Hvordan har dere guidet deres barn ang fremtiden og yrke. (Gjelder ikke oppdragelse).

[sonush]

Jeg er veldig glad fortiden. Min datter er i ferd med å ta en høyere utdannelse og får en fin og godt betalt yrke. 

Jeg har over flere år hatt diskusjon med mine norske kollegaer over mine  tanker rundt mine barns skolegang og fremtid. Min eldste datter har alltid vært en ren 6-er elev. Siden jeg har sett at hun har det som trengs for å få en høy utdannelse, så har jeg alltid fokusert på viktigheten av en god høy utdanning. Jeg sa aldri hva det skulle være, eks lege, advokat, ingeniør osv. Bare at det måtte/burde være høy. Hennes interesser i andre retninger kunne være fine hobbyer. Eks hun elsker å ta bilder, og lage videosnutter, og snakket om å bli fotograf (4-5 år siden), og det anbefalte jeg henne som en fin hobby, men ikke et yrke. Det er ikke mange fotografer som faktisk kan leve av yrke sitt. Jeg hadde aldri presset henne hvis det ikke hadde vært for at hun var skoleflink. 

For 3 år siden fant hun ut at hun hadde lyst til å bli lege (jeg påvirket ikke). Og jeg var glad for dette. Hun jobbet hardt for dette, og skal om 2-3 uker flytte til Oslo for å studere medisin. Hun har kommet inn, rett fra videregående. 

Mine kollegaer har også skoleflinke barn, og de har kun sagt at de kan bli hva de vil, og har ikke akkurat påvirket veldig sterkt. Det finnes kollegaer som er også enig med meg. Jeg vet jo at penger er ikke alt, men det er jo viktig med god og garantert jobb, hvor man kan tjene nok penger til at man kan faktisk leve og ikke bare overleve. 

Vil bare vite hva dere tenker? Hva har dere gjort? 

[AnonymBruker]

Dessverre er mange norske foreldre mest opptatt av å få ut avkommet så fort de kan.

Anonymkode: 7b8a8...116

[AnonymBruker]

År bli lege er egentlig et skikkelig møkkayrke, med alt for mye jobbing, i forhold til lønn, så sant man ikke blir fastlege...

 

Jeg råder barna mine til å velge en utdannelse de virkelig har lyst på, helt uavhengig av lønn.

Anonymkode: 40a37...c00

[asterix]

Gir barna en god oppdragelse slik at de selv er i stand til å vurdere hvilken utdanning som passer for dem. 

[Runnershigh]

Jeg har blitt støttet av mine foreldre til å ta den utdannelsen jeg selv har ønsker. Er i dag utdannet sosionom, og det er ikke akkurat et yrke man  velger for å bli rik. Men jeg elsker jobben min, og har en givende arbeidshverdag  som jeg brenner for. Ville ikke valgt et yrke jeg ikke hadde trivdes i, om jeg så hadde fått dobbel lønn. Jeg blir kanskje ikke økonomisk rik gjennom utdanningen jeg har valgt, men jeg har et rikt liv gjennom engasjement og trivsel. For meg stiller det sterkest.

PS: Jeg ser abosolutt viktigheten av å ha stabil økonomisk trygghet, men det trenger man heldigvis ikke legelønn for å oppnå  

[sonush]

En jobb man trives med er viktig, men man kan ha både ha høy utdannelse og trives med jobben. Det viktigste er jo at hun finner ut selv i hvilken retning hun vil.  

Jeg ønsker å poengtere at det er ikke vi som har sterkt anbefalt medisin, hun har funnet det ut selv. Vi har kun sagt høy utdannelse er viktig. 

Hun gleder seg til å komme igang. 

[AnonymBruker]

Høy utdannelse er ikke nødvendigvis en garanti for høy lønn og sikker jobb, men i det store og det hele er utdannelse en god investering, så sant man jobber målbevisst. Når mine barn blir gamle nok, skal jeg oppfordre dem til å tenke realistisk, målbevisst og tenke nøye over hva som er viktig for dem. Trivsel i jobben sin er det desidert viktigste, samt selvsagt at man ha en sikker arbeidsplass. Om de velger et høystatusyrke eller lavstatusyrke vil være meg revnende likegyldig, men de skal vite hva de går til, og tilpasse forbruket sitt.

