Kan ikke ta opp ting med kjæresten uten at han skal krangle som en 5-åring

[AnonymBruker]

Jeg er så frustrert og oppgitt over kjæresten min gjennom flere år, som jeg aldri kan ha en saklig, voksen samtale med om vanskelige tema uten at det skal utvikle seg til en krangel på barnehagenivå. Hver gang jeg forsøker å ta opp noe som plager meg i forholdet går han i forsvarsposisjon med en eneste gang, hever stemmen 20 hakk og kommer med helt idiotiske argumenter og utspill som bare hører hjemme i en barnehage. Han motsier seg selv hele tiden, drar frem flere år gamle saker for å "ta meg" og det virker som han ser på hver eneste diskusjon som en krangel som han må forsøke å vinne gjennom å finne så mange eksempler som mulig på hvorfor jeg er et dårligere menneske enn han. Jeg har forsøkt alle tenkelige måter å gripe det an på, som å starte samtalen med "jeg føler", "jeg blir lei meg når" osv. for å forsøke å gjøre det klart at formålet ikke er å angripe han, men å ta opp ting som plager meg i forholdet slik at vi kan forsøke å finne en løsning på det. Dette er imidlertid helt nytteløst, da det ender i krangel hver bidige gang. Det er heller ikke noe håp om at dette er noe han vil vokse av seg da han, tro det eller ei, faktisk er 40 år.  

Denne måten å krangle på er så utrolig destruktiv og gjør at vi aldri får løst noen av problemene våre, ettersom han ikke er mottakelig for innspill overhode når han er i dette "moduset". Ettersom vi aldri får løst problemene våre fører det også til at de stadig kommer opp igjen, noe som i sin tur fører til en ny krangel, også har vi det gående i en evigvarende ond sirkel. Hadde det ikke vært for at jeg elsker denne mannen inderlig hadde jeg gått for lenge siden, men ettersom han ellers er en fantastisk fin man, skulle jeg så inderlig ønske at vi kunne greie å finne ut av disse kommunikasjonsproblemene. Finnes det noe håp overhode om at han kan endre seg? Kan det hjelpe med parterapi? Jeg har også vurdert å foreslå psykolog, men har vanskelig for å tro at dette vil bli tatt særlig godt opp..   

Anonymkode: 7aef7...63b

[Gjest NotNaomi]

"Hver gang" du forsøker? Det virker som om det skjer en del ganger da? Hvis det er sånn,så går mange i forsvar uansett om en er "psykologisk korrekt" ved å si "jeg føler" osv.

Det er noe jeg tenker en del på,og det er om vi ikke bør lære oss å akseptere ting litt mer enn vi gjør? Ingen er perfekte,ingenting er perfekt. Hvorfor må så mye "taes opp" alltid? Det handler jo om å velge sine kamper også. At en må av finne seg med noe,svelge den berømmelige kamelen,og heller bruke tid på å dyrke og sette pris på det som er bra?

Ser veldig ofte at noen skriver " men ellers er han veldig bra på mange måter,og vi har det fint ellers". Jeg tenker da iblant: ja,men så vær fornøyd da! Fremfor å la ett eller to problem ødelegge! Hvorfor ikke slå seg til ro med ting? Når kjærligheten er der,og det viktigste er bra og godt?

Hvor viktig er det å alltid forandre på noe? Hvorfor ødelegger det så mye? Jeg bare spør altså,for jeg har lurt på det.

Det oppstår jo alltids ting i forhold,nye situasjoner og annet en kan/må snakke om. Hvis det er det samme hele tiden,ja,så hvorfor ikke bare akseptere det? 

[AnonymBruker]

Får du forklart problemet slik at han forstår det mellom sinneutbruddene? Noen ganger føler folk en knekk i stoltheten og de føler seg sårbare når det blir tatt opp, men så tenker det over det i etterkant og noen ganger finner ut at de tok feil og endrer oppførsel. Virker det som om han har gjort noe annerledes i etterkant etter at du har tatt opp noe selv om han var som en vegg da du tok det opp?

Anonymkode: 1ea1d...9cb

[AnonymBruker]

17 minutter siden, NotNaomi skrev:

"Hver gang" du forsøker? Det virker som om det skjer en del ganger da? Hvis det er sånn,så går mange i forsvar uansett om en er "psykologisk korrekt" ved å si "jeg føler" osv.

Det er noe jeg tenker en del på,og det er om vi ikke bør lære oss å akseptere ting litt mer enn vi gjør? Ingen er perfekte,ingenting er perfekt. Hvorfor må så mye "taes opp" alltid? Det handler jo om å velge sine kamper også. At en må av finne seg med noe,svelge den berømmelige kamelen,og heller bruke tid på å dyrke og sette pris på det som er bra?

