Jeg var et mobbeoffer på ungdomskolen og er nå en bitter person.

[AnonymBruker]

Er det lov?....

Jeg er bitter på alle elevene som mobbet meg, og som gjorde livet mitt til et helvete. 
Jeg er bitter på alle lærerne mine som ikke brydde seg.
Jeg er bitter på helsesøsteren min som sa jeg burde tåle litt. 
Jeg er bitter fordi de har gitt meg sosial angst og dårlige karakterer.

Det er mange som har kommet bort til meg og sagt at de er lei seg, men saken er at det er ikke godt nok. De har ødelagt hele livet mitt.
Nå får jeg ikke en ordentlig utdanning fordi jeg har for dårlige karakterer, og fordi jeg ikke klarer å gå på skole. 
Jeg har nesten ingen venner fordi jeg ikke tørr å treffe andre enn moren og broren min. I tillegg sliter jeg med mat fordi jeg fikk høre hvor stygg og ekkel jeg var. Eller et spørsmål om hvorfor jeg ikke bare kunne hoppe fra en bro.

Jeg er 26 år og er forsatt sinnssykt sint. I iallefall når jeg ser hvor perfekte liv de fleste har. Noen av de skal utdanne seg som advokater og leger. Da tenker jeg: Stakkars de menneskene som får de som lege i fremtiden. 

Takk måtte bare få det ut. Og her sitter jeg singel og ekkel.

Anonymkode: 14a64...6b3

[AnonymBruker]

Alt er forståelig. Likevel må du gå videre i livet ditt. Mobberne har du brukt alt for mye av livet ditt på, de fortjener ikke mer av ditt liv. 

Anonymkode: b4a39...a40

[AnonymBruker]

Det er trist at dette har skjedd med deg. Men på et tidspunkt må du velge å ta ansvar for hvordan ditt eget liv skal bli videre. Å fortsette å la de ha en slik makt over deg vil ikke hjelpe mye.

Anonymkode: 8606c...0d8

[AnonymBruker]

Nå må du gå videre 

Anonymkode: 7b6e7...8d8

[Skelly]

Jeg ble også mye mobbet, det er klart det setter spor. Er 31. Jeg klarer enda ikke å ta med matpakke på jobb fordi "alle" de andre syntes alltid det var noe galt med maten min når jeg gikk på ungdomsskolen. De sa jeg ikke var norsk nok til å regnes som et menneske (er halvt italiensk). Utrolig teit, men det sitter enda. De mobbet meg for noe som skjedde på barneskolen. Noe de hadde gravd opp som jeg ikke klarte å svelge. De oppfordret til selvmord, og jeg har vurdert det ved flere anledninger. Selvtilliten er som regel på bunn. Hadde helt elendige karakterer, lærerene brydde seg ikke så klart.. Den ene gangen jeg sa fra til dem, fikk feil gutt kjeft. De gangene jeg sto opp for meg selv lo de bare. 

Mange sier vi er svake for at vi ikke "bare" kommer forbi det. Tror ikke det stemmer.

Det er ikke bra å være så bitter, og det er forståelig at det er vanskelig å stole på folk når de fleste (eller de mest høylytte), gang på gang har bevist at de ikke er til å stole på. Men på et eller annet vis har jeg klart å lære meg å ta sjanser på folk. Startet med at jeg hadde en "jaja, de rævkjører meg før eller senere uansett"-holdning, men voksne folk gjør jo som regel ikke det. Mulig det hjelper for deg også.

Endret 20. juli 2016 av Skelly
Trykkleif

[Forundret..]

Det er lov å være bitter men gjør deg selv den tjenesten at du ikke ruller deg i dritten for det om, ta et tak i livet ditt og kom deg videre. Hvis ikke vil du jo være den største bølla som du i dette livet er blitt utsatt for. 

 

[AnonymBruker]

Jeg merker fremdeles effekten av mobbingen på barneskolen, ungdomsskolen osv. Jeg har forsøkt å være høflig og blid mot de som mobber meg når jeg møter dem tilfeldig ute, men enkelte av dem ser på meg med det samme blikket de gjorde for mange år siden. Det hovne og nærmest hatefulle blikket som for mange år siden kom mens de sa du var så stygg at de håpet du kunne dø snart. Da blir jeg tatt tilbake i tid og kjenner mye på det jeg følte den gangen.

