Stefamilie

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har i lengre tid hatt et problem som har plaget meg, og nå går utover forholdet mitt til min far og han "nye familie".

 

Litt bakgrunnsinfo:

Min mor og far skilte seg når jeg var i 2-års alderen. Med ny stefar hos mor, og ny stemor og stesøster hos far var det mye nytt.

Det gikk forsåvidt greit med farssiden, og jeg var hos han kun annehver helg selvom jeg helst nå i ettertid (25 år etterpå) ser at en 50/50 fordeling hadde vært absolutt best. 

Jeg ble mobbet mye på barneskole og ungdomsskole. Jeg bodde mest hos min mor, og der ble jeg og min søster ofte slått av både hun og vår nye stefar. I tillegg til min mor og stefar sitt daglige alkoholinntak var det ikke mye stabilitet. Det føltes normalt da, men jeg tenker nå i voksen alder tilbake på barndommen min som noe negativt. Det er en barndom jeg ikke ønsker mine barn. Volden som til tider ble utøvd mot meg og min søster sluttet over natta da jeg i 14-årsalder slo stefaren min rett på tygga tilbake. Da sluttet mange år med frykt for konsekvensene av de minste ting.

 

Pappa, tante, onkel og alle voksne personer rundt meg visste om dette. Pappa prøvde å gjøre noe med det, men evnet ikke. Til og med læreren min var på besøk hjemme hos meg etter jeg hadde skrevet hun en lapp om hvordan det var hjemme på barneskolen.

 

Jeg husker jeg alltid likte å være hjemme hos pappa. Det var en helt annen atmosfære og jeg likte stemoren min. Denne stemoren og stesøsteren min var i bildet i rundt 10 år før de flyttet ut, og forholdet mellom stemoren min og faren min var slutt. Jeg likte begge to, på en måte. Men mislikte dem og.

 

Han møtte så sin nye kjæreste (min nåværende stemor og hennes barn) for 6-7 år siden. Forholdet dems er bra, og det er jeg glad for. Jeg vil ikke noe annet enn at familien min skal ha det bra. I starten gikk hele "familiespleisingen" bra og. Hennes barn er mye yngre enn meg, men jeg prøvde å ta en storebror- rolle ovenfor dem. Det gikk bra for dem, men funket ikke for meg.

For to år siden ca var vi på en tur til utlandet sammen. Jeg så faren min og hans nye familie, og hvor bra de hadde det sammen foran meg dag etter dag. Jeg er nå i ung voksen alder, og forventer ikke at pappa skal prioritere meg når det var relativt små barn med på turen (hennes).

Men plutselig smalt det for meg, og jeg ble veldig sint på pappa, min nye stemor og (uforståelig for meg) barna hennes. Jeg orket ikke gå ned til middag på restaurant med dem, for jeg orket ikke se dem og forholde meg til dem. Jeg sa ikke et ord mer enn nødvendig til dem før vi var på norsk jord to dager etterpå.

Jeg brukte noen måneder på å skjønne hva som hadde skjedd, og hvor denne plutselige reaksjonen kom fra. Den var ikke lik meg i det hele tatt. Jeg tok kontakt med pappa og kjæresten hans og pratet med dem hver for seg. Etter litt grining og prating sa faren min det ganske presist og kort oppsummert. "De nye barna får alt vi ikke fikk". Altså de får "hele faren min", mens søsteren min og jeg for andre gang i livet vårt blir plassert utenfor og ser inn. De har blitt en flott familie som har det gøy sammen og finner på ting, og faren min skryter av barna hele tiden. De har en kommunikasjon seg i mellom som jeg aldri har hatt med faren min. De får rett og slett en super barndom fra faren min, samtidig som de har det stabilt med sin egen mor og deres biologiske far. Noe vi aldri hadde.

Barndommen min med faren min ble veldig fragmentert siden det var ås lenge mellom hver gang vi så hverandre, og da var vi også 2 prioritet etter hun gamle stemoren og stesøsteren min.

 

Dette har ført til at jeg og faren min er ganske distansert. Og flere ting han har gjort, noen ganger i beste mening har bare understreket vår distanse. Den siste tiden har vi derimot tilbragt mer tid sammen, på begges initiativ og dette er veldig trivelig. Han sa til meg i dag at han ikke "tørr" å ta meg med på tur med den nye familien sin, på grunn av at han er redd jeg skal "eksplodere" igjen. Han kjenner meg såpass dårlig at han vet at jeg ikke er sånn, men han påstår at jeg mangler selvkontroll. Jeg er enig i at jeg ikke bør dra på tur med dem igjen på dette itdspunktet, men reagerte litt på ordleggingen hans. 

 

I tillegg klarer jeg nesten ikke forholde meg til hans nye familie. Det er noe jeg synes er veldig synd, for det legger et mørkt slør over forholdet itl meg og faren min. Jeg irriterer meg over stemoren min, og barna hennes. Selvom de ikke har gjort noe galt, så klarer jeg bare ikke forholde meg til dem.

 

Trenger sårt noen tips, eller bare tanker fra noen totalt utenforstående på hvordan jeg kan få løst dette. Kan det være lurt å bare prøve å glemme det og move on? Begynner å kjenne meg litt klar for det, men usikker på hvordan jeg skal klare det.

