samarbeider godt.
Jeg ville heller ikke vært redd for å kontakte barnevernet i denne sammenhengen. De er de for å hjelpe og så lenge du selv ber om hjelp er dette et tegn på at du setter barnet først og ønsker å finne den beste løsningen.
Ikke hør på de som sier at BV er så skummelt eller at de tar barn fra fungerende familier. De aller fleste som har hjelp fra BV har nettopp bedt om det selv og har fått til slike løsninger som du trenger, som avlastningshjem, foreldreveiledning eller lignende.

Ønsker deg lykke til!

[Reveenka]

Jeg synes du er modig og tøff som tar tak i en vanskelig situasjon. Et engelsk uttrykk om depresjon er: Depression lies. Du kommer til å få det bedre etter hvert.

Kunne det vært en ide å søke opphold på Modum Bad og la pappaen ha omsorgen i denne perioden? Fastlege eller spesialist kan søke deg til Modum og de er fantastisk dyktige på å jobbe med depresjon. http://www.modum-bad.no/behandling/depresjon/

Siden du har forsøkt de behandlingene som finnes tilgjengelig der du bor kan det være lurt å se hva andre spesialistenheter kan bidra med. Så kan du ta det et steg av gangen. Snakk med barnefar og fortell han hvordan du har det. Kan godt hende han gjerne tar omsorgen for en lengre periode og da med hjelp fra barnevernet for eksempel. 

Lykke til!

 

[Biloba]

Jeg vet om flere som er besøkshjem, ingen av dem har vært kjent med barna fra før. Barna stortrives der, de får jo bli kjent gjennom besøk sammen med mor før det blir overnatting og tid der alene. Barnevernet ønsker kanskje familie/kjente fordi du da er aktiv i å finne aktuelle familier i ditt nettverk, siden barnevernet ikke har mange familier som står parat, eller mye ressurser rekruttering. For barnets skyld går det fint å bli kjent med nye.

Ditt barn har allerede to hjem, derfor synes jeg ikke ett hjem til og mindre kontinuitet med primæromsorgspersonene er ideelt. Det er bedre at far har barnet mer. Det er ikke riktig at du som er syk skal ha mest ansvar når det går på helsa løs, og når man er deprimert er det vanskelig å være en så god mor som man gjerne vil. Dere bør få en fast avtale der han har hovedomsorgen, ikke at du må være på felgen for at han skal ha ham litt ekstra. Når du ser kalenderen din skal du se at det er mange dager i måneden der du får hvile og ha mulighet til å bygge deg opp. Kanskje prøve å ta opp en hobby der du ikke skal prestere noe. Rusle en tur i marka, der du ikke skal prøve å trene deg opp. Få deg en god massasje og bare slappe av og kjenne berøringen. Eller bare ha tid der du ikke holder masken, og kan finne ut av evt ting som ligger bak depresjonene.

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en sykt vanskelig situasjon og håper noen kan komme med med noen råd. Jeg forstår at noen kommer til å bli ganske sinte av problemstillingen, men håper dere kan prøve å forstå at jeg ikke får gjort om på noe av det som har skjedd og at jeg derfor må prøve å fokusere på en løsning som er best for barnet istedenfor å sitte å tenke på hvorfor jeg ikke tok abort. 

Jeg har en på snart 4 år, en skikkelig aktiv og utadvent gutt, som sprer mye glede, både i barnehagen og hjemme. Han var ikke planlagt, men jeg var i et samboerforhold når jeg ble gravid og vi bestemte oss for å beholde. 

Desverre tok forholdet slutt bare få måneder etter fødselen, da han valgte å gå. 

Nå er det slik at jeg fra perioden mellom 12 - 21 år slet med mye kraftige, tilbakevendende depresjoner. Fra 21 årsalderen gikk det over for mange år, faktisk helt til jeg fikk barnet da jeg var 27. Da fikk jeg en kraftig fødselsdepresjon som varte i rundt 1 år. 

Har heldigvis hatt mye hjelp og støtte fra både barnefar og annen nær familie. 

Nå er det slik at det virker som depresjonene er tilbake, har hatt flere dårlige perioder de siste par årene, og jeg sliter veldig med å holde maska ovenfor barnet, sliter generelt egentlig med mye; lite søvn, lite matlyst og stor vektnedgang, problemer med å føle meg engasjert i noe som helst..  Pappaen har måttet avlaste meg veldig mye. 