I dag har jeg helt elendig selvbilde. Nå er jeg særdeles uattraktiv, da, så mye skyldes også det at jeg er klar over det. Men når jeg ser meg i speilet tenker jeg også på de som mobbet. At her er alle grunnene til det. 

Selv om det er vanskelig, er en fortsatt ansvarlig for sine egne følelser. Det er vi og bare vi som kan hjelpe oss selv  (selv om man i svake øyeblikk skulle likt å sett disse mobberne få seg en på tryne som hevn).

Anonymkode: 968ea...ddd

[Vesentlig]

Jeg synes du har all rett til å være bitter. Det føles ikke rettferdig at disse menneskene skal ha påført deg så mye smerte og så bare "slippe unna" med å si unnskyld. Likevel tror Jeg bitterheten din går ut over deg mer enn mobberne. På den måten vinner de fortsatt. Om du hadde klart å legge det fra deg å gå videre tror jeg du hadde sluppet en tung byrde. Du trenger ikke like mobberne eller unnskylde dem, men ved å tenke mindre på hvor bitter du er kunne du kanskje opplevd mer optimisme i hverdagen. Ville du ikke følt at du "vant" mer om de ikke fortsatt fikk ødelegge for deg. At du ikke lenger var deres offer.

[AnonymBruker]

Lær deg å "la det gå", fortid er fortid, og den pregere deg, du hadde ikke væt den du er uten de opplevelsene.

Men du kommer aldri til å bli lykkelig., hvis du fortsetter å være sinna og bitter.

Anonymkode: 019c7...1ce

[AnonymBruker]

Du skader bare deg selv. Ta deg selv i nakken og kom deg opp i søla. Gi søren i hva de menneskene får til eller ikke, de er ikke en del av ditt liv og dessverre er verden sånn at karma ikke gjelder.

Anonymkode: de461...d12

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skader bare deg selv. Ta deg selv i nakken og kom deg opp i søla. Gi søren i hva de menneskene får til eller ikke, de er ikke en del av ditt liv og dessverre er verden sånn at karma ikke gjelder.

Anonymkode: de461...d12

Det tar tid, det er ikke så lett som det.

Anonymkode: 019c7...1ce

[Mari Y]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det lov?....

Jeg er bitter på alle elevene som mobbet meg, og som gjorde livet mitt til et helvete. 
Jeg er bitter på alle lærerne mine som ikke brydde seg.
Jeg er bitter på helsesøsteren min som sa jeg burde tåle litt. 
Jeg er bitter fordi de har gitt meg sosial angst og dårlige karakterer.

Det er mange som har kommet bort til meg og sagt at de er lei seg, men saken er at det er ikke godt nok. De har ødelagt hele livet mitt.
Nå får jeg ikke en ordentlig utdanning fordi jeg har for dårlige karakterer, og fordi jeg ikke klarer å gå på skole. 
Jeg har nesten ingen venner fordi jeg ikke tørr å treffe andre enn moren og broren min. I tillegg sliter jeg med mat fordi jeg fikk høre hvor stygg og ekkel jeg var. Eller et spørsmål om hvorfor jeg ikke bare kunne hoppe fra en bro.

Jeg er 26 år og er forsatt sinnssykt sint. I iallefall når jeg ser hvor perfekte liv de fleste har. Noen av de skal utdanne seg som advokater og leger. Da tenker jeg: Stakkars de menneskene som får de som lege i fremtiden. 

Takk måtte bare få det ut. Og her sitter jeg singel og ekkel.

Anonymkode: 14a64...6b3

Jeg vet det ikke er lett men: forsøk å gi litt blaffen i om de har klart seg bra eller ikke. Det er ikke noe du kan gjøre noe med. Det kan hende det tar litt tid, men det gjør ikke noe å forsøke. Det går bare ut over deg selv, uansett☺

Kansje lurt å vente litt med å gå på skole, når du er i den perioden du er i, og når du er mer i form? Du er bare 26 år, og har fortsatt livet foran deg☺. 