Jeg tror nok du har gjort klokt i å oppfordre henne til å ha fotografering som hobby fremfor å ha det som jobb. Det er ikke lett å overleve som fotograf nå

Anonymkode: 424f5...6a8

[AnonymBruker]

Det viktigste for barna mine, er at de skal gjøre det som gjør de lykkelige. Og jeg har støttet de i alle deres drømmer. Største er et danse talent, og ønsket i flere år og bli danser og skuespiller. Og jeg støttet henne, selv om jeg vet at det er utrolig tøffe yrker, og vanskelig og lykkes. Men annen utdannelse kunne hun da bare tatt senere. Men nå har hun endret seg, og skal bli vernepleier.

Og man blir ikke rik som vernepleier, men man tjener nok. Og vet du hva, alle er ikke opptatt av status. Jeg er selv vernepleier, og synes jeg tjener helt greit. Bor billig, og har ikke bil. Alene med 2 barn, og vi har reist jorda rundt, og er rike på opplevelser. Fin bil og bolig, merkeklær kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre om. Jeg får gjort mye med min inntekt jeg.

Anonymkode: 3a16e...f3e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, sonush skrev:

Jeg ønsker å poengtere at det er ikke vi som har sterkt anbefalt medisin, hun har funnet det ut selv. Vi har kun sagt høy utdannelse er viktig. 

 

Du vet at det finnes ganske mange andre yrker enn lege/jurist/psykolog som kan gi god inntekt og en fin arbeidshverdag?

Anonymkode: 7b8a8...116

[AnonymBruker]

Det virker som du er veldig stolt av at datteren har kommet inn på medisin. Du har til postet i flere tråder at hun har kommet inn, det virker litt sånn at du synes at du selv har prestert i noe for at din datter er kommer inn på et studium.

Jeg er enig at man kan påvirke barn til å ta gode utdanningsvalg i livet, men er uenig at bare fordi hun fikk gode karakterer på vgs at det er viktig med høyere utdannelse. Flott at hun vil studere medisin, det er et interessant studie og jeg er selv ferdig med 2. året nettopp. Men det å komme inn på medisin og jobbe som lege er ganske forskjellige ting. Det er en utdanning som fører til en jobb der nedprioriterer mulighetene for familieliv, hobbyer og guntige arbeidstider (trenger jeg bare å nevne at legene er fritatt fra arbeidsmiljøloven) for eksempel under turnus i distriktet går du på jobb kl 08 på fredag, har helgevakt I løpet av helgen (der det er ingen garantier for søvn i løpet av 3 netter) også begynner du sol vanlig på jobb kl 08 på mandag og er ferdig om ettermiddagen. Det er over rundt 15 stykk totalt som har sluttet i la de 2 årene her, for noen er selve studiet for hardt, men for de aller fleste har det vært at se har insett at det er illusjonen av å være lege som frister mer enn jobben.

Jeg synes at man skal opplyse barn i begge retningene med yrkene man velger. Og ikke bare være blindt stolt over prestige jobben til barna gir.

Anonymkode: e7dbc...d46

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt han årsinntekten våres og at han må vurdere levestandarden han vil ha før han velger utdanning. Noen interesser burde bare være hobbyer, som musiker..som han gjerne ville bli. Svært få klarer å leve av det og han kunne ikke forvente seg samme levestandard som han har vokst opp med om han valgte det som livsgrunnlag. Nå har han startet på høyere utdanning og driver med musikk på siden. Så han er lykkelig og vi er lykkelige. Men vi presset han aldri. Bare presenterte fakta. Tross alt er det viktigste at han blir lykkelig.

Anonymkode: c5be4...fa7

[sonush]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det viktigste for barna mine, er at de skal gjøre det som gjør de lykkelige. Og jeg har støttet de i alle deres drømmer. Største er et danse talent, og ønsket i flere år og bli danser og skuespiller. Og jeg støttet henne, selv om jeg vet at det er utrolig tøffe yrker, og vanskelig og lykkes. Men annen utdannelse kunne hun da bare tatt senere. Men nå har hun endret seg, og skal bli vernepleier.

