Fra usosial til et sosialt nettverk.

[AnonymBruker]

Kan du fortelle din historie. Hvis du var elendig sosialt eller aldri var sosial, ikke noe flink med mennesker, ikke flink til å bli skjent med andre, hvordan har du klart å endre det?  hva måtte til?

Å hva er din alder nå?

 

Anonymkode: fb9f1...c1c

[Elsoo]

Jeg har forsøkt å endre det og har blitt bedre. Det jeg aldri tenkte over før var hvorfor jeg var som jeg var, og innser nå at å være sosial krever mye energi av meg. Jeg har nok ikke et stort behov for å ha mange venner og et stort nettverk, men heller noen få nære venner.

Men jeg har blitt flinkere til å gi av meg selv, starte en samtale med nye menesker, holde en samtale gående og tåler en del kleine situasjoner. Jeg har alltid følt meg så lite sosialt kompetent, men ser at det ikke stemmer helt, og for meg hjalp det litt når jeg så andre som reagerte slik som meg(at det ikke bare jeg som ikke vet hva jeg skal si osv).  

Syns det er verre å ta steget for å utvikle bekjentskap til vennskap. Noen ganger går det av seg selv ved at man møter venner via venner over tid, men her jeg bor nå fungerte den planen dårlig da jeg bare har et par venner fra før. 

Det viktigste jeg har lært som jeg også har vært dårlig på selv, er å være med på så mye som mulig av sosiale invitasjoner, jobbfester osv. Jeg takker ofte nei om jeg ikke kjenner mange der og siden det krever en del energi har jeg holdt meg hjemme. Angrer på dette i ettertid. 

Nå skal jeg faktisk flytte på ny til en ny by og har bestemt meg for å delta på så mye som jeg kan. Kjæresten min er fra den byen så har heldigvis en del bekjente via han, men ønsker jo og også få mine egne venner etterhvert. Jeg har bestemt meg for at jeg skal fortsette og gi av meg selv og når jeg treffer noen jeg har god kjemi med har jeg lyst til å invitere de til å finne på noe annet en annen  dag. 

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en familie med einstøingar, bare min søster er naturlig sosial. All sosial aktivitet er slitsom for meg. Jobben trives jeg best med når jeg får gjort det jeg skal (papirflytter med mastergrad), og på privaten liker jeg meg best ute i hagen, på fjelltur eller alene i båten.

Med det sagt så vet jeg jo at det ofte blir kjekt å treffe venner lel, og de fleste har lært seg å insistere lenge nok til at jeg blir med på ting.

Min aktive måte å løse min asosialitet på? Bare si "ja" til alt. Det er veldig slitsomt og jeg kommer nok aldri til å bli naturlig sosial. Men jeg er et respektert medlem av et lite samfunn, klarer meg fint med mine nærmeste, og med "ja-politikken" min blir jo jeg idioten som holder talen på skoleavslutning osv.

Men roen finner jeg fortsatt alene...

Anonymkode: 8b28d...ee9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan du fortelle din historie. Hvis du var elendig sosialt eller aldri var sosial, ikke noe flink med mennesker, ikke flink til å bli skjent med andre, hvordan har du klart å endre det?  hva måtte til?

Å hva er din alder nå?

 

Anonymkode: fb9f1...c1c

Jeg var jo supersjenert og hadde vel sosial angst osv, husker læreren hadde sagt jeg ikke burde få meg jobb der jeg hadde med mennesker pga dette! 
Men hallo, her sitter jeg i dag med en kontorjobb i helsevesenet, der jeg snakker med folk hele dagen, 

ikke bare jobb, vi har et utrolig godt miljø, og vi snakker om alt fra ting som skjer i nyhetene, hva vi har gjort i helga, hva vi skal ha til middag og om været...

jeg har kommet meg veldig. 
Jeg MÅ snakke med folk hver dag pga det er jobben min, og det er kanskje dette som har gitt meg den sosiale treningen jeg trengte. Hadde jeg fulgt lærerens råd hadde jeg nok vært sosialklient eller uføretrygdet og buret inne i en liten hybel, uten mann, barn og venner.
Nå har jeg både mann, barn, venner, hus, bil og jobb.
Og jeg stortrives på jobb.

Prater med pasienter, pårørende, leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper hver dag

og av og til går vi ut for å spise pizza eller ta en øl, koselig det!

 

Ellers er facebook ypperlig, 

det er liksom litt sånn at man møter noen, liker man dem, legger man dem til på facebook, 

der tar man tråden litt ytterligere. Man får bli kjent med deres liv og familie, se bilde av barna osv,

og man prater litt om ting som skjer og har skjedd, og avtaler å møtes igjen

 

Anonymkode: 26b83...adb

[AnonymBruker]

Jeg fikk meg en deltidsjobb i butikk da jeg studerte. Der måtte jeg snakke med kundene, og det var akkurat som at noe løsnet i meg etter en stund. Det ble naturlig å skulle drive med small talk, noe jeg aldri klarte tidligere. Jeg har fortsatt ikke et stort behov for å være veldig sosial, men prosessen med å være sosial går mye lettere. Det har blitt lettere for meg å bli kjent med folk

Anonymkode: 3d20e...3c8

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk meg en deltidsjobb i butikk da jeg studerte. Der måtte jeg snakke med kundene, og det var akkurat som at noe løsnet i meg etter en stund. Det ble naturlig å skulle drive med small talk, noe jeg aldri klarte tidligere. Jeg har fortsatt ikke et stort behov for å være veldig sosial, men prosessen med å være sosial går mye lettere. Det har blitt lettere for meg å bli kjent med folk

Anonymkode: 3d20e...3c8

Samme med meg - å snakke med kunder fikk det til å løsne, da var jeg 22. Alt ble lettere, jeg fikk erfare at jeg faktisk kunne hjelpe folk, være hyggelig og normal og blid og at kundene ikke syntes det var verre å snakke med meg enn andre. 

Gjorde også som en over her sa og begynte å si ja til alt! Før sa jeg nei automatisk, for jeg var så usikker på alt....ville det være noen å være sammen med, ville jeg bli utafor, mente de egentlig at de ville ha meg med osv. Så jeg bestemte meg til å si ja. Helt ulikt meg! Men det virket! Det var aldri så skummelt som jeg trodde, det gikk jo stort sett helt fint.

Dette er mange år siden, men jeg fulgte uten å vite det idéen "fake it till you make it"! Kassadamemeg var jo ikke egentlig sjenerte tause meg, men en smilende og hjelpsom jente som pratet hyggelig med kundene. Den som gikk på sosiale sammenkomster var heller ikke redde meg som trodde de ba meg bare fordi de måtte, men en smilende og blid jente som så det som helt naturlig å bli bedt på lik linje med andre. Etterhvert ble det mindre og mindre fake, fordi jeg så at jeg hadde noe å bidra med, at noen synes jeg var ålreit.

Facebook og andre sosiale medier er genialt! Da jeg var tenåring/ung voksen, måtte man ringe, ganske skummelt! Fikk venner mye lettere når jeg kunne sms'e "Bli med på kino?" til en bekjent/potensiell venninne, terskelen ble med ett så mye lavere enn for å ringe.

Lykke til ts! 

Anonymkode: 30494...df8