Jeg skjønner forferdelig godt hvordan det oppleves. Har vært ganske kraftig mobba selv, og det var IKKE noen god opplevelse. Jeg håper du får det bedre. 

Du kan også kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. Lykke til

[draug 75]

På min skole var tonen om mobbing at det var bra og sånn det skulle være, fordi det la grunnlaget for rangordninga i samfunnet for neste generasjon.

Altså mente skoleledelsen, gamle dagers voksne, at den mest ondskapsfulle og brutale av elevene var den som hadde rett på høyest status, og vi som ble mobbet var de som skulle leve et drittliv, med drittjobber, drittbolig, drittpartner osv...

Jeg har nok ikke nådd mitt fulle potensial jeg heller på grunn av det som skjedde på grunnskolen, men det går an å bruke erfaringene til noe positivt. Du får blant annet en erfaring om at du ikke trenger andres anerkjennelse i livet. 

Jeg for min del fikk mest hjelp av å reise vekk. Jævlene kunne ikke nå meg, og jeg fikk fred til å bygge meg et voksenliv, tapte godt 10 år på å ta igjen andre, sjøl om den tidlige ungdommen gikk tapt. 

Når du er bitter på plageåndene dine og de feige voksne fra barn- og ungdommen din, lar du de fortsette å ødelegge. Du må bare henvise tankene om de til fortiden, og si at de ikke når deg lenger. det er en lang veg men det går.

[AnonymBruker]

Som alt her i livet, og i alle livets faser så er vi alle endel av "survival of the fittest". Den gangen kom du lavest på rangstigen og ble hakket på. Helt normalt. Mennesker finner andre menneskers svake punkt og utnytter dette, og i mange tilfeller finner glede i dette. Dette må ts bare innse. Vil du fortsatt være et offer og det svaket dyret som bukker under? Slutt å syt, stram ryggen og skjerp deg. Det nytter ikke å synes synd på deg selv. Det hjelper ingenting. Selv om alle kan forstå at du har rett til det. Men det hjelper ikke deg og livet ditt.. Kjemp for svingende!

Anonymkode: 63544...d01

[Gjest Raindrops]

Ja, det er lov å være bitter og forbanna, selv flere år etter. Jeg kommer aldri til å tilgi mobberne mine. Men jeg synes du skal prøve å snu sinnet til noe som er positivt for deg, fordi du skal vise de jævlene at de ikke klarte å knekke deg. Du er bare 26, du har fortsatt tid til å få ting på plass og skape det livet du vil ha hvis du er villig til å jobbe med deg selv. Angst er ikke en permanent tilstand. 

[wintergirl]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg merker fremdeles effekten av mobbingen på barneskolen, ungdomsskolen osv. Jeg har forsøkt å være høflig og blid mot de som mobber meg når jeg møter dem tilfeldig ute, men enkelte av dem ser på meg med det samme blikket de gjorde for mange år siden. Det hovne og nærmest hatefulle blikket som for mange år siden kom mens de sa du var så stygg at de håpet du kunne dø snart. Da blir jeg tatt tilbake i tid og kjenner mye på det jeg følte den gangen.

I dag har jeg helt elendig selvbilde. Nå er jeg særdeles uattraktiv, da, så mye skyldes også det at jeg er klar over det. Men når jeg ser meg i speilet tenker jeg også på de som mobbet. At her er alle grunnene til det. 

Selv om det er vanskelig, er en fortsatt ansvarlig for sine egne følelser. Det er vi og bare vi som kan hjelpe oss selv  (selv om man i svake øyeblikk skulle likt å sett disse mobberne få seg en på tryne som hevn).

Anonymkode: 968ea...ddd

Syns det er oppriktig trist at du syns du er uattraktiv.  At noen mener det er en grunn til å mobbe andre, sier mer om hva som bor i dem enn om hvor attraktiv du er eller ikke. Hadde vi bare kunnet oppmuntre hverandre, istedet for å lire av oss fult av dritt, så tror jeg flere hadde følt seg mer vel med seg selv også. 

Enig i at man må hjelpe seg selv, selv om det ikke alltid er like lett.