Og man blir ikke rik som vernepleier, men man tjener nok. Og vet du hva, alle er ikke opptatt av status. Jeg er selv vernepleier, og synes jeg tjener helt greit. Bor billig, og har ikke bil. Alene med 2 barn, og vi har reist jorda rundt, og er rike på opplevelser. Fin bil og bolig, merkeklær kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre om. Jeg får gjort mye med min inntekt jeg.

Anonymkode: 3a16e...f3e

Jeg er selv sykepleier på den beste arbeidsplassen i hele verden. Så ja trivsel er det viktigste. Bor i borettslag og har en helt vanlig bruktbil. Så status var det siste jeg tenkte på. Og merkeklær eier jeg ikke. Eneste medketing jeg har er en iPhone. Vi reiser på ferie og det er ganske greit liv. Gjør jeg feil i å gi sterke anbefalinger. Jeg har bare bedt henne tenke realistisk. 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet at det finnes ganske mange andre yrker enn lege/jurist/psykolog som kan gi god inntekt og en fin arbeidshverdag?

Anonymkode: 7b8a8...116

Absolutt. Og  vi personlig anbefalte ikke et spesielt yrke. Hun valgte selv, og visste hva som trengtes for å oppnå det målet. Hun ville ta medisin i Norge, og jobbet hardt for dette. Hun gikk ut av vgs i år, med 63,3 i snitt. Hun satte et mål for seg selv, og gjorde det hun kunne for å oppnå det. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, sonush skrev:

Absolutt. Og  vi personlig anbefalte ikke et spesielt yrke. Hun valgte selv, og visste hva som trengtes for å oppnå det målet. Hun ville ta medisin i Norge, og jobbet hardt for dette. Hun gikk ut av vgs i år, med 63,3 i snitt. Hun satte et mål for seg selv, og gjorde det hun kunne for å oppnå det. 

Igjen, det er forskjell på foreldre.

Jeg hadde foreldre som ikke hadde godtatt at jeg ikke hadde jobb ved siden av skolen gjennom videregående. Jeg var heller ikke så opptatt av karakterer, så jeg endte med et snitt på 5,6.

Skulle ønsket jeg hadde foreldre som deg.

Anonymkode: 7b8a8...116

[AnonymBruker]

5 minutter siden, sonush skrev:

Jeg er selv sykepleier på den beste arbeidsplassen i hele verden. Så ja trivsel er det viktigste. Bor i borettslag og har en helt vanlig bruktbil. Så status var det siste jeg tenkte på. Og merkeklær eier jeg ikke. Eneste medketing jeg har er en iPhone. Vi reiser på ferie og det er ganske greit liv. Gjør jeg feil i å gi sterke anbefalinger. Jeg har bare bedt henne tenke realistisk. 

Absolutt. Og  vi personlig anbefalte ikke et spesielt yrke. Hun valgte selv, og visste hva som trengtes for å oppnå det målet. Hun ville ta medisin i Norge, og jobbet hardt for dette. Hun gikk ut av vgs i år, med 63,3 i snitt. Hun satte et mål for seg selv, og gjorde det hun kunne for å oppnå det. 

Ja, og vi er alltid sikret jobb, og har gode valgmuligheter i valg av jobb. Rike blir vi ikke, men vi tjener nok til å ha det bra, og vi er lykkelige. Sønnen min elsker barn, og sier han vil bli barnehagelærer. Også et trygt yrke som vil gjøre han lykkelig. Er jo andre som tar mastergrad i noe de ikke får jobbe med.

Anonymkode: 3a16e...f3e

[sonush]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som du er veldig stolt av at datteren har kommet inn på medisin. Du har til postet i flere tråder at hun har kommet inn, det virker litt sånn at du synes at du selv har prestert i noe for at din datter er kommer inn på et studium.

