venninner som har mer tid enn meg til å finne på ting.

[AnonymBruker]

"problemet" mitt høres nok ikke ut som et problem for alle. Men for meg har det blitt det. Jeg kjenner mange og har en del venner som har mer tid enn meg til å finne på ting. Jeg blir mye med på ting ,men føler noen ganger at det blir for intenst. Jeg er glad i de vennene jeg har og vil gjerne finne på ting med de. Jeg bare kjenner at de blir litt mye når jeg stadig må si nei, samtidig som jeg føler jeg allerede er sammen de mer enn jeg har energi og tid til. Noen av venninne mine vi gjerne avtale en ny dag å finne på noe når vi allerede er sammen. Jeg liker best å ikke ha faste planer hele tiden, men ta ting som det faller seg. Flere av venninne mine har kommentert at de syns jeg er med på lite, eller at de tror jeg er mye sammen andre osv. Jeg har flere ganger sagt at jeg liker å være alene og at jeg liker å ha tid til å trene. Jeg har flere venninner som gjerne vil finne på noe minst en kveld i uken. Med jobb, studier og kjæreste blir det litt mye noen ganger. I tillegg vil jeg gjerne ha overskudd til å virkelig være tilstede når jeg først er sammen venner. Hvordan skal jeg få sagt fra til venninne mine uten at jeg sårer de, eller får de til å tro at jeg aldri kan være med på ting. Noen som har vært i en lignende situasjon? 

Anonymkode: fda94...3ff

[Zienna]

Ikke akkurat samme situasjon, men kjenner det på samme måte.  De fleste i min venninnegjeng er single, og de er enten ikke i jobb, eller de jobber bare delvis.  Jeg jobber i full stilling, og er gift.  De bor i leilighet og jeg i hus med hage.  Ergo har jeg mer å gjøre, og jeg må gjøre det i helger og på ettermiddager.  Likevel passer jeg på å stille opp.  Ikke alltid, men jeg strekker meg langt.  Forteller hvorfor, og de forstår. For meg er det sosiale nettverket utenfor jobb og familie viktig.  Derfor anstrenger jeg meg for å følge opp. 

Jeg synes du skal forsøke å forklare.  De aller fleste vil ha forståelse.
 

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som du rett og slett er mer introvert enn vennene dine. Jeg har det litt på samme måte,jeg føler at det alltid er så mange tilbud om å finne på ting sosialt og jeg vil ofte si nei. Før trodde jeg at det var noe feil med meg, men så har jeg bare innsett at jeg må lytte til mine egne behov. Nå henger jeg med venner 1-2 ganger i uka og synes det er perfekt

Anonymkode: 7b0fc...123

[AnonymBruker]

Know the feeling. Og nei, det handler ikke om at man er introvert, men at man store deler av året må jobber 12+ timers dager. Jeg skulle gjerne hatt mer tid med venner og familie, men når andre ikke gidder jobbe så må andre jobbe desto mer. 

Anonymkode: 74344...bf6

[AnonymBruker]

Den 16.7.2016 at 13.30, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg få sagt fra til venninne mine uten at jeg sårer de, eller får de til å tro at jeg aldri kan være med på ting. Noen som har vært i en lignende situasjon? 

Anonymkode: fda94...3ff

Stikkordet her er venninner! En venninne skal du kunne si 'ubehagelige' ting til uten at hun blir sur, snurt eller fornærma, så lenge du legger fram budskapet på en konstruktiv og vettug måte. Alle går gjennom faser i livet der hverdagen er hektisk, problematisk, urolig, rolig, etc.....og en god og forståelsesfull venninne, synes jeg da, skal respektere og forstå situasjonen du er i. Jeg var den første i venninnegjengen (vi er 7 stk) som fikk samboer og barn, og med jobb i tillegg (etter endt permisjon) ble hverdagen mildt sagt hektisk. Jeg hadde ikke tid, ei heller overskudd til å skulle ta 'en fredagspils' - HVER fredag - ei heller gå ut 2-3 av månedens 4 helger. Etter noen måneder følte jeg vel at "skriften på veggen var skrevet"; så jeg inviterte venninnegjengen en kveld til ost og vin, og sa rett ut hvordan jeg følte livet og hverdagen min var, der og da. Samtlige av jentene ble vel tatt litt på senga, og noen sa at de syntes jeg kaaanskje var blitt litt 'parkert', men at de forstod 100 % mitt ståsted.

Når datteren min var blitt rundt  2 år følte jeg at livet og hverdagen var litt mer håndterbar, og var veldig klar for å kunne møtes 'en helt vanlig hverdag' på kafe eller ta et glass vin eller tre en lørdagskveld (enten hos hverandre eller på byen).

Etter ca 6 mndr begynte magene til flere venninner å strutte og vel et år etterpå, sa en venninne innrømmende til meg "husker du den kvelden du la fram hvordan du følte vi maste på deg?? Vel, jeg er SÅ flau over hva jeg tenkte om at du var blitt så parkert! Herregud for et styr det er med unger, jobb, hus, samboer...HJÆLP!" 

Nå har du ikke barn forstår jeg TS, men du har andre prioriteringer i hverdagen som du setter som førsteprio! Jeg tenker at så lenge du forklarer for venninnene dine at du gjerne vil være med på ting og tang så fremt du får litt tid til planlegging og pga hverdagen og dets aktiviteter ikke kan være så 'spontan' som før, vil (les: bør) de forstå det  

Anonymkode: b71e0...e1c

[AnonymBruker]

Absolutt hvert og er i samme situasjon. Jeg har en del venner som har lyst til å være alene med meg. Problemet mitt er at de ikke har så mange venner så de vil gjerne treffe meg 1-2 ganger i uka. Jeg har for mange venner til å gjøre det. Samtidig så har jeg alltid hatt mer å gjøre enn de. Mer skole, mer jobb osv. Nå har jeg i tillegg barn (noe ingen av de har). Så tiden strekker rett og slett ikke til. Jeg har og har fortsatt mye dårlig samvittighet for dette, men jeg har rett og slett ikke tid. De spør sjeldnere om å finne på ting nå enn før. De har forstått at jeg har mye å gjøre og liten tid og ser ut som de respekterer det. 

Anonymkode: 38fe9...23b

[AnonymBruker]

Dette høres akkurat ut som meg, ingen gode råd dessverre... Bortsettfra å kutte ut de som ikke tåler sannheten 

Anonymkode: 48bce...97e