Ser veldig ofte at noen skriver " men ellers er han veldig bra på mange måter,og vi har det fint ellers". Jeg tenker da iblant: ja,men så vær fornøyd da! Fremfor å la ett eller to problem ødelegge! Hvorfor ikke slå seg til ro med ting? Når kjærligheten er der,og det viktigste er bra og godt?

Hvor viktig er det å alltid forandre på noe? Hvorfor ødelegger det så mye? Jeg bare spør altså,for jeg har lurt på det.

Det oppstår jo alltids ting i forhold,nye situasjoner og annet en kan/må snakke om. Hvis det er det samme hele tiden,ja,så hvorfor ikke bare akseptere det? 

Det skjer en del ganger ja, nettopp fordi vi aldri får snakket ut om ting på en skikkelig måte. Det er godt mulig jeg burde velge mine kamper bedre, men problemet her er altså at jeg ikke får muligheten til å vinne en eneste kamp fordi vi aldri kommer så langt som til en løsning på problemet. Jeg greier bare ikke å se mellom fingrene på en så viktig ting i et forhold som kommunikasjon. For uten at denne er plass, hvordan skal man da kunne løse de virkelig store utfordringene som måtte komme? Det er også verdt å nevne at tingene jeg tar opp med ham er ting han gjør og ikke ting som går på personligheten hans eller andre ting han ikke kan noe for, så jeg skjønner ikke hvorfor han må ta alt så utrolig personlig.  

Det oppstår jo alltids ting i forhold,nye situasjoner og annet en kan/må snakke om.  

Nettopp :/

TS

Anonymkode: 7aef7...63b

[Gjest NotNaomi]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det skjer en del ganger ja, nettopp fordi vi aldri får snakket ut om ting på en skikkelig måte. Det er godt mulig jeg burde velge mine kamper bedre, men problemet her er altså at jeg ikke får muligheten til å vinne en eneste kamp fordi vi aldri kommer så langt som til en løsning på problemet. Jeg greier bare ikke å se mellom fingrene på en så viktig ting i et forhold som kommunikasjon. For uten at denne er plass, hvordan skal man da kunne løse de virkelig store utfordringene som måtte komme? Det er også verdt å nevne at tingene jeg tar opp med ham er ting han gjør og ikke ting som går på personligheten hans eller andre ting han ikke kan noe for, så jeg skjønner ikke hvorfor han må ta alt så utrolig personlig.  

Det oppstår jo alltids ting i forhold,nye situasjoner og annet en kan/må snakke om.  

Nettopp :/

TS

Anonymkode: 7aef7...63b

Jeg tror jeg misforsto,for trodde det var det samme du tok opp hver gang! Nei,ikke vet jeg hvordan du får løst det,men det er veldig slitsomt med folk som alltid går i forsvar. Etter som han er 40 år,så skal det vel litt til å forandre det også. Satser på at du får svar fra noen med gode råd :-) 

[AnonymBruker]

Det man ofte gjør i diskusjoner og krangler, er at man bruker mer tid på å forberede sitt eget motargument, i stedet for å lytte til partneren, fordi man går i angrepsposisjon. Ett tips er å gjenta med egne ord det partneren har sagt, før man tilføyer egen mening, som da blir gjentatt før motargument. Dette tvinger oss til å lytte og reflektere, og diskusjonen blir roligere. 

Min mann og jeg har hatt veldig god erfaring med denne teknikken, og vi er mer obs på hverandres følelser i diskusjoner. I tillegg kan dere bruke et nøkkelknippe, penn, hva enn dere har for hånden, og det er kun den som holder dette, som får lov til å prate. Man føler seg utrolig teit i begynnelsen, men det virker, og det unngår at diskusjoner eskalerer til krangler. 

Anonymkode: f8088...a7e

[Elsoo]

Jeg har samme problemet med min, med en gang jeg tar opp noe blir han høylytt og ufin og drar opp ting fra tidligere for å "ta igjen". Våre krangler blir derfor så utrolig dramatisk, og jeg orker ikke å diskutere på den måten/bli ropt til (han kan til og med true med å avslutte forholdet over en nokså liten diskusjon).

De siste gangene har jeg derfor nevnt problemstillingen rett før jeg drar ut/på jobb/på trening, og han får tenkt seg om før han går i rett i forsvar og roper ut. Tro det eller ei, men utfallet har blitt helt annerledes. 

Det har også skjedd at jeg har tatt ting over mld, som av og til fungerer. 

Jeg er også enig i at man ikke trenger å ta opp alt mulig hele tiden, men i et forhold er det noen diskusjoner man bare ikke kommer unna.

Jeg tror ikke at min samboer kommer til å endre seg, men vi har funnet en måte å håndtere det på, som jeg kan leve med. 

[AnonymBruker]

Melania Trump, er det deg? 

Anonymkode: 6f313...bff

[AnonymBruker]

Kan du gi et konkret eksempel på noe du har tatt opp og hvordan diskusjonen forløp seg?