Jeg er enig at man kan påvirke barn til å ta gode utdanningsvalg i livet, men er uenig at bare fordi hun fikk gode karakterer på vgs at det er viktig med høyere utdannelse. Flott at hun vil studere medisin, det er et interessant studie og jeg er selv ferdig med 2. året nettopp. Men det å komme inn på medisin og jobbe som lege er ganske forskjellige ting. Det er en utdanning som fører til en jobb der nedprioriterer mulighetene for familieliv, hobbyer og guntige arbeidstider (trenger jeg bare å nevne at legene er fritatt fra arbeidsmiljøloven) for eksempel under turnus i distriktet går du på jobb kl 08 på fredag, har helgevakt I løpet av helgen (der det er ingen garantier for søvn i løpet av 3 netter) også begynner du sol vanlig på jobb kl 08 på mandag og er ferdig om ettermiddagen. Det er over rundt 15 stykk totalt som har sluttet i la de 2 årene her, f

 

Anonymkode: e7dbc...d46

Jeg er glad for det ja, veldig glad for det. Hysterisk glad for det. Men jeg har aldri sagt eller ment at jeg skal ha ære for det. Det er hun som har jobbet hardt for et mål som hun hadde satt opp for seg selv. Det er hun som er ekstremt glad over at det gikk bedre enn forventet. Vi er stolte over vår datter begge to. Hva er galt  i det. Det er hennes prestasjon, ikke vår. 

Meget mulig at jeg har sagt det mange ganger, men vi er så stolte at det ble kanskje litt mye. Jeg har ikke opprettet mange tråder om dette, kun svart i de trådene som allerede var opprettet av andre om opptak, studier osv. Hva er galt i å være lykkelig på sine barns vegne. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, asterix skrev:

Gir barna en god oppdragelse slik at de selv er i stand til å vurdere hvilken utdanning som passer for dem. 

Dette.

Jeg har tre barn, to ganske skoleflinke (hhv 5,8 og 5,3 i snitt) og en middelhavsfarer med spesielle utfordringer knyttet til skolegang. Jeg har sagt det samme til alle tre: Det er viktig å bli utdannet til NOE. Hva det er, hvor lang eller kort utdannelse det er, hva som blir lønn eller status, har jeg ingenting med. Men de må få seg en god forberedelse til yrkeslivet, for den tiden er forbi at man kunne valse ut fra vgs og "bli noe" ved å jobbe seg opp. For de fleste, i alle fall. Og ved spørsmål om råd, har jeg anbefalt en kombinasjon av de å velge med hodet og hjertet.

Men jeg har ikke hatt lyst til å påvirke så mye. Er selv vokst opp i en familie som var veldig pushy på mine vegne, og har svært lite lyst til å gjøre det samme mot mine egne.

Anonymkode: 99d87...1f3

[frk91]

Mine foreldre var som deg ts. De har fortalt meg viktigheten av utdanning, få en jobb jeg trives med og å la hobbyer forbli hobbyer. Nå er jeg ferdigutdannet, har en bra jobb og trives veldig med at jeg ble pushet til utdanning selv om jeg var meget skolelei etter vgs. Mange av mine venner uten foreldre som pushet er fremdeles evig studenter, har gått studier som aldri kommer til å gi dem jobb eller de jobber ræva av seg i lavtlønnsyrker. 

Jeg kommer definitivt til å gjøre det samme med mine barn. Utdanning og bra jobb er ikke alt her i verden, men vi lever i et kostbart land der man trenger en viss livsstandard for å ha det bra. I allefall om man er som meg og elsker å bruke penger Det var faktisk en av grunnene til at mamma påpekte hvor viktig utdanning og jobb var. Jeg er en smule materialistisk og har et høyt forbruk, så alternativene mine var da enten utdanning eller å finne en rik mann jeg kunne leve av. Det sistnevnte fristet lite..

[sonush]

3 minutter siden, frk91 skrev:

Mine foreldre var som deg ts. De har fortalt meg viktigheten av utdanning, få en jobb jeg trives med og å la hobbyer forbli hobbyer. Nå er jeg ferdigutdannet, har en bra jobb og trives veldig med at jeg ble pushet til utdanning selv om jeg var meget skolelei etter vgs. Mange av mine venner uten foreldre som pushet er fremdeles evig studenter, har gått studier som aldri kommer til å gi dem jobb eller de jobber ræva av seg i lavtlønnsyrker. 