Nå vurderer jeg om jeg rett og slett må innse at jeg ikke klarer å oppdra et barn, fordi depresjonene kommer i veien og ødelegger. Jeg har brukt antidepressiva de siste årene. Men desverre hjelper det ikke. Går til psykolog også. Prøvd å trene for å holde psyken i sjakk, men desverre er det enkelte perioder hvor jeg ikke klarer å komme meg ut av leiligheten engang. 

Hva gjør jeg egentlig nå? Jeg har lest om avlastningshjem, men leser at man bør ha noen i nær familie/som barnet kjenner fra før. Jeg er usikker på om de som er rundt oss har tid eller mulighet til å faktisk kunne være det. Jeg er litt redd for å ringe barnevernet for å forhøre meg, mtp alle skrekkhistoriene man leser om dette. Pappaen kan muligens ta på seg hele foreldreansvaret, men jeg frykter litt at det ikke går i lengden da han har en krevende jobb som gjør at han egentlig ikke kan være borte fra jobb, f eks om barnet er sykt osv.. 

Huff.. Jeg føler meg skikkelig mislykket og har det ikke noe godt rundt dette, og det føles som et fullstendig nederlag og skulle måtte "sette bort" sitt eget barn, men jeg han trenger stabile omsorgspersoner (pappen er jo det, men er jo jeg som har hovedomsoren) og jeg vet ikke om jeg klarer å holde fasaden oppe så mye lenger  

Anonymkode: fe1f1...5e9

Pappaen kan ha hovedomsorgen litt, så får du hentet deg inn igjen..At han må jobbe litt mindre er vel ingenting..   

Anonymkode: 7c05f...378

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en sykt vanskelig situasjon og håper noen kan komme med med noen råd. Jeg forstår at noen kommer til å bli ganske sinte av problemstillingen, men håper dere kan prøve å forstå at jeg ikke får gjort om på noe av det som har skjedd og at jeg derfor må prøve å fokusere på en løsning som er best for barnet istedenfor å sitte å tenke på hvorfor jeg ikke tok abort. 

Jeg har en på snart 4 år, en skikkelig aktiv og utadvent gutt, som sprer mye glede, både i barnehagen og hjemme. Han var ikke planlagt, men jeg var i et samboerforhold når jeg ble gravid og vi bestemte oss for å beholde. 

Desverre tok forholdet slutt bare få måneder etter fødselen, da han valgte å gå. 

Nå er det slik at jeg fra perioden mellom 12 - 21 år slet med mye kraftige, tilbakevendende depresjoner. Fra 21 årsalderen gikk det over for mange år, faktisk helt til jeg fikk barnet da jeg var 27. Da fikk jeg en kraftig fødselsdepresjon som varte i rundt 1 år. 

Har heldigvis hatt mye hjelp og støtte fra både barnefar og annen nær familie. 

Nå er det slik at det virker som depresjonene er tilbake, har hatt flere dårlige perioder de siste par årene, og jeg sliter veldig med å holde maska ovenfor barnet, sliter generelt egentlig med mye; lite søvn, lite matlyst og stor vektnedgang, problemer med å føle meg engasjert i noe som helst..  Pappaen har måttet avlaste meg veldig mye. 

Nå vurderer jeg om jeg rett og slett må innse at jeg ikke klarer å oppdra et barn, fordi depresjonene kommer i veien og ødelegger. Jeg har brukt antidepressiva de siste årene. Men desverre hjelper det ikke. Går til psykolog også. Prøvd å trene for å holde psyken i sjakk, men desverre er det enkelte perioder hvor jeg ikke klarer å komme meg ut av leiligheten engang. 

Hva gjør jeg egentlig nå? Jeg har lest om avlastningshjem, men leser at man bør ha noen i nær familie/som barnet kjenner fra før. Jeg er usikker på om de som er rundt oss har tid eller mulighet til å faktisk kunne være det. Jeg er litt redd for å ringe barnevernet for å forhøre meg, mtp alle skrekkhistoriene man leser om dette. Pappaen kan muligens ta på seg hele foreldreansvaret, men jeg frykter litt at det ikke går i lengden da han har en krevende jobb som gjør at han egentlig ikke kan være borte fra jobb, f eks om barnet er sykt osv.. 