Anonymkode: 66034...2a1

[WubWub]

DUMP HAN! Fy faen dette ligner ikke grisen!

[Elefantenirommet]

Kjenner meg godt igjen i dette. Sånn krangler min mann også. Utrolig slitsomt å ha det sånn.

[AnonymBruker]

Et sånt forhold har jeg Vært I før ! Jeg vet det et vanskelig å gjøre det slutt, du elsker han osv, men tro meg ! Du vil Gjøre det slutt, det der er ikke noe å leve med, og selvom du kanskje ikke tror det så vil du finne deg noen bedre !

Anonymkode: c2f14...cac

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men sånn har jeg det også. Er det noen som har tips/råd til hvordan man skal forholde seg te en slik partner i en diskusjon?

Anonymkode: f6ed8...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Gammel tråd, men sånn har jeg det også. Er det noen som har tips/råd til hvordan man skal forholde seg te en slik partner i en diskusjon?

Anonymkode: f6ed8...74f

dette er rett og slett plent umulig!! 

er man godt voksen (men som fremdeles oppfører seg som et lite barn) så kommer man aldri i verden til å faktisk bli "voksen"    

Anonymkode: 5def4...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Gammel tråd, men sånn har jeg det også. Er det noen som har tips/råd til hvordan man skal forholde seg te en slik partner i en diskusjon?

Anonymkode: f6ed8...74f

Finne ny kjæreste? 

Anonymkode: 3f141...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Finne ny kjæreste? 

Anonymkode: 3f141...2cf

Ja eller bli aleine... Vuderer det sterkt, men jeg trenger fortsatt råd ang hvordan jeg skal diskutere med han da vi har barn og fordeling av hus/ting sammen😔

Anonymkode: f6ed8...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja eller bli aleine... Vuderer det sterkt, men jeg trenger fortsatt råd ang hvordan jeg skal diskutere med han da vi har barn og fordeling av hus/ting sammen😔

Anonymkode: f6ed8...74f

Familievernkontoret er vel neste steg

Anonymkode: 3f141...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

dette er rett og slett plent umulig!! 

er man godt voksen (men som fremdeles oppfører seg som et lite barn) så kommer man aldri i verden til å faktisk bli "voksen"    

Anonymkode: 5def4...4ac

Ja, det føles umulig også.. Jeg merker for hver diskusjon til mer trekker jeg meg unna han.. sliter med å føle meg elsket i lag med en sånn mann...

Anonymkode: f6ed8...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Familievernkontoret er vel neste steg

Anonymkode: 3f141...2cf

Vi går der allerede...

Anonymkode: f6ed8...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2016 den 2.25):

Jeg er så frustrert og oppgitt over kjæresten min gjennom flere år, som jeg aldri kan ha en saklig, voksen samtale med om vanskelige tema uten at det skal utvikle seg til en krangel på barnehagenivå. Hver gang jeg forsøker å ta opp noe som plager meg i forholdet går han i forsvarsposisjon med en eneste gang, hever stemmen 20 hakk og kommer med helt idiotiske argumenter og utspill som bare hører hjemme i en barnehage. Han motsier seg selv hele tiden, drar frem flere år gamle saker for å "ta meg" og det virker som han ser på hver eneste diskusjon som en krangel som han må forsøke å vinne gjennom å finne så mange eksempler som mulig på hvorfor jeg er et dårligere menneske enn han. Jeg har forsøkt alle tenkelige måter å gripe det an på, som å starte samtalen med "jeg føler", "jeg blir lei meg når" osv. for å forsøke å gjøre det klart at formålet ikke er å angripe han, men å ta opp ting som plager meg i forholdet slik at vi kan forsøke å finne en løsning på det. Dette er imidlertid helt nytteløst, da det ender i krangel hver bidige gang. Det er heller ikke noe håp om at dette er noe han vil vokse av seg da han, tro det eller ei, faktisk er 40 år.  

Denne måten å krangle på er så utrolig destruktiv og gjør at vi aldri får løst noen av problemene våre, ettersom han ikke er mottakelig for innspill overhode når han er i dette "moduset". Ettersom vi aldri får løst problemene våre fører det også til at de stadig kommer opp igjen, noe som i sin tur fører til en ny krangel, også har vi det gående i en evigvarende ond sirkel. Hadde det ikke vært for at jeg elsker denne mannen inderlig hadde jeg gått for lenge siden, men ettersom han ellers er en fantastisk fin man, skulle jeg så inderlig ønske at vi kunne greie å finne ut av disse kommunikasjonsproblemene. Finnes det noe håp overhode om at han kan endre seg? Kan det hjelpe med parterapi? Jeg har også vurdert å foreslå psykolog, men har vanskelig for å tro at dette vil bli tatt særlig godt opp..   

Anonymkode: 7aef7...63b

kanskje han egentlig har noen tilstander han ikke vet om som ADHD/ADD eller annet?

Anonymkode: b3e16...1e9