Kollega som alle andre liker, unntatt meg

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega som jeg (dessverre) jobber veldig tett med og som jeg daglig må forholde meg til. Hun er en person som fremstår veldig søt og snill og som er veldig opptatt av å bli likt. Hun er utadvendt og hyggelig, snakker med alle og gir ros og viser interesse for folk rundt seg. Likevel er det noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på som gir meg dårlige vibber hver gang hun er i nærheten og som gjør at jeg ikke greier å like henne, selv om jeg føler jeg har prøvd ganske hardt. Jeg vet at jeg ikke er helt alene om å ha disse følelsene, ettersom det er to andre som i en periode jobbet ganske tett med vedkommende og som har kommet til meg og sagt akkurat det samme. Problemet er at disse to enten har sluttet i jobben eller jobber på et annet kontor. Alle andre på kontoret ser ut til å elske henne. Av det jeg vet som bidrar til disse negative følelsene er at hun ved noen anledninger når vi har vært på tomannshånd har vist en ganske kald og kynisk side ved seg selv, som hun aldri viser "offentlig". Det kan være små, subtile stikk til meg, negative ting om andre eller bare ting som vitner om mangel på empati og forståelse for andres synspunkter. I tillegg flørter hun en del med mannlige kolleger for å bli likt og hun er veldig selvbevisst og avhengig av bekreftelse og tilbakemeldinger på alt hun gjør, noe som er veldig slitsomt. 

Hadde jeg kunnet velge å ikke ha noe med denne personen å gjøre hadde jeg selvsagt valgt dette på flekken, men problemet er altså at jeg er nødt til å forholde meg til henne daglig via jobben. Forholdet oss i mellom har gått ut over min mentale helse og hun er faktisk hovedgrunnen til at jeg ønsker å bytte jobb. Ekstra frustrerende er det selvsagt at hun er så godt likt blant andre, ettersom det da ser ut som det er jeg som har samarbeidsproblemer når vi ikke fungerer optimalt sammen. Er det noen som har noen råd til hvordan man skal takle en slik person? Jeg føler jeg takler det hele ganske dårlig; jeg trekker meg automatisk unna både henne og hele "fanklubben" hennes, slik at det er jeg som ender opp med å være taperen. Jeg trenger derfor tips til hvordan jeg skal greie å forholde meg til henne på en normal måte uten å gjøre det tydelig at vi ikke fungerer sammen i team (jeg vil jo selvsagt ha gode referanser fra denne jobben). Det hadde også vært fint å høre om andre har erfaring fra lignende situasjoner. 

Anonymkode: e8b49...66c

[AnonymBruker]

Jeg har litt det samme med en ny person som har begynt der jeg jobber. Hun er jovial på en måte som for meg virker fullstendig tillagt og kunstig. Samtidig fremstår hun litt lite intelligent - jeg vet ikke om hun egentlig er det, det er mulig hun er så fokusert på å si de rette tingene hele tiden og være superjovial at hun ikke viser hvem hun egentlig er. For meg fremstår hun som en parodi på en overhyggelig person. Jeg vet jo selvsagt at dette handler om at hun vil bli godt likt, og det er nok en del av meg som i retur blir opptatt av å ikke "kjøpe" hele denne væremåten. 

I bunn og grunn handler dette om at vi er veldig forskjellige mennesker, med ulik måte å uttrykke oss på. Spesielt i jobbsammenheng har jeg alltid vært opptatt av å få et godt rykte utifra jobben jeg gjør, ikke å slikke folk oppetter ryggen. Det er selvsagt lurt å være en hyggelig person, gi folk kreditt og god tilbakemelding, men å vise mye entusiasme veldig lett er bare ikke meg i det hele tatt. 

Sannsynligvis kan jeg nok finne noen fellesnevnere med henne, som du også kan med din kollega. Det er alltid noen felles punkter man kan touche borti. Og så venner man seg jo til forskjellene. Min kollega har nok sett at jeg har en annen personlighetstype enn henne og ikke sitter lutter øre når hun (nok en gang) ber om kontorets oppmerksomhet. Men jeg tenker at etter hvert kan jeg nærme meg henne litt ved å finne noe vi har felles eller er enige i, så ser hun at det ikke handler om at jeg ikke liker henne, bare arbeidsmetode. 

