Hvordan merker du kroppspresset?

[AnonymBruker]

? 

Anonymkode: 99ff2...828

[Gjest Krigerunge]

Hvilket kroppspress? Merker ingenting. Bryr meg ikke heller. Kropp er kropp. 

[AnonymBruker]

Jeg merker det med at jeg aldri er fornøyd med kroppen. Har vært slank, normal, og litt lubben. Har idag en kropp som i seg selv er sunn og normal. Men mye av dagen min går til å tenke på hvordan kroppen min ser ut, at jeg burde ha trent mer, kanskje spise mindre, vil ha større rumpe, strammere bryster, null dobbelhake og tydelige kragebein. Der er slitsomt å må hele tiden tenke på det, og hele tiden være obs på hvordan man ser ut når man sitter eller står, fordi man ikke vil se feit ut. Noe som også er teit siden jeg er normal. Sliter også mye med dårlig samvittighet når jeg har spist, fordi jeg vil se ut som de fine jentene på instagram, men det skjer jo ikke når jeg spiser for mye  men dette er meg, da

Anonymkode: 0ef2f...d57

[Gjest *kokos*]

Jeg har nylig sletta instagram, pga at jeg hele tiden sammenlignet meg selv med andre. Jeg studerer meg selv i et helfigurspeil (foran og bak) minst én gang om dagen. Veier og måler meg jevnlig. Blir aldri fornøyd, pirker på småting, selv om jeg ofte pynter mrg og føler meg fin også. 

Veksler mellom å føle meg fin og selvsikker, og mislykka og grusomt stygg dagen etter. Jeg vet at ingen bryr seg om hvordan jeg ser ut, og mannen min synes at jeg ser bra ut, men i hodet mitt har jeg skapt et bilde av at jeg må være perfekt.

Trener masse og spiser sunt, men vi er jo alle skapt forskjellige, og det er jo de som ser usedvanlig bra ut som får flest følgere på Instagram. Jeg har ikke godt av å sammenligne meg med dem.

Jeg har derfor, som sagt, sletta instagram, i et forsøk på å prøve å måle min egen framgang opp mot meg selv, og ingen andre.

Endret 19. juli 2016 av *kokos*

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg merker det med at jeg aldri er fornøyd med kroppen. Har vært slank, normal, og litt lubben. Har idag en kropp som i seg selv er sunn og normal. Men mye av dagen min går til å tenke på hvordan kroppen min ser ut, at jeg burde ha trent mer, kanskje spise mindre, vil ha større rumpe, strammere bryster, null dobbelhake og tydelige kragebein. Der er slitsomt å må hele tiden tenke på det, og hele tiden være obs på hvordan man ser ut når man sitter eller står, fordi man ikke vil se feit ut. Noe som også er teit siden jeg er normal. Sliter også mye med dårlig samvittighet når jeg har spist, fordi jeg vil se ut som de fine jentene på instagram, men det skjer jo ikke når jeg spiser for mye  men dette er meg, da

Anonymkode: 0ef2f...d57

Her og.

En dag kan jeg tenke på at jeg skal spise sunt, kutte ut brød osv.. og selvfølgelig spiser jeg jo usunt neste dag. Samvittigheten er forferdelig da. 

Anonymkode: 1999a...435

[AnonymBruker]

Jeg hater meg selv og hører andres stemme i hodet hele dagen: " du er feit, du er stygg, ingen liker deg"

Jeg er overvektig, men har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 11. Anoreksi,bulemi og overspisning. Nå har jeg atypisk spiseforstyrrelse. Jeg tenker på mat hele dagen, fra jeg våkner om morgen til jeg sovner om kvelden. Prøver å lage meg en plan for dagen, men den feiler bestandig. Jeg kommer ikke til å bli bedre, kommer ikke til å bli tynnere, kommer heller ikke til å bli pen. Jeg hater å gå ute, fordi jeg tror folk stirrer, og føler meg ekkel. Jeg kan føle meg helt grei, frem til jeg går forbi et vindu eller speil og jeg ser meg selv. Da er resten av dagen ødelagt.

Anonymkode: 370b8...64c

[boblevann]

Merker det stort sett på en litt rar måte: folk synes det er rart at jeg stortrives som smålubben. Jeg føler liksom jeg ikke har lov å si at jeg er glad i kroppen min, fordi den har 6-7 kg for mye. Selv om jeg elsker kroppen min og aldri vil gå ned en eneste kilo. Det er liksom ikke lov. Blir stadig spurt om hvorfor jeg ikke trener (noe som er en merkelig ting å spør om i seg selv), og da svarer jeg at jeg går mye tur og holder meg i form, men jeg vil ikke trene for da går jeg ned i vekt. Da ser folk skikkelig rart på meg. Det er vel den eneste måten jeg merker det på.  Og alle insta- og facebookpostene om trening, kosthold og vekt selvsagt - men legger ikke så mye merke til dem.

[AnonymBruker]

 Merker faktisk ingenting i det heile tatt.

 Jeg gir da blanke pokker i hva alle andre mener og tror....