 

Setter pris på alle responser

 

Anonymkode: 32446...37b

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at første steg er en alvorsprat med din far. Han kan nok ha rett i at du føler at du har "misset noe", men jeg føler at han gjør en alvorlig feiltolkning av HVA det er du har misset. 

 

Han sviktet deg på det groveste, og han bedre enn lærere, tanter og onkler burde ha gitt deg (og din søster) trygghet. Det er ikke, på noe vis, ok å la et barn få vokse opp med vold. Og der må dere rett og slett prate dere gjennom hvorfor han valgte enkleste utvei for seg selv. Hvorfor barnevernet ikke var tilkalt. Hvorfor bevis ikke ble sikret. Det er ikke noe som heter "klarte ikke" når et barn blir slått. Og så får dere se om forholdet derifra kan bli til noe nytt og anerledes. Ingen kan selvsagt kreve at du tilgir, men jeg synes det er på sin plass at din far innrømmer at all skyld er hans uforbeholdent sier han er lei for det og innser at det er utilgivelig. Og så får du se hvilket forhold det blir på sikt.

 

Du kan og bør forresten gå til erstatningssak mot din tidligere skole og kommune - læreren hadde ingentig i ditt hus å gjøre. Hun/han brøt norsk lov ved å ikke ringe barnevern. Jeg vil at du skal vite at det er helt ok å være sint. Forbanna. Pissed off. Og det er liten grunn til å verne dem som ikke vernet barnet deg mot dette sinnet. Og så vil jeg at du skal vite at du har rett og de gjorde deg urett. Å forlange oppreisning for slikt er verken å være til bry eller å være vrien: det er å kreve sin plass her i verden.   

 

I forhold til å forholde seg til dette så er nok noen å prate med OK. De fleste høyskoler og universitet har det tilgjengelig. Eventuelt kan du oppsøke fastlege og be om henvisning. En traumatisk barndom etterlater traumer, og det er helt ok å søke hjelp for å håndtere dem. Bare ikke la familien din late som dette er en tilbakelagt bagatell. Det er nemlig ikke det. Barn skal bli elsket. Ikke ignorert. 

Anonymkode: dbafd...bff

[Torfa]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok at første steg er en alvorsprat med din far. Han kan nok ha rett i at du føler at du har "misset noe", men jeg føler at han gjør en alvorlig feiltolkning av HVA det er du har misset. 

 

Han sviktet deg på det groveste, og han bedre enn lærere, tanter og onkler burde ha gitt deg (og din søster) trygghet. Det er ikke, på noe vis, ok å la et barn få vokse opp med vold. Og der må dere rett og slett prate dere gjennom hvorfor han valgte enkleste utvei for seg selv. Hvorfor barnevernet ikke var tilkalt. Hvorfor bevis ikke ble sikret. Det er ikke noe som heter "klarte ikke" når et barn blir slått. Og så får dere se om forholdet derifra kan bli til noe nytt og anerledes. Ingen kan selvsagt kreve at du tilgir, men jeg synes det er på sin plass at din far innrømmer at all skyld er hans uforbeholdent sier han er lei for det og innser at det er utilgivelig. Og så får du se hvilket forhold det blir på sikt.

 

Du kan og bør forresten gå til erstatningssak mot din tidligere skole og kommune - læreren hadde ingentig i ditt hus å gjøre. Hun/han brøt norsk lov ved å ikke ringe barnevern. Jeg vil at du skal vite at det er helt ok å være sint. Forbanna. Pissed off. Og det er liten grunn til å verne dem som ikke vernet barnet deg mot dette sinnet. Og så vil jeg at du skal vite at du har rett og de gjorde deg urett. Å forlange oppreisning for slikt er verken å være til bry eller å være vrien: det er å kreve sin plass her i verden.   

 

I forhold til å forholde seg til dette så er nok noen å prate med OK. De fleste høyskoler og universitet har det tilgjengelig. Eventuelt kan du oppsøke fastlege og be om henvisning. En traumatisk barndom etterlater traumer, og det er helt ok å søke hjelp for å håndtere dem. Bare ikke la familien din late som dette er en tilbakelagt bagatell. Det er nemlig ikke det. Barn skal bli elsket. Ikke ignorert. 

Anonymkode: dbafd...bff

Dette er det beste jeg har lest på lenge! Spot on! Ta til deg disse rådene TS, de vil hjelpe deg framover!!

[Lofilteret]

28 minutter siden, Torfa skrev:

Dette er det beste jeg har lest på lenge! Spot on! Ta til deg disse rådene TS, de vil hjelpe deg framover!!

Det var veldig mye bra i det innlegget, men det er ikke sikkert alle føler på riktig så mye sinne og sårhet. Jeg mener ikke at det er galt å ta opp vanskelige livshistorier, men man skal passe seg for å bli "den bitre, sinte personen". TS skriver han er litt klar for å gå videre, og da kan det kanskje hende at f.eks samtaler på familievernkontoret er nok. Ellers vil jeg si til deg TS, at du via innlegget ditt virker både reflektert og ressurssterk. Jeg er sikker på at du finner en løsning som passer for deg. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg antar du går i terapi, så jeg foreslår at du inviterer din far med på en time hos psykologen. 

Anonymkode: b1cf7...39b

[minister-mio]

50/50 når ene foreleren slår? Hvorfor mener du det hadde vært best?