 

Anonymkode: 43f40...c98

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har litt det samme med en ny person som har begynt der jeg jobber. Hun er jovial på en måte som for meg virker fullstendig tillagt og kunstig. Samtidig fremstår hun litt lite intelligent - jeg vet ikke om hun egentlig er det, det er mulig hun er så fokusert på å si de rette tingene hele tiden og være superjovial at hun ikke viser hvem hun egentlig er. For meg fremstår hun som en parodi på en overhyggelig person. Jeg vet jo selvsagt at dette handler om at hun vil bli godt likt, og det er nok en del av meg som i retur blir opptatt av å ikke "kjøpe" hele denne væremåten. 

I bunn og grunn handler dette om at vi er veldig forskjellige mennesker, med ulik måte å uttrykke oss på. Spesielt i jobbsammenheng har jeg alltid vært opptatt av å få et godt rykte utifra jobben jeg gjør, ikke å slikke folk oppetter ryggen. Det er selvsagt lurt å være en hyggelig person, gi folk kreditt og god tilbakemelding, men å vise mye entusiasme veldig lett er bare ikke meg i det hele tatt. 

Sannsynligvis kan jeg nok finne noen fellesnevnere med henne, som du også kan med din kollega. Det er alltid noen felles punkter man kan touche borti. Og så venner man seg jo til forskjellene. Min kollega har nok sett at jeg har en annen personlighetstype enn henne og ikke sitter lutter øre når hun (nok en gang) ber om kontorets oppmerksomhet. Men jeg tenker at etter hvert kan jeg nærme meg henne litt ved å finne noe vi har felles eller er enige i, så ser hun at det ikke handler om at jeg ikke liker henne, bare arbeidsmetode. 

 

Anonymkode: 43f40...c98

Takk for svar! Kjenner igjen det med forskjellige personlighetstyper, jeg og denne kollegaen er vel omtrent så forskjellige som det er mulig å bli, noe som sikkert har en del å si for samarbeidsproblemene. Særlig merker jeg at vi rett og slett snakker så ulike språk at vi har problemer med å forstå hverandre. Likevel vet jeg at dette ikke er hele grunnen, da jeg tidligere har greid å fungere ganske bra i team med folk som er veldig ulike meg selv. Ofte har dette faktisk vært en styrke, ettersom man da kan fordele arbeidsoppgaver etter interesser og spille på hverandres styrker osv. Men i dette tilfelle handler problemene altså om mer enn det å være ulike, jeg blir rett og slett nedstemt og sliten av å være rundt denne kollegaen. Og spesielt ille blir det når man føler seg som den eneste som ser verden slik man gjør og dermed ikke har noen å snakke med om problemene.

Håper du finner ut av det med kollegaen din, å ta utgangspunkt i ting man har til felles er nok en god idè for det videre samarbeidet!

Anonymkode: e8b49...66c

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at hun er veldig opptatt av å bli likt? Er det fordi hun er blid og imøtekommende? Vel, kanskje hun er en blid, positiv og imøtekommende Koselig det vel!

Anonymkode: bc2d7...dce

[SøtMelon]

Et ord som slo meg: Psykopat

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du at hun er veldig opptatt av å bli likt? Er det fordi hun er blid og imøtekommende? Vel, kanskje hun er en blid, positiv og imøtekommende Koselig det vel!

Anonymkode: bc2d7...dce

Dette vet jeg fordi hun er ekstremt opptatt av hvordan hun fremstår og veldig ofte søker bekreftelse og tilbakemelding på ting hun har sagt og gjort (av typen "jeg håper ikke NN trodde jeg mente..", "hørte du hva jeg svarte når..." osv). I tillegg har hun flere ganger snakket negativt til meg om de samme personene hun er kjempehyggelig mot, så jeg vet jo at ikke alt dette kommer innerst fra hjerteroten for å si det slik. Har også oppfattet det slik at hun har blitt sjalu noen ganger når jeg har fått mer oppmerksomhet enn henne, som typisk fører til disse situasjonene hvor hun kommer med små stikk. Jeg tenker jo at alt dette må stamme fra en slags usikkerhet, og jeg har derfor til tider fått medfølelse for henne, men likevel greier jeg altså ikke å like henne eller bare være overbærende. 

TS

Anonymkode: e8b49...66c

[AnonymBruker]

53 minutter siden, SøtMelon skrev:

Et ord som slo meg: Psykopat

Jeg tror nok ikke hun er psykopat, heller en ung og litt usikker kontrollfreak. 