Jeg kommer definitivt til å gjøre det samme med mine barn. Utdanning og bra jobb er ikke alt her i verden, men vi lever i et kostbart land der man trenger en viss livsstandard for å ha det bra. I allefall om man er som meg og elsker å bruke penger Det var faktisk en av grunnene til at mamma påpekte hvor viktig utdanning og jobb var. Jeg er en smule materialistisk og har et høyt forbruk, så alternativene mine var da enten utdanning eller å finne en rik mann jeg kunne leve av. Det sistnevnte fristet lite..

Eksakt mine tanker. Min datter (som jeg er uhyre stolt over) er stor forbruker av mine penger. Hun ønsket faktisk å jobbe ved siden av skolen, noe vi foreldrene anbefalte ikke. Vi ønsket at hun skulle fordele tiden blant skolen OG venner. Dette fordi vi visste at hun selv stresset over skoleting hun ikke rakk eller hadde dårlig tid til. Vi ga henne lommepenger. Og alt hun trengte. Hun søkte jobb allikevel, men fikk ikke da det ikke er så lett for 16-åringer. Hun jobbet imidlertid fra januar i år til nå i juli og har spart opp litt penger. 

Jeg kjenner flere som "ble det de ville" og sleit med å få jobb, og omskolerte seg i 30-årene. 

Jeg vil gjerne presisere igjen. Jeg var ikke en såkalt tigermom som bestemte hva ungene skal gjøre, og ingenting annet var godt nok. 

Jeg har også en datter til med epilepsi og skolevansker. Hun vil også få veiledning, men etter sine egne forutsetninger. 

 

[AnonymBruker]

Det kan absolutt være at dette kun er din datters valg og ønsker, sonush. Men husk at det finnes flere måter å pushe på enn å brøle "Jeg bestemmer at du SKAL bli lege" For min del ble jeg helt kvalm til slutt av foreldre som dro fram karakterene mine og skrøt av meg, snakket mer om mine studieplaner enn min søsters (som ikke var like skarp), og konsekvent omtalte folk med navn og tittel, hvis de var noe "fint". Blæh. Ekstra deilig var det at de ikke hadde høy utdannelse selv, så de mente selv at de ikke skrøt... de var jo bare så stolte

Nå sier ikke jeg at du er sånn. Men det er like greit å innse at egne holdninger antagelig skinner igjennom hos oss foreldre, enten vi liker det eller ikke, og at uutalte krav kan være tyngende, de også. Jeg prøver som sagt å holde meg nøytral, gi et minimum av råd og ellers la de bestemme selv, men jeg har ingen illusjoner om at jeg klarer det 100%.

Anonymkode: 99d87...1f3

[Stinelin]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan absolutt være at dette kun er din datters valg og ønsker, sonush. Men husk at det finnes flere måter å pushe på enn å brøle "Jeg bestemmer at du SKAL bli lege" For min del ble jeg helt kvalm til slutt av foreldre som dro fram karakterene mine og skrøt av meg, snakket mer om mine studieplaner enn min søsters (som ikke var like skarp), og konsekvent omtalte folk med navn og tittel, hvis de var noe "fint". Blæh. Ekstra deilig var det at de ikke hadde høy utdannelse selv, så de mente selv at de ikke skrøt... de var jo bare så stolte

Nå sier ikke jeg at du er sånn. Men det er like greit å innse at egne holdninger antagelig skinner igjennom hos oss foreldre, enten vi liker det eller ikke, og at uutalte krav kan være tyngende, de også. Jeg prøver som sagt å holde meg nøytral, gi et minimum av råd og ellers la de bestemme selv, men jeg har ingen illusjoner om at jeg klarer det 100%.

Anonymkode: 99d87...1f3

Dette!

Mine foreldre har sjelden sagt noe konkret, men jeg visste akkurat hva de mente...