[melly666]

Ja - du har lov til å være bitter. Du har lov - og all rett - til å være sint og trist og føle all hat du kan mot dine tidligere mobbere, og alle som bare lot det skje. Det var galt! De skulle aldri ha behandlet deg på den måten. Ja de ødela livet ditt i en stund,  og såklart gjør det deg forbannet og bitter. 

Men nå. Nå er du voksen. Nå har du mulighet til å stå opp for deg selv. De holder deg ikke tilbake lenger - nå er det kun deg selv som står i veien for din suksess. Du må ta ansvar for eget liv. Okei, de har kanskje tatt 10 år av ditt liv, men skal du virkelig gi de resten av livet ditt også? Det er nå du har mulighet til å bevise for alle, og aller mest deg selv, at du er mye mer enn de noen gang trodde du var. Du er kapabel til så mye. Du trenger ikke gjemme deg for verden lenger. Du kan reise deg igjen.  Jeg har troen på deg.

[super-s]

Du har jo lov til å være bitter, men det vil ikke gjøre deg noe godt. Den eneste bitterheten går ut over, er deg selv. Jeg har vært i samme bås som deg. Jeg ble mobbet hele grunnskolen, og jeg har fått alvorlige psykiske problemer i voksen alder  (av flere årsaker enn "bare" mobbingen). Jeg var utrolig bitter lenge, og det var vanskelig å gi slipp. Men jeg fant ut at jeg var nødt til å komme meg videre.

Har du gått til psykolog? Det kan være lurt for å få snakket ut om det og sortere tankene. Psykologen min har hjulpet meg med å akseptere fortiden min. Jeg har akseptert at det som har skjedd, har skjedd, og det er lite å gjøre med det nå. Det eneste jeg kan gjøre noe med, er fremtiden. Å akseptere betyr ikke å godta det som skjedde, men bare å akseptere at man ikke kan gå tilbake i tid og endre det. Jeg har også etterhvert greit å tilgi mobberne. Ikke for deres del, men for min. De vet det ikke selv heller, for jeg ser ikke på det som nødvendig. Det er jo ikke dem jeg har gjort det for.

Jeg håper virkelig du klarer å jobbe med bitterheten, for det er ikke noen god følelse. 

[Mari Y]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som alt her i livet, og i alle livets faser så er vi alle endel av "survival of the fittest". Den gangen kom du lavest på rangstigen og ble hakket på. Helt normalt. Mennesker finner andre menneskers svake punkt og utnytter dette, og i mange tilfeller finner glede i dette. Dette må ts bare innse. Vil du fortsatt være et offer og det svaket dyret som bukker under? Slutt å syt, stram ryggen og skjerp deg. Det nytter ikke å synes synd på deg selv. Det hjelper ingenting. Selv om alle kan forstå at du har rett til det. Men det hjelper ikke deg og livet ditt.. Kjemp for svingende!

Anonymkode: 63544...d01

Dette her er ikke en mye gjennomtenkt måte å svare på. Jeg har nok med meg selv, jeg har ikke behov for å rakke ned på folk. Hva er poenget med å ufarliggjøre det? I såfall er det mange ting som kan ansees som 'normalt' fra naturens side, men på hvilken måte betyr det at det er forsvarlig? 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, super-s skrev:

Har du gått til psykolog? Det kan være lurt for å få snakket ut om det og sortere tankene. Psykologen min har hjulpet meg med å akseptere fortiden min. Jeg har akseptert at det som har skjedd, har skjedd, og det er lite å gjøre med det nå. Det eneste jeg kan gjøre noe med, er fremtiden. Å akseptere betyr ikke å godta det som skjedde, men bare å akseptere at man ikke kan gå tilbake i tid og endre det.

Dette! Har inntrykk av at psykologene i ''gamle dager'' var en plass du kunne få ut det du hadde opplevd, og få hjelp til å bearbeide det. I dag handler det nok mer om å akseptere det som har skjedd (ikke at handlingene var riktige, men at man ikke får gjort noe mer med det), og at man likevel må prøve å gå videre i livet sitt. Det gjelder ikke bare veldig alvorlige ting som de som har vært utsatt for mobbing. Det kan også gjelde for eksempel med samlivsbrudd, på et eller annet tidspunkt må man bare akseptere at det er slik det er, for så å kunne gå videre i livet sitt.

Anonymkode: b4a39...a40