Anonymkode: 74efb...78d

[AnonymBruker]

Ikke merket noe særlig til det, men etter jeg startet å flite med uren hud gikk selvtillitten rett i bånn. Bedre nå etter isotretinoin start :D (ser bare perfekt hud og sminke uansett hvor jeg er på sosiale medier), men det er jo ikke alltid negativt. Man kan jo ikke føle seg stygg kun fordi noen andre er penere, det er der janteloven grunner. Så prøver bare å være glad på andres vegne og dra andre opp og heller beundre, ikke hate og sammenligne så mye :D

Anonymkode: 7cbf9...987

[Ginavn]

Vel, jeg vil gjerne ned i vekt. Magen synes jeg er helt fæl. Hater den. Synes den er motbydelig. Jeg ville ha fettsuging av magen men jeg ble gravid og tenkte at det kanskje ikke var en helt heldig kombinasjon. Etter graviditet virker magen løsere enn tidligere, men jeg har ikke tro på at den kommer til å bli mindre

I det siste har jeg også lagt merke til at overarmene virker kvapsete. Huden min er også veldig stygg (porer, hudormer, kviser, rosa). Enkelte ganger kan jeg virkelig ikke fordra å se meg selv i speilet. Nå begynner noen rynker å komme òg, hurra! Jeg føler meg bedre hvis jeg har på foundation.

Kroppshår. Ugh. 

Kjøpte en sånn gå-maskin før graviditet (ikke tredemølle) som jeg håper på å kunne bruke snart. Er ikke sånn supermenneske som bare kan hoppe rett på ting etter fødsel (hadde KS i tillegg).

Ellers burde jeg spise sunnere, det er bare det at den sunneste maten byr meg midt i mot. Tror ikke jeg blir hyggelig å ha i hus om jeg skal knaske på salat :D Og sjokolade <3 <3 <3. Når det gjelder hudbehandlig (og all annen behandling) er jeg veldig dårlig på å følge opp og å gjøre noe daglig, i tillegg er jeg utålmodig og vil se resultatet med en gang.

Så en del av kroppspresset sitter i eget hode - man skal ganske nær ansiktet for å se porer og hudormer, samtidig er jeg veldig dårlig på oppfølgning. Men joda, disse tre tinga plager meg veldig mye. Noen ganger blir jeg deppa når jeg ser speilbildet mitt.

 

Jeg vil heller ha fin hud f. eks, enn større pupper

[AnonymBruker]

Jeg har hengepupper (vrengte polvotter), jeg har strekkmerker, masse cellulitter, mye hår over alt, ridelår, stor rompe (ikke spretten), jeg har en skikkelig muffinmage med heng, jeg er lav så bena mine er sånn skrekk å se på i feks kjoler, har veldig dårlig hud, er blek osv osv.

Jeg er ikke tredve enda. Og enda så føler jeg at jeg har bedre selvtillit enn mange mye penere og tynnere jenter på min alder. Kanskje det er fordi jeg er så forbi hva kroppsidealet er i dag, så jeg bare tar det ikke inn over meg?

Jeg fikk en skade, så har måtte begynt og trene og gå ned i vekt for å holde det noenlunde i sjakk. Men jeg er for lav og grov til at jeg har en pen kropp tykk eller tynn, har for mye overflødig hud og strekkmerker til at jeg noen gang vil vise meg i bikini uansett. Så vektnedgang og trening har rett og slett blitt et resultat av skaden og motivasjonen er mindre smerter og ett lettere liv.

Pene damer gjør meg egentlig ingenting å se på, for det er så langt unna hva jeg noen gang kan bli, så blir bare for dumt å prøve å sammenligne med meg dem.

Men jeg er gift da, men jeg er kanskje snill? 

Anonymkode: 5c94a...64b

[Gjest Ajax]

Kroppspress?

Du mener motivasjon?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Cyrus skrev:

Kroppspress?

Du mener motivasjon?

Nei, jeg tror TS mener det presset som tar liv. Hvor mennesker sulter og/eller løper seg ihjel eller til en nærmest uhelbredelig sykdom. Folk som ikke kan bli tynne nok eller sterke nok og tar i bruk farlige midler for å nå disse målene. 

Anonymkode: a1e92...f96

[himmeloghav]

Ts her. Jeg mener kroppspresset slik du føler det til daglig. 

[linsejesus]

Jeg merker det på to måter: når jeg ser i speilet og er misfornøyd. Det er JEG som plager MEG SELV. Bortsett fra et par sleivete bemerkninger da jeg var ca 13, har ingen noen gang fortalt meg at jeg burde sett mer atletisk ut, eller slanket vekk magen som har krøpet fra tredverårsalderen. Kroppen min fungerer helt fint, det er ingenting galt med den, likevel har brukt mye tid på å fordømme meg selv over hva jeg INNBILLER meg at ANDRE tenker om kroppen min - som om kroppen min er et viktig tema for andre mennesker. De er sannsynligvis altfor opptatt med å fordømme sin egen kropp i speilet til å tenke så mye på min. Selv etter å ha vært gift i mange år med en kvinne som er strålende fornøyd, fortsetter jeg å fortelle meg selv at kroppen min ikke er pen nok. Det er galskap.