TS

Anonymkode: e8b49...66c

[Honey Dew]

1 time siden, SøtMelon skrev:

Et ord som slo meg: Psykopat

Er man psykopat fordi man er hyggelig mot andre?  Jeg får begynne å bli slem med mine ansatte da, slik at jeg ikke blir tatt for å være en psykopat...

[AnonymBruker]

http://blogs.psychcentral.com/therapy-soup/2014/12/7-confounding-signs-your-boss-or-coworker-may-be-a-narcissist/

 

Anonymkode: 7649e...07b

[SøtMelon]

14 minutter siden, Honey Dew skrev:

Er man psykopat fordi man er hyggelig mot andre?  Jeg får begynne å bli slem med mine ansatte da, slik at jeg ikke blir tatt for å være en psykopat...

Hun serverer småstikk og kjølige kommentarer når de begge er alene, og oppfører seg glatt og sjarmerende når flere er tilstede..

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en kollega som jeg (dessverre) jobber veldig tett med og som jeg daglig må forholde meg til. Hun er en person som fremstår veldig søt og snill og som er veldig opptatt av å bli likt. Hun er utadvendt og hyggelig, snakker med alle og gir ros og viser interesse for folk rundt seg. Likevel er det noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på som gir meg dårlige vibber hver gang hun er i nærheten og som gjør at jeg ikke greier å like henne, selv om jeg føler jeg har prøvd ganske hardt. Jeg vet at jeg ikke er helt alene om å ha disse følelsene, ettersom det er to andre som i en periode jobbet ganske tett med vedkommende og som har kommet til meg og sagt akkurat det samme. Problemet er at disse to enten har sluttet i jobben eller jobber på et annet kontor. Alle andre på kontoret ser ut til å elske henne. Av det jeg vet som bidrar til disse negative følelsene er at hun ved noen anledninger når vi har vært på tomannshånd har vist en ganske kald og kynisk side ved seg selv, som hun aldri viser "offentlig". Det kan være små, subtile stikk til meg, negative ting om andre eller bare ting som vitner om mangel på empati og forståelse for andres synspunkter. I tillegg flørter hun en del med mannlige kolleger for å bli likt og hun er veldig selvbevisst og avhengig av bekreftelse og tilbakemeldinger på alt hun gjør, noe som er veldig slitsomt. 

 

Anonymkode: e8b49...66c

 

Ser ut som om du vet godt hvorfor du ikke liker henne. Ser ikke ut til at hun liker deg heller. Kanskje hun merker at du dømmer eller misliker henne og derfor behandler hun deg dårligere enn andre?

Anonymkode: ea6d7...ec9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ser ut som om du vet godt hvorfor du ikke liker henne. Ser ikke ut til at hun liker deg heller. Kanskje hun merker at du dømmer eller misliker henne og derfor behandler hun deg dårligere enn andre?

Anonymkode: ea6d7...ec9

Jeg er ganske sikker på at følelsen vi har for hverandre er gjensidig. Og jeg ser også at jeg selv kan være en del av problemet, ettersom jeg sliter med å "fake" at jeg liker noen, men i stedet trekker meg unna, blir knapp i kommentarene og anspent i kroppsspråket. Jeg tror derfor ganske sikkert hun har senset at jeg ikke liker henne, noe som selvsagt ikke akkurat bidrar til å gjøre forholdet mellom oss noe bedre. Problemet er at jeg fikk denne dårlige følelsen fra dag 1, og har ikke greid å gi slipp på den siden. En del av det som gjør det ekstra slitsomt er at jeg aldri vet helt hvor jeg har henne. Hun kan være kjempehyggelig mot meg en dag og til og med vise sine sårbare sider slik at jeg får medfølelse med henne, for så å neste dag opptre tilsynelatende full av selvtillit og oppføre seg som om hun var sjefen min, eller komme med de nevnte stikkene. 