Huff.. Jeg føler meg skikkelig mislykket og har det ikke noe godt rundt dette, og det føles som et fullstendig nederlag og skulle måtte "sette bort" sitt eget barn, men jeg han trenger stabile omsorgspersoner (pappen er jo det, men er jo jeg som har hovedomsoren) og jeg vet ikke om jeg klarer å holde fasaden oppe så mye lenger  

Anonymkode: fe1f1...5e9

Fint at du vil handle, for det fortjener barnet

A) Kan far være den som barnet bor fast hos - så besøker du og har barnet hos deg når du har gode dager? 

B) Kan Barnevernet kontaktes, slik at de kan hjelpe med en god løsning for dere? Ansatte i barnevernet vil gjerne skape gode løsninger for dere som familie. Dette har de erfaringer med  

 

 

Anonymkode: 2048e...a3c

[AnonymBruker]

Å i det hele tatt vurdere barnevernet og avlastningshjem når barnet har en fantastisk, oppegående far synes jeg er mildt sagt vanvittig. Har du snakket med far om dette? Det må isåfall være far selv som da velger å ikke ta på seg hovedansvaret. Og en far som velger bort barnet sitt når han selv er frisk, mens mor er syk, er ingen fantastisk far lenger. 

 

Anonymkode: e315d...995

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å i det hele tatt vurdere barnevernet og avlastningshjem når barnet har en fantastisk, oppegående far synes jeg er mildt sagt vanvittig. Har du snakket med far om dette? Det må isåfall være far selv som da velger å ikke ta på seg hovedansvaret. Og en far som velger bort barnet sitt når han selv er frisk, mens mor er syk, er ingen fantastisk far lenger. 

 

Anonymkode: e315d...995

enig, dette henger ikke helt på greip men det kan være detaljer som TS har skrevet for å ikke bli gjenkjent da, så det får man bare respektere. 

Anonymkode: 7c05f...378

[AnonymBruker]

11 timer siden, Reveenka skrev:

Jeg synes du er modig og tøff som tar tak i en vanskelig situasjon. Et engelsk uttrykk om depresjon er: Depression lies. Du kommer til å få det bedre etter hvert.

Kunne det vært en ide å søke opphold på Modum Bad og la pappaen ha omsorgen i denne perioden? Fastlege eller spesialist kan søke deg til Modum og de er fantastisk dyktige på å jobbe med depresjon. http://www.modum-bad.no/behandling/depresjon/

Siden du har forsøkt de behandlingene som finnes tilgjengelig der du bor kan det være lurt å se hva andre spesialistenheter kan bidra med. Så kan du ta det et steg av gangen. Snakk med barnefar og fortell han hvordan du har det. Kan godt hende han gjerne tar omsorgen for en lengre periode og da med hjelp fra barnevernet for eksempel. 

Lykke til!

 

Tusen takk for link. Jeg skal absolutt vurdere dette og skal snakke med far om det. 

Tusen takk for alle svar til dere andre også, setter stor pris på innspillene. Jeg tror far kan ha omsorgen alene, det er nok mest meg som er bekymret for at han skal klare å balansere den jobben han har med å være alenepappa på heltid. Var derfor jeg tenkte det var greit å ha noen andre i bildet, men jeg bekymrer meg nok for mye. 

Trådstarter

Anonymkode: fe1f1...5e9

[AnonymBruker]

 til deg. Du er en fantastisk mamma som setter barnet først slik du tenker nå  <3  lykke til!  

Anonymkode: 8e944...0b6

[AnonymBruker]

Har ikke så mange innspill akkurat, men herregud som jeg skulle ønske jeg hadde en mamma som deg. Min mamma hadde overhodet ikke den selvinnsikten du har, og bare kjørte på som alenemor til tross for enorme psykiske problemer (og rus), som jeg sliter med konsekvensene av langt inn i voksenlivet.

Ungen din er heldig som har deg som mamma  

Anonymkode: 2a836...9c3

[AnonymBruker]

Den 22. juli 2016 at 9.52, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er sterkt av deg å innse dine egne begrensninger. Altfor mange mennesker kjører på, og driter i ungen for å beholde fasaden. Du setter ungen først, selv om det er vondt for deg. Du er en god mor. Håper du finner en løsning som passer.

Anonymkode: 5e8f8...2ed

Signerer på denne! Du er en bedre mor enn mange av de som "takler alt"!  

Anonymkode: 22f1c...6a2