Men jeg merker det også på en annen måte, etter at jeg bestemte meg for FØRST å være fornøyd med kroppen slik den er, for den funker som sagt helt fint, men OGSÅ å trene for å bli større, sterkere, sunnere og slankere. Da klapper jeg litt på magen (som har blitt litt større nå i sommer, for faen heller, det er sol sommer og is), og tenker at denne skal jeg jobbe vekk i løpet av høsten. Så kikker jeg på brystkasse og overarmer og tenker yes! - her har det skjedd ting siden jeg begynte å trene. Jeg vil trene mer! Det funker! Jeg ser på andre som er veltrente og tenker yes! - det går an! De har jobbet for noe og klart å oppnå det. Og jeg ser på andre som ser heeelt vanlige ut og tenker yes! - de er pene de også! Det er helt greit å ha en vanlig kropp. Det er helt greit å prøve å forbedre den. Men det er så uendelig mye hyggeligere når man har bestemt seg for å være fornøyd med det utgangspunktet man har. Det er uansett det eneste du har.

[AnonymBruker]

Jeg merker det på den måten at det er umulig å åpne en nettside uten at moteordet "kroppspress" blir nevnt. Jeg tror det er en selvoppfyllende profeti. Litt sånn: alle maser om det såkalte "kroppspresset", alle kvinnelige kjendiser og bloggere får spørsmål om det i intervjuer, trådstartere på KG spør hvordan vi forholder oss til det. Vi føler på kroppspresset fordi vi blir oppfordret til å føle på det. Det er et fjollete moteord som forhåpentligvis har kort levetid, så selv tenker jeg å "ride it out" uten å måtte forholde meg til det. 

Er like selvsikker og usikker i forhold til kroppen min som før dette ordet dukket opp. Jeg har like mye lyst å holde kroppen i form og spise sunt som før. Jeg har fortsatt ambivalente følelser til det å skeie ut med usunn mat som før (å nei, spiste jeg hele den sjokoladen! Blir ekstra trening i morgen. Men det er jo lov å kose seg!). Jeg zoomer like mye inn på de områdene i kroppen som jeg ikke liker, men er til syvende og sist like glad for å ha en sterk og frisk kropp.

Anonymkode: 33ceb...95c

[Severin]

Jeg merker det spesielt godt nå som det er sommer. Nå bor jeg ikke i det varmeste området i dette kaldblåste landet, men av og til glimter solen til, og da kan det bli krevende. Det er ikke bare bare å gå i samme antrekk hele året rundt.

[Belbus]

Jeg merker det ikke.  Jeg er for øyeblikket helt fantastisk fornøyd med meg selv, uten at jeg egentlig har endret noe på kroppen min. Ikke fordi den er instagram-materiale eller noe i nærheten av det, men jeg har bare sluttet å bry meg og sammenligne med andre. Det er ting jeg skulle ønske jeg kunne endre på, vurderer å kanskje trene for å gjøre kroppen min litt fastere. Men det er ikke noe av det som plager meg noe særlig, det er bare ting jeg kan gjøre når jeg får motivasjon nok til det. 

[AnonymBruker]

Som 20-åring bestemte jeg meg for å ta tak i selvtilliten når det gjaldt eget utseende og kropp. Var veldig usikker tenåring som var lei meg fordi jeg var stygg. Etter at jeg jobbet med holdningene mine der jeg begynte å tenke "jeg ser ok ut" i stedet for "jeg er stygg", så forsvant de problemene. Idag bryr jeg meg ikke om utseende og kropp noe særlig, tenker sjelden over det. Er ikke vaker og er kanskje litt for tynn, utrent, men det er helt greit. Stresser ikke. Jeg er veldig glad for at jeg tok tak i de holdningene som ung og har komt til et punkt der jeg merker null press om å se bra og fin ut. At jeg er så trygg på meg selv generelt. Det føles mye bedre enn å være trist og usikker. Anbefales.

Anonymkode: 84854...4ec

[Gjest The damned]

Jeg er litt opp og ned. Noen dager er jeg veldig misfornøyd, og andre dager er jeg helt ok.

Men jeg er ganske misfornøyd med kroppen min. Jeg synes jeg er for "stor",men jeg tror at enten må jeg gjøre noe med det eller godta at kroppen min er sånn.

Det jeg ønsker meg aller mest er fin hud. En hud uten kviser og en hud som ikke er fet. Nå har jeg prøvd det meste som er å prøve og det meste fungerer ikke eller fungerer kun når jeg går på det. Det er frustrerende å ha en sånn hud. Jeg er egentlig avhengig av sminke for å kunne gå ut,men selv da synes jeg at man kan se det. Føler meg ofte stygg på grunn av det og at det ser lite pent ut når huden blir så fet.

Utenom det har jeg et helt ok utseende. Jeg er ikke vakker, men jeg har ikke noe behov for å være det heller.