Er så ensom

[AnonymBruker]

Vil bare lette litt på trykket..

Er en person i begynnelsen av 20 årene, og er utrolig ensom. Jeg har mistet så mange venner de siste årene, og dette spiser meg opp innvendig. Jeg har i tillegg mistet kjæresten min som var en person jeg elsket utrolig høyt. Har blitt ekstremt depressiv og har i de mørkeste tider tenkt hvor deilig det hadde vært å avslutte livet. 

Begynner å studerer nå i August, og skal flytte til et helt nytt sted, er så utrolig redd for å bli avvist, ekskludert og fortsette i den onde sirkelen jeg befinner meg i.. 

Skulle ønske jeg hadde noen å prate med :-(

Anonymkode: af79b...6c9

[mrrte]

Jeg flyttet fra hjembyen min og til et helt annet sted 1 års tid, og det hjalp meg veldig
Og jeg var også redd for å bli både avvist og ekskludert når jeg kom til en ny plass, også endte det med at jeg fikk 3 helt fantastiske venninner fra den plassen, og vi har masse kontakt den dag i dag, selv om vi ikke bor på samme sted lengre Du kan godt sende meg en PM om du vil snakke med noen. Jeg er 23, og var rundt 19-20 da jeg bodde borte.

[Doge]

Kjenner følelsen, TS. Du må gjerne sende en PM til meg også hvis du vil 

[snowcrystal]

Jeg kjenner meg også igjen i hvordan du har det. Sender deg en klem

Du kan selvfølgelig sende PM til meg også om du ønsker det

[Astralianorway]

At du poster innlegget på forumet bør gi deg det håpet du har fortjent. Og så lurer jeg jo på hvor du kommer fra, ikke geografisk, men familiebakgrunnen. Noen må ha elsket sammen for at du skulle bli deg. Hvis du gjennomfører en exit fra denne planeten, hva påfører du andre? Et suicid er egentlig bare et kort smerteblaff (hvis du er uheldig) - og deretter er du tilbake til stadiet før du ble født. Det husker du ingen ting av. Glem svovelpredikantene, tenk biologi; - Det er hva som skjer når du dør. Men hva dør du for? Kanskje for at den tristheten du bærer på skal forsvinne? Problemet er at den alltid overføres til noen, med mindre du er Hitler eller Breivik. Men du har postet et lite lysende håp midt i en sky av et depressivt tankesett. Og oppskriften har du fått av andre på forumet. 1) Send PM til de som inviterer deg (jeg gjør det også). 2) Oppdater fastlegen din og la vedkommende henvise. 3) La ikke fastlegen din leke med Cipralex, la legen skaffe en terapeut. 4) Flytt til et nytt sted, nullstill deg selv og godta at kjærlighetssorg må kureres med fenomenet tid. 5) Våg å leve et helt liv hvor du passer på deg selv; Andre vil bli glade i deg og vil hjelpe til, men ansvaret er ditt.

Og når du kommer fram til livshorisonten om 60/70 år blir det å gå tilbake "til stadiet før fødselen din" en prosess du ikke trenger å frykte. For da vil du føle at den "prosessen" ikke gjør deg ensom, men til en del av kretsløpet.

Les Rolf Jacobsen, og du vil forstå plottet. Opp med hodet!

   PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som lysglimt, like ensomt, like fjernt,
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

- tiil deg selv