TS

Anonymkode: e8b49...66c

[Gjest Bossa Nova]

Ikke rart du ikke liker henne. Forstår deg godt.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske sikker på at følelsen vi har for hverandre er gjensidig. Og jeg ser også at jeg selv kan være en del av problemet, ettersom jeg sliter med å "fake" at jeg liker noen, men i stedet trekker meg unna, blir knapp i kommentarene og anspent i kroppsspråket. Jeg tror derfor ganske sikkert hun har senset at jeg ikke liker henne, noe som selvsagt ikke akkurat bidrar til å gjøre forholdet mellom oss noe bedre. Problemet er at jeg fikk denne dårlige følelsen fra dag 1, og har ikke greid å gi slipp på den siden. En del av det som gjør det ekstra slitsomt er at jeg aldri vet helt hvor jeg har henne. Hun kan være kjempehyggelig mot meg en dag og til og med vise sine sårbare sider slik at jeg får medfølelse med henne, for så å neste dag opptre tilsynelatende full av selvtillit og oppføre seg som om hun var sjefen min, eller komme med de nevnte stikkene. 

TS

Anonymkode: e8b49...66c

Har opplevd akkurat det samme. Har ikke noen veldig gode råd annet enn å være profesjonell i omgangen med henne. Jeg tenker at det er bedre å være høflig men kjølig når du ikke liker henne. Da er du deg selv, i motsetning til henne. Jeg klarer heller ikke være "bestevenn" med folk jeg ikke liker så godt. Og husk at slv om kollegene dine liker henne, så betyr ikke det at de ikke liker deg

Anonymkode: b60f1...326

[AnonymBruker]

18 timer siden, SøtMelon skrev:

Et ord som slo meg: Psykopat

Du kan ikke se meg, men jeg ruller hardt med øynene.

Anonymkode: a47b2...d2d

[AnonymBruker]

Minner om ei jeg kjenner... Er hun i begynnelsen av 40-årene? 

Og jeg forstår deg godt. Noen mennesker har en genuint varm og sjarmerende holdning, andre er mer beregnende, og i det tilfellet er det jo ikke alle som ser signalene...

Anonymkode: 3a865...61a

[AnonymBruker]

Takk for svar, det er litt godt å se at det er flere som kjenner seg igjen og som skjønner hva jeg sliter med  

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Minner om ei jeg kjenner... Er hun i begynnelsen av 40-årene? 

Og jeg forstår deg godt. Noen mennesker har en genuint varm og sjarmerende holdning, andre er mer beregnende, og i det tilfellet er det jo ikke alle som ser signalene...

Anonymkode: 3a865...61a

Nei, hun her er i slutten av 20-årene. Ikke alle som ser signalene nei, det skal være sikkert. Jeg blir faktisk veldig oppgitt av at ikke flere ser det samme som jeg ser, det gjør jo også at jeg til tider føler meg gal og lurer på om det er meg det er noe galt med som ikke greier å like henne, slik som alle andre. Og ja, det er stor forskjell på de som er genuint varme og omgjengelige av natur og de som bare oppfører seg slik for å bli likt, men det er tydeligvis ikke mange som ser forskjellen?!

TS

Anonymkode: e8b49...66c

[AnonymBruker]

Høres ut som om hun er hyggelig fordi hun har fordeler av det, og når hun ikke trenger å være hyggelig så er hun ikke det. Kjenner det igjen fra en mann som virker som han er så godt likt av mange damer, også venninna mi var "venner" med han en stund til tross for at hun har type....jeg syns alltid han var ufyselig, for han var alltid veldig hyggelig med meg når hun var der, men med èn gang hun var borte, så var han helt kald. Etpar år senere fikk jeg høre at han var slett ikke så hyggelig som han virket som, det var faktisk en mann som sa at han var ganske j**lig mot damer...aha, tenkte jeg, så hadde jeg kanskje rett.

Kanskje du kan snakke litt mer med de to som ikke jobber der lenger?

Anonymkode: 6b3a0...0c2

[AnonymBruker]

Er hun relativt ny i jobben? Hvis hun er høyt utdannet kan det jo tenkes at hun ikke har jobbet så lenge om hun er i slutten 20årene? Hvis det er tilfelle tror jeg ikke det trenger å skyldes noe annet enn generell usikkert. At hun gjerne vil bli likt, men er som folk flest. Når alt kommer til alt liker vi ikke alle, selv om vi prøver hardt å gjøre det

Ellers ville stolt litt på magefølsen men prøvd å bli litt bedre kjent med henne. Det er sjeldent folk er ondskapsfulle selv om noen kan stikke litt etc. Ofte er alt sånt bare utrykk for usikkerhet,

Anonymkode: e6c20...406

[liljene]

ja, det er tøft og vanskelig i en